«Vi har ikke vaksine for krig», sa Jens Stoltenberg under budsjettkonferansen. Det er derfor vi har et forsvar, tenkte jeg. Forsvaret er nasjonens immunforsvar. Vi blir ikke redde om vi får en liten forkjølelse, men selv en liten forkjølelse kan være en dødsdom om immunforsvaret er for dårlig. Derfor gjør vi hva vi kan for å være forberedt. Selv er jeg vaksinert for både det ene og det andre, men ikke for krig. Ingen er det! Derfor blir folk redde når det som skulle holde angrepet borte – forsvaret – ikke skaleres tilstrekkelig opp når vi trues.
Opprustning handler ikke bare om antall soldater og våpen. Det handler også om mental beredskap, om vår evne til å forstå trusselen og handle før det er for sent. Historien viser oss at samfunn som har undervurdert faren, har betalt en høy pris. Trygghet er ikke en selvfølge, men et produkt av bevissthet, forberedelser og vilje til å stå imot krefter som ønsker å destabilisere det vi har bygget opp over tid.
Ingen abstrakt fortelling
«I Nord-Norge er det flere som frykter krig og invasjon enn i resten av landet», viser en ny NRK-undersøkelse. Og de under 50 bekymrer seg mest.
Jeg arbeidet flere år som prest i Nord-Norge. Fra vårt stuevindu i Vadsø kunne vi se over Varangerfjorden mot Kirkenes. I Finnmark følte jeg meg aldri utrygg, men slik er det altså ikke lenger. For «i Nord-Norge er det flere som frykter krig og invasjon enn i resten av landet». Ordføreren i kommunen som grenser til Russland er bekymret for beredskapen i landet – og for sine russiske borgere. Bekymringen er ikke irrasjonell. Krigen er ikke lenger en abstrakt fortelling fra historiebøkene, den utspiller seg i sanntid. Vi er en del av en større geopolitisk virkelighet, hvor nasjonal sikkerhet ikke bare avgjøres av våre egne valg, men også av andres handlinger.
Som sogneprest i Drammen er det langt til grensen mot Russland, men jeg møter redde mennesker. De er redde for krig. Når «flyalarmen» går i vårt indre, finnes det ikke noe tilfluktsrom som skjermer mot redselen. På sosiale plattformer kringkastes krigen rett inn i våre hjem.
Det er ikke alle som har en psykologisk beredskap for det som nå skjer. Krig er ikke kun en militær konflikt mellom land; den utløser en eksistensiell krise på individnivå. Når vi ser bilder av ødelagte byer og mennesker på flukt, konfronteres vi med en grunnleggende uro: Hva om dette en dag blir vår virkelighet?
I Finnmark følte jeg meg aldri utrygg, men slik er det altså ikke lenger
Jeg må snakke sant
Som prest møter jeg redde mennesker i det sjelesørgeriske rom. Bak en lukket dør blir det vårt tilfluktsrom. I sjelesorgen må den andres virkelighetsforståelse anerkjennes. Tanker om hva det er som forårsaker frykten, er det ikke vanskelig å anerkjenne. For vi lever i en meget skjebnesvanger tid.
Som prest må jeg snakke sant. Og sannheten er at det ikke finnes noe vaksine for krig, og nasjonens immunforsvar er svakt. Selv om forsvarssjef Eirik Kristoffersen skriver: «Forsvaret lykkes bedre enn jeg fryktet for bare to år siden», mangler Forsvaret både materiell, mannskap, øvingsdøgn og kampkraft.
Forsvaret vil i beste fall hjelpe oss over kneika ved en «forkjølelse». Slik har det blitt fordi Norge, som de fleste NATO-land, har underbudsjettert sitt eget forsvar lenge. I all vår velstand har vi sittet med «hodet i sanden» og antatt fred og ingen fare.
Sannheten skal sette oss fri
Det er ikke mange år siden Norge ble kåret til verdens beste land å bo i. Nå er vi litt lengre ned på lista. Selv om både strømmen og maten er dyrere, og renta ser ut til å holde seg høy en stund til, er det ikke disse bekymringene som gjør folk virkelig redde.
Jeg ser frykten i blikket til hun som har minner om okkupasjonen den 9. april 1940. Jeg hører angsten i stemmen til småbarnsforeldrene som lurer på hvordan verden vil se ut om ti år. Jeg skulle så gjerne ha pyntet på virkeligheten, men må avstå. Mesteren sa selv til sine disipler: «Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» Å snakke sant er derfor viktig, også om utviklingen i verden. Selv når sannheten gjør oss nedtrykte, må vi stå opp for den.
Det underfinansierte forsvaret
Da pandemien traff oss 12. mars 2020, var vi ikke forberedt. Beredskapslagrene var tomme, helsetjenesten var strukket til det ytterste, og vi manglet oversikt over nødvendige ressurser. Vi handlet raskt, men måtte betale en høy pris for å være uforberedt. Likevel lærte vi noe viktig: Når vi tar en trussel på alvor, kan vi mobilisere. For vi skaffet vaksiner på rekordtid, styrket beredskapen og tok i bruk alle ressurser for å begrense skadevirkningene.
Tilstrekkelig mobilisert kan vi møte det som truer, ikke bare på slagmarken, men i våre egne sinn
Koronapandemien har vist oss hvor raskt en krise i verden kan ramme oss her i Norge. Vi har erfart hva som kan skje når vi ikke er forberedt. Likevel sitter vi fortsatt med et underfinansiert forsvar. Vi vet at trusselen er reell, men vi handler ikke i tide. Har våre beslutningstakere virkelig ikke lært noe av invasjonen og pandemien?
Jeg lytter intenst til min nestes resonnement: «Hva skjer om vi venter med å ruste opp Forsvaret til vi står overfor en akutt krise? Da er det vel for sent?» Jeg leter etter de rette ordene. For det er vondt å snakke sant, men sannheten vil sette oss fri.
Gjør rett, frykt ingen
I en tid hvor krigens trusler ikke er langt unna våre grenser, bør vi ha lært at vi ikke kan vente til en ny krise treffer oss. Den kommer! Derfor må vi ruste opp. Det handler ikke kun om materiell, men om nok offiserer, soldater, leger, sykepleiere, psykologer og prester som har øvd.
Tilstrekkelig mobilisert kan vi møte det som truer, ikke bare på slagmarken, men i våre egne sinn. Vi har ingen vaksine mot krig, men vi har et valg: Å snakke sant om vår situasjon og handle. Når vi gjør rett i dag, skal vi ikke frykte for fremtiden.