Jeg hadde et lengre opphold hos cisterciensermunkene i Levanger. En kontemplativ orden. Og imellom døgnslagene: syv tidebønner og en messe, foregikk alt i stillhet. Og jeg bodde alene, i et hus, ved siden av klosteret. Mitt opphold var begrunnet på én hovedregel, ingen internett. Derfor ble jeg møtt med utfordringer. Men av en overaskende sort.
Jeg opplevde ikke stillhetens uopphørlighet som utålelig, men til tider opplevde jeg den som sjeldent kjedelig. En kjedsomhet blandet med dyp mening. Og i all hovedsak en fredfullhet. Til tross for meningsinnholdet og freden, opplevde jeg stadig en trang til distraksjon, og enda godt var den aldri tilgjengelig for meg. Slik at jeg kunne gjøre en bevegelse, ned i dybden. Eller kanskje bevegelsen heller var denne, inn i enkeltheten. Jeg kom hjem til meg selv på et vis. Og det var kjedelig, meningsfullt og fredfullt.
Langsom og tålmodig
Kanskje mellom alle mine forsøk på å treffe Gud, var jeg som regel på villspor – på leten etter noe storartet. På utkikk etter en virkelig moralsk prestasjon: min bevegelse mot Gud. Kanskje det heller var slik, at det hele handlet om Hans bevegelse mot meg. Og kanskje Guds fred også er kjedelig. Kanskje den krever langsom og tålmodig enkelthet, på uopphørlig vis. En smal vei, virkelig. Og få må de være, de som finner den.
I det hele tatt, ble jeg sittende igjen med følgende spørsmål: Hva er kristen moralsk plikt? Alle våre kirkesamfunn fordrer moralske plikter. Men bergprekenen forteller oss ikke: disse lovene må dere følge; den forteller: disse lovene vil dere aldri kunne følge. Og ja, derfor blir vi frelst ved korset. Likevel forblir moralsk plikt. Fordi vi kjenner den og den besitter oss. Men hvor fører den så hen, om ikke mot oppfyllelse av loven? Da må den føre mot generelle ledestjerner.
Dyder som stadig utvikles i øyeblikkene: mot; tålmod; nestekjærlighet, og slike. Men selv disse makter vi ikke å adlyde. De blir umulige om nok står imot oss. Likevel, den moralske plikten forblir. Hvor fører den så hen, om ikke mot oppfyllelse av loven eller generelle ledestjerner? Da må den føre mot én eneste plikt. Én eneste plikt som virkelig kan oppfylles. Og som er særegen. Plikten vi oppfyller nettopp ved å ikke oppfylle noe som helst. Men hvor finner vi den? Vi finner den kanskje når det stilner. Og når Gud stadig tillates å erobre våre indre områder.
Stille vann
Det er ikke engang en aksjon av overgivelse, men en overgivelse av all aksjon. Å simpelthen stilne. Ja, om det finnes én moralsk plikt så må det være denne: å stilne. Slik skriver Laozi, i rennende vann kan man ikke se sitt eget bilde, men derimot i stille vann. Stillheten krever at vi treffer oss selv. Og i oss er det mye vi ikke vil treffe: sår av urett – fra meg og fra deg.
Men dette forblir vår moralske plikt, å stille ansikt til ansikt med Gud. Derfra oppfyller stillheten dydene: den fordrer mot, fordi den krever fullstendighet; den fordrer tålmod, fordi den aldri opphører; og den fordrer nestekjærlighet, for i stillheten kan selv den minste av skapningens bestanddeler bli for oss et kjærlighetsobjekt. Men disse dydene tilhører aldri oss, de tilhører stillheten og de tilhører Gud.