2. påskedag gikk 88-år gamle Pave Frans bort etter lengre tids kamp med sykdom. Med det forsvant en av vår tids fremste hyrder for fred, håp og forsoning.
Ukens mange nekrologer beskriver Frans liv og virke på gripende og velformulerte måter. Selv vil jeg si at Frans gjennomgående fremmet budskap om nødvendigheten for omfattende og forpliktende fred og forsoning. Ikke bare mellom stater, men mellom mennesker og folkeslag verden over.
Ufravikelig om fred
Frans gjorde det ved å konsekvent sette verdier som barmhjertighet, nestekjærlighet og tilgivelse først. Han oppfordret verdens ledere til å alltid velge dialog og diplomati fremfor vold og maktbruk. For Frans spilte det ingen rolle hvilken sak eller konflikt det dreide seg om. Prinsippet om fred var ufravikelig.
Pave Frans spilte blant annet en nøkkelrolle i gjenopprettelsen av forholdet mellom USA og Cuba, i fredsprosessen mellom FARC-geriljaen og Colombias regjering, og i forsøkene på forsoning i Venezuela. Han reiste selv til Irak, invitert for å bidra til landets «helbredelse» etter år med konflikt og lidelse.
I Sør-Sudan gikk han uvanlig langt for å motivere til varig fred: Han gikk ned på kne og kysset føttene til president Salva Kiir og tidligere opprørsleder Riek Machar, med bønn for å be dem se konsekvensene av lidelsene på de millioner fattige.
Forkjemper for klimaet
Men pavens engasjement begrenset seg ikke til storpolitikk. Han tok alltid parti for de fattige, utfordret makten og løftet de sårbare. Som biskop Eidsvig i Den katolske kirke så treffende har sagt: «Pave Frans kjente de fattige, og de kjente ham».
Frans var også en tydelig stemme for atomnedrustning, en urokkelig forkjemper for klimaet, og han viste dyp respekt for migranters menneskeverd. Jeg husker spesielt hans første reise til Lampedusa i 2013. Kun uker etter sin innsettelse reiste han dit i lys av gjentakende nyheter om båtforlis med migranter. Paven løftet her frem respekten for alle menneskers iboende verdighet, og tok sterk avstand fra det han anså som en «globalisering av likegyldigheten».
For ofte overses det hvor avgjørende religiøst lederskap kan være i arbeidet for fred. Frans viste oss derimot at tro og handling kan være den siste kraften som trengs, ja, selve motoren for fred.
Ukrenkelig menneskeverd
Hans helhetlige fredsarbeid, fundert i troen på det ukrenkelige menneskeverdet, var noe nytt, men noe samtidig så dypt forankret med Alfred Nobels ofte glemte ideal om «folkens förbrödrand». Derfor var det både en glede og en ære å få nominere Pave Frans til Nobels fredspris en, to, tre, ja, til slutt fire ganger! Han vant aldri, men som han kanskje ville sagt selv: «Nei, de som vant, var alle verdige vinnere».
Siden 1974 har det stått i statuettene til Nobelkomiteen å ikke kunne gi fredsprisen til avdøde. Siden Frans derfor ikke kan følge i den svenske FN-lederen Hammarskjölds fotspor, som var den siste som fikk prisen slik, skylder vi Frans å fortsette hans ettermæle ved å alltid fremsnakke fred. Det er ingen annen farbar vei.
Jeg tror, jeg håper, jeg vil i hvert fall selv gjøre mitt, for at arven etter Pave Frans skal leve videre og fortsette å inspirere til en verden preget av større nestekjærlighet, rettferdighet og fred.
Kjære Frans, hvil i fred. Du har vært, og vil alltid være, et forbilde for mange.