Den stille uke står for døren. For meg skal det bli godt med en stille uke, etter uker med et rasende tempo. Det skal bli godt å roe seg ned og kjenne på livet slik det kanskje egentlig bør leves. I et rolig tempo hvor sjelen henger med. I motsetning til en hverdag hvor jeg til slutt ikke vet opp ned på verken liv eller tro.
En skulle jo tro at en stille uke kun bidro til å gi hvile, men sannheten er at jeg hvert år har kjent på en uro. Den kommer snikende jo nærmere jeg kommer palmehelgen og eskalerer frem mot langfredag. Da har den sin topp, og på lørdag morgen kan jeg igjen puste lettet ut. Lidelsen er over og jeg kan se frem til en fin og rolig påskefeiring.
Den gnagende tvilen
At jeg skal være så påvirket av den stille ukes innhold og budskap, overrasker meg like mye hvert år. For hva er det som egentlig går så inn på meg. Er det påskens budskap om død og oppstandelse, håp og frelse? Er det lidelsen som Guds sønn må gå gjennom eller er det en skjult skam over å tro på det hele? Eller er det en gnagende tvil som gjør seg gjeldende? En tvil som pirker borti det jeg så helhjertet har gått inn for å tro på.
Da jeg startet i sjelesorg for flere år siden, ble jeg møtt av et vers på veggen hos sykehuspresten. Jeg ante ikke hvor det kom fra, hvor det sto skrevet eller hvem det var ment for. Men ordene traff meg. De utfordret meg med sin treffsikkerhet. Verset var enkelt og relevant, og det talte rett inn i livet mitt:
«Kom til meg alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile».
Den gangen forsøkte jeg å glemme det og ikke tenke på det. Jeg var fast bestemt på å ikke la meg påvirke av det, men for hver gang jeg var innom prestekontoret ble jeg påmint det. Og for hver gang vurderte jeg det. For hvor befriende hadde det ikke vært å bare slutte å kjempe, slippe tak i strevet og kjenne på hvile.
Å gi seg hen og slippe taket, er kanskje noe av det vanskeligste ved å være en troende. For hvordan kan du vite at det bærer? At troen i alle situasjoner vil holde deg oppe. Selv da det virker som mest håpløst. For kan Gud egentlig bidra til hvile når børen er som tyngst? Vil han kunne klare å erstatte uro og spenninger med ro og indre fred?
Jeg vil skyve all tvil til side og stå oppreist for den Gud jeg tror på
Så mye lidelse
Jeg vet ikke om han klarer det i alle situasjoner, men jeg har en klokketro på at vi blir utrustet til livets store motbakker ved å gi oss hen til Ham. Og at vi får en egen ballast ved å ha en tro på at livet ikke ender her. Men for å kunne tro på nåden og dens hvile, må vi hvert år gå gjennom en stille uke med ingredienser som både lidelse og glede. Vi må bli påmint hvordan denne muligheten har blitt gitt oss. Og det er kanskje her min egen uro kommer inn. For det er nesten helt umulig å forstå at noen er villig til å gå gjennom så mye lidelse for min skyld. For din skyld og alle andres. At ett enkelt menneske har ofret så mye.
Det gjør meg ydmyk og takknemlig, men også brydd og blyg. Brydd fordi jeg ikke vet om jeg fortjener det og blyg fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal vise min takknemlighet. Og dette resulterer nok i et klimaks av uro, frykt og spenninger på langfredag. Det blir rett og slett for mye å ta inn og stå for. Både lidelsen i seg selv, men også hvordan jeg skal forholde meg til det.
En helhjertet påske
Men i år skal jeg prøve en annen inngang til påsken. Jeg skal ta med meg bibelverset fra Matteus, det som hang på veggen, og gå helhjertet inn i den stille uke. Jeg skal komme med mine utfordrende tanker og opplevelser av uro og spenninger. Jeg skal være ærlig på at jeg synes det er vanskelig og uforståelig at noen er villig til å lide og ofre livet, for at jeg skal få det bedre. Og jeg skal tørre å kjenne på takknemligheten for at det nettopp er det påsken handler om. At vi får en mulighet til å få kjenne på nåde og hvile. Ikke bare i dette livet, men også i livet som kommer etter dette.
Så når jeg i år skal kombinere skiturer og «hyttevegg i påskesol» med påskens budskap, skal jeg ta en god innpust og gå helhjertet inn i palmehelgen. Jeg skal stå i påskens budskap dag for dag, og ikke vike for smerten. For uten død og oppstandelse vil det heller ikke være håp om frelse.
Jeg vil være takknemlig for at jeg i tillegg til skiturer og andre tradisjonelle påskeaktiviteter også finner tid for kirkegang. Jeg vil erstatte blygsel med stolthet, og jeg vil la lengsel mot troen overvinne angsten mot langfredag. Jeg vil skyve all tvil til side og stå oppreist for den Gud jeg tror på. Den Gud som selv skal oppreise oss når tiden er inne. God påske!