Vi er omgitt av informasjon. Den er lett tilgjengelig, men ofte overveldende og upersonlig. Misforstå meg rett: Vi må synliggjøre hva vi tilbyr, men det er bare en del av arbeidet. Den virkelige utfordringen er hvordan mennesker skal forstå at kirkas budskap angår dem. Løsningen er ikke mer informasjon.
Jesu løfte til disiplene på himmelfartsdagen var ikke til orientering, men en invitasjon: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» Likevel har vi ofte gjort informasjonsflyten viktigere enn invitasjonsgleden. Kirka kan lære av Elvis: «A little less conversation, a little more action».
Denne invitasjonskulturen er ikke noe nytt. Den har sine røtter i det Jesus startet allerede da han første gang møtte sine disipler, lenge før «The King» slo an tonen. «Kongenes konge» satte en bevegelse i gang som har vart til denne dag, en bevegelse av invitasjon, fellesskap og deling av liv.
En rød tråd
Det går nemlig en rød tråd fra de fulle garnene i Galilea til den tomme graven i Jerusalem, og handler ikke om en flokk disipler som var god på å informere hverandre. Først: «Kom og følg meg», sier Jesus. Ikke bare oppfordringen om å komme, men utfordringen om å følge: En invitasjon til å dele liv og opplevelser. Sist: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.» Ikke bare en oppmuntring om å glede seg, men en invitasjon til å ta del i oppdraget å dele dette grensesprengende budskapet med andre.
Vi kan overøse folk med informasjon, men uten en personlig invitasjon blir det ikke relevant. Å informere om menigheten er som å rope ut et nådens år i en støyende folkemengde, budskapet drukner. Invitasjonen, derimot, er personlig og inkluderende. Informasjonen sier «Dette skjer uten deg», invitasjonen lyder «Har du lyst til å være med?».
Noen har lett for å invitere
I stedet for å tro at gudstjenestetidspunktet er kjent, kan jeg spørre naboen hvordan det går. I stedet for å informere om konfirmasjon, kan jeg lytte til hva foresatte ønsker for sine ungdommer. I bunn og grunn handler det ikke om å invitere til aktiviteter, men å dele liv. For å opprettholde invitasjonskulturen i fellesskapet trengs hele bredden av gaver og utrustninger: Noen har lett for å invitere, andre skaper et miljø der folk trives.
Kirka kan lære av Elvis: ‘A little less conversation, a little more action’
Klassisk retorikk lærer oss at informasjon henspiller på logos, saklighet. Invitasjonen treffer patos, følelsene våre. Etos, derimot, handler om troverdighet, karakter og levd erfaring, for kirka kjent som inkarnasjonen. Gud informerer ikke om sin kjærlighet fra distanse, men inkarnerer den ved selv å tre inn i vår erfaring. Inkarnasjonen gir invitasjonen kropp. En plakat informerer om en gudstjeneste, men en personlig invitasjon inkarnerer budskapet, fordi den kommer fra et menneske som selv er en del av kirkas kropp. Hvis Gud valgte inkarnasjonen fremfor informasjonen, hvorfor skulle ikke vi gjøre det samme?
Mer enn kunngjøringer
Jesu ord kan ikke begrenses til kunngjøringer. Å bygge en misjonal kultur handler om å gi budskapet kropp, ta en real hoftesving og flytte tyngdepunktet fra å informere til å invitere. Slik gis grobunn til en kultur hvor mennesker ikke bare kommer, men blir værende.
Jeg har møtt mange som føler seg overveldet av informasjon. Men ennå ingen som har fått for mange invitasjoner. Hvorfor ikke begynne denne påsken med å invitere – på ekte?