«Dette har jeg aldri fortalt til noen før. Takk for at du lyttet». Disse to setningene får jeg som prest ofte høre. Det er et privilegium å bli vist så stor tillit at mennesker våger å åpne seg, våger å fortelle om sårbarhet, vanskeligheter eller sterke opplevelser. Det kan være mange grunner til at mennesker ikke forteller om vanskelige følelser, utfordrende livssituasjoner, hendelser og handlinger. Men er vi i vår tid på vei til å bli et samfunn som har glemt kunsten å lytte?
Ernest Hemingway skal ha sagt: «Når folk snakker, lytt ordentlig ... de fleste mennesker lytter aldri». Så, hvorfor lytter vi ikke? Har vi det for travelt? Makter vi ikke å romme smerten andre forteller om? Eller er vi mer opptatt av å gi en respons enn å virkelig lytte til hva den andre sier?
Kaller på oppmerksomheten
Den moderne kollektive uroen kommer til uttrykk ved tanken om at vi alltid burde vært et annet sted. De usmarte smarttelefonene kaller på vår oppmerksomhet, og multitasking reduserer vår evne til tilstedeværelse og udelt oppmerksomhet – noe som fører til at vi lever i bruddstykker, der vi lytter med ett øre mens vi scroller nedover skjermer med nyhetsbilder og sosiale medier. Hvor og hvordan kan vi skape rom for lytting som rommer de lange, gode og vanskelige tankene?
Den østeriske psykiateren Alfred Adler mente at vi alle burde utvikle evnen til å se med den andres øyne, lytte med den andres ører og føle med den andres hjerte. Dette er metaforer som beskriver essensen av empati. Empatisk lytting innebærer tilstedeværelse, respekt, omsorg og interesse for det den andre formidler med ord og kroppsspråk. Det skjer noe positivt med mennesker som opplever å bli lyttet til slik. Og det skjer noe tilsvarende negativt med mennesker som opplever å ikke bli lyttet til.
Åpne sansene
Lytting er noe som angår oss alle, så hvordan kan vi øve oss i å bli gode lyttere? Vi kan lytte til hverandre med nærvær og oppmerksomhet, men kanskje kan også naturen hjelpe oss til å bli bedre lyttere. For en stund siden ble jeg invitert til å være med på skogsbading. Skogsbading har ingenting med bading å gjøre, men er en langsom, sanselig vandring i skogen med fokus på tilstedeværelse og nærvær. Kan vi ta med oss noe av skogens ro i møte med andre mennesker? Jeg tror det. For kvaliteten på møter mellom mennesker handler om en gjensidig utveksling som krever tid og tilstedeværelse, og oppmerksomt nærvær er noe vi kan øve oss i å utvikle.
Empatisk lytting innebærer tilstedeværelse, respekt, omsorg og interesse for det den andre formidler med ord og kroppsspråk
Hvor lenge er det siden du lukket øynene og åpnet alle de andre sansene? Har du hørt lyden av vindens sus i det siste? Av havet som bølger mot stranden? Lyden i skogen av kongler som knuses forsiktig under skoene dine? Dikteren Hans Børli beskriver det å tråkke på en kongle i skogen på denne vakre måten: «En liten hendelse, så liten at den nesten er ingenting. Men vær hos den med hele ditt menneske. For det hender deg på jorden dette. Du lever. Lever».
De usynlige tjenestene
Enten det handler om små eller store hendelser trenger vi mennesker noen å dele erfaringene og tankene våre med. Noen som lytter til det vi har å fortelle. Det kan være venner og familie. Men vi har også profesjonelle lyttere som leger, psykologer og prester. Kirkens sjelesorgsamtaler er de litt usynlige tjenestene, de som ikke vises i statistikker eller økonomiske inntjeninger. Men de er desto viktigere for de menneskene det gjelder. Noe av det mest meningsfulle i mitt arbeid som dialogprest har vært å lytte til mennesker, til menneskers utfordringer, håp og lengsler, og jeg er takknemlig for den tillit som er blitt vist meg i sjelesorgsamtaler.
Ved å virkelig lytte til mennesker i sjelesorg, er det ikke kirken som gir. Kirken får. Lytting er en gave både til den som lytter og til den som blir lyttet til. Ved å virkelig lytte til andre mennesker bekreftes verdighet og tilhørighet. Derfor håper jeg på en enda mer lyttende kirke. En kirke som gir sjelesorgen et større rom med lavere terskler.