I tillegg til Bibelens evangelier finnes det rundt 30 såkalte apokryfe («skjulte») evangelier. De fleste av disse har mindre historisk verdi, men unntak fins.
«Skjulte» evangelier
Et kjent eksempel er Thomasevangeliet, som kan inneholde stoff fra Jesu tid. Dette evangeliet nevner imidlertid ikke Jesu død og oppstandelse. Det inneholder 114 logier eller utsagn av Jesus (noen av dem formet som dialoger med disiplene). Flere av disse utsagnene ligner ganske mye på bilder og språklige vendinger vi kjenner igjen fra evangeliene i Bibelen, som for eksempel logion 51: «Det dere venter på, er alt kommet, men dere gjenkjenner det ikke».
Dette er samtidig et ganske godt eksempel på en såkalt gnostisk tendens som vi finner i enkelte apokryfe tekster: Det tales om en hemmelig, skjult kunnskap («gnosis») som bare enkelte klarer å «gjenkjenne». Karakteristisk for gnostiske tekster er ellers at den fysiske verden nedvurderes, og det åndelige oppvurderes. Dette medførte i enkelte retninger i antikken til at Jesu legemlige oppstandelse ble fornektet eller nedtonet.
Et annet apokryft evangelium som likevel kan romme autentisk stoff, er Petersevangeliet. Dette er en tekst som forteller detaljert om Jesu lidelse, død og oppstandelse. Ifølge enkelte forskere kan dette evangeliet representere en selvstendig tradisjon som er like gammel som de bibelske evangeliene. Et tredje eksempel på et apokryft evangelium er Nikodemusevangeliet, som inneholder en skildring av Jesu nedfart til dødsriket og som var populær lesning i middelalderen. Noe av stoffet her er også kjent fra det såkalte Bartolomeusevangeliet.
Typisk for flere av de apokryfe evangeliene er at de forteller om ting som skal ha skjedd med Jesus som Bibelen sier lite eller ingen ting om, for eksempel nedfarten til dødsriket eller Jesu barndom.
«Sensasjonene» i 1973 og 2006
Under et besøk i Mar Saba-klosteret sørøst for Jerusalem i 1958 oppdaget forskeren Morton Smith tre håndskrevne ark limt inn i en bok. Teksten skal ha vært en kopi av et brev skrevet av Klemens av Alexandria om lag år 200. I brevet omtales et hemmelig Markusevangelium, som Klemens siterer fra. I dette hittil ukjente evangeliet heter det blant annet at Jesus lærte bort gudsrikets mysterier til en ung, rik mann nattestid. Smith tolket dette i retning av en «innvielse» av homoseksuell art.
Teksten ble ikke offentliggjort av Smith før i 1973, da den mildt sagt skapte stor oppmerksomhet. Men det er svært usikkert om teksten som Smith fant, er ekte. Ingen vet faktisk i dag heller hvor det håndskrevne manuskriptet befinner seg. Det skal visstnok være kommet bort fra biblioteket i klosteret. Flere spesialister på tidlig kristendom (bl.a. Bart Ehrman) har tvilt sterkt på at Smith virkelig fant dette manuskriptet. Andre er overbevist om at Smiths funn var ekte og ikke et falsum.
Ved påsketider i 2006 offentliggjorde National Geographic et annet hittil ukjent apokryft evangelium av gnostisk karakter. Det var tidligere omtalt i oldtiden som Judasevangeliet, men innholdet var ikke kjent før publiseringen i 2006. Det dreier seg om et gammelt manuskript som ble oppdaget på 1970-tallet i Kairo og somhadde vært i privat eie. Dette evangeliet omtaler Judas som den av disiplene som forstod Jesus best, og som gjennom å angi Jesus ble innviet i universets mysterier.
Selv om Judasevangeliet ble omtalt som en sensasjon, var det ikke så overraskende for kjennere av tilsvarende gnostisk litteratur fra oldtiden. Der er det relativt vanlig å snu på bibelhistorien slik at «helter» blir «skurker» og omvendt. Både det hemmelige Markusevangeliet (hvis det er ekte) og Judasevangeliet ble trolig forfattet rundt år 150.
Andre kilder fra antikken
Hvis vi går til antikke kilder utenom den kristne kulturkretsen, blir Jesus omtalt hos flere forfattere. Et eksempel er historikeren Thallos. Rundt år 55 forfatter han et trebinds historieverk der han omtaler en solformørkelse som skal ha skjedd ved Jesu død (sml. Matt 27,45). Thallos hadde trolig fått overlevert tradisjonen om dette muntlig, ettersom han skrev sitt verk før det eldste evangeliet i Bibelen ble nedskrevet (Markusevangeliet, ca. år 70).
Er det her snakk om Jesus Kristus, eller en annen? Her er forskerne usikre, men kanskje dreier det seg om mannen fra Nasaret
Midt i 70-årene skriver den stoiske filosofen Mara bar Serapion et brev til sin sønn (som også het Serapion). I brevet, som er forfattet på syrisk, skriver Mara at jødene drepte «sin kloke konge», som lever videre gjennom de nye lovene han innstiftet. Mara viser her trolig til Jesu død, mens han ikke ser ut til å ha visst om (eller akseptert) beretningen om oppstandelsen.
Suetonius var en romersk forfatter som en kort periode var sekretær hos keiser Hadrian. I sitt verk om de romerske keiserne (De vita Caesarum) fra ca. år 120 nevner Suetonius at «oppvigleren Chrestus» var årsak til at jødene ble fordrevet fra Roma av Claudius. Er det her snakk om Jesus Kristus, eller en annen? Her er forskerne usikre, men kanskje dreier det seg om mannen fra Nasaret.
En sikrere referanse til Jesus er den romerske historikeren Tacitus. Omkring år 116 skriver han sitt hovedverk Annales, der han behandler årene 14–68. I forbindelse med omtalen av brannen i Roma i år 64 og keiser Neros forsøk på å legge skylden på kristne, skriver Tacitus om «Kristus som hadde blitt henrettet i Tiberius’ regjeringstid av landshøvdingen Pontius Pilatus». I samme avsnitt kaller Tacitus de kristnes tro for en «dødelig overtro som blomstret opp igjen, ikke bare i Judea, der dette ondet oppstod, men også i Roma, der alle fryktelige og skamløse ting fra alle steder møtes og blir populære». Som vi ser, skriver Tacitus ganske nedlatende og foraktfullt om den kristne tro. Det er derfor lite sannsynlig at han skulle ha nevnt Jesus hvis han ikke mente han virkelig hadde levd.