Det er blitt populært å kritisere Den norske kirke, og kritikken begynner å bli nokså forutsigbar. Kirken er for politisk, gudstjenester minner mer om årsmøter i SV og MDG. Men hva er det disse kritikerne ønsker?
Sist ut er Jarle Holberg, som hevder at «Den norske kirke har blitt den desperate nattklubb-sjekkeren», en «som er villig til å si eller gjøre hva som helt for å få litt oppmerksomhet». Dette skriver han som en reaksjon på nyheten om at menigheter i DNK arrangerer Iftar-markeringer.
Respektløs metafor
Nå vet ikke jeg hva slags nattklubber Holberg frekventerer og hvilket erfaringsgrunnlag han baserer seg på, men jeg synes sammenligningen er respektløs og misvisende.
Når norske menigheter inviterer til Iftar-markeringer er det ikke for å få oppmerksomhet, men for å gi oppmerksomhet. Gi oppmerksomhet til mennesker og fellesskap i lokalmiljøet som har religiøse uttrykk og praksiser som noen ganger er ulike, andre ganger har paralleller i kristen tradisjon. Vi blir kjent med hverandre, får større forståelse for hverandre og kan anerkjenne likheter så vel som forskjeller. Dette kan forstås som en trend i nyere religionsdialog.
Fellesskap og tillit
Der religionsdialog tidligere gjerne var en samtale mellom lærde menn om religiøse læresetninger, har erfaringsdeling mellom helt vanlige mennesker fått større fokus. Ved å bli kjent med hverandres riter og skikker skapes tettere bånd mellom naboer over religiøse, etniske og kulturelle grenser. Dermed skapes fellesskap og tillit som kan være helt avgjørende i krisesituasjoner. Dette så vi ikke minst i Oslo i ukene etter terroren 22. juli 2011, der for eksempel Grønland menighets utrettelige og langvarige samarbeid med moskeer og muslimske miljøer var avgjørende for å dempe konflikter i nærmiljøet.
Hva er det egentlig de ønsker av Den norske kirke?
Holberg er også innom den utslitte klisjeen om at Den norske kirke ligner på møter i MDG og SV og viser blant annet til kirkens engasjement for miljø og for den krigsrammede befolkningen i Gaza. Igjen er det ikke snakk om å søke oppmerksomhet, men å gi oppmerksomhet til livstruende situasjoner i verden. Dette er ikke styrt utfra noe lefling med politiske miljøer eller forsøk på å bli populære, men drevet av Jesus sitt bud om å elske hverandre og av første trosartikkel og troen på Gud som skaper. Nå er det sjelden jeg opplever at dette direkte blir berørt i prekener. Som oftest tas slike temaer opp i forsiktig formulerte bønner.
Ullen kritikk
Det er selvsagt helt legitimt å kritisere kirken. Selv har jeg mye jeg skulle ønske var annerledes. Men når kritikken blir såpass ullen og lite analytisk som det Holberg med fler gir uttrykk for, er det fristende å spørre med de folkekjære visesangerne Alf Cranner og Odd Børretzen: «Hva er det de vil?» Hva er det egentlig de ønsker av Den norske kirke?
Et større fokus på dogmer som treenigheten, tonaturslæren eller realpresens? Kanskje en revitalisering av filioque-debatten? Ønsker de seg en kirke helt løsrevet fra den verden vi lever i, med hyggelige gudstjenester og hjernetrimsprekener til privat oppbyggelse? I så fall har de beveget seg langt fra Jesus sin forkynnelse. Kirken og kristne er kalt til å være lys og salt i verden.
I stedet for billige og upassende metaforer ønsker jeg velkommen en mer gjennomtenkt kritikk som det er mulig å ta tak i.