Aldri før har vi snakket mer om identitet, og aldri før har det vært vanskeligere å vite hvem man er. Vi lærer at vi er vår egen lykkes smed, at frihet er det høyeste gode, og at vi kan bli og være hva vi vil – uansett biologi, historie eller bakgrunn. Likevel vokser generasjonen min og den etter meg opp med rekordhøy psykisk uhelse, lavere fødselsrate og økende usikkerhet rundt både kjønn, rolle og tilhørighet.
Midt i alt snakket om identitet tror jeg vi har glemt det mest grunnleggende: Trygg identitet formes i trygge familier.
Hva gjenstår?
Norge er et av verdens mest individualistiske samfunn. Vi snakker om karriere, selvrealisering og økonomisk vekst – men sjeldnere og sjeldnere om barna, familien og generasjonene som skal komme etter oss. Det finnes et mindretall med politiske debatter om hvordan vi kan gjøre det enklere for unge å få barn, tilrettelegge for stabile hjem eller styrke foreldreskapet. I stedet diskuterer vi stadig oftere sterilisering som «frigjøring», abort som en rettighet uten etiske rammer og kjønnsskifte som en form for personlig utvikling. Hvor ble det av helhetstenkningen?
Jeg mener absolutt ikke at vi skal nekte folk frihet. Men når alt er lov, hva skal man da forholde seg til? Når normer ikke finnes, når roller viskes ut, og når familien ikke lenger holdes høyt – hva gjenstår da for dem som vokser opp i dette landet etter oss?
Pride-bevegelsen kan stå som et «godt» eksempel. Den handler ikke lenger bare om retten til å elske hvem man vil, men om å omdefinere selve virkeligheten. Det kan ikke være tabu å si at det skaper forvirring når samfunnet ikke lenger tør si at noe er fast, sant og godt. Når alt blir flytende – også kjønn og familie – mister vi det som gir forankring i egen identitet og livet.
Et politisk verdiskifte
Barn og unge trenger trygghet. Trygghet formes i stabile, kjærlige rammer. Det betyr ikke at alle må leve på én bestemt måte – men det betyr at vi som samfunn må våge å si at familien er viktig, og at politikk bør støtte opp under det. I dag gjøres det motsatte: enslige premieres, det lønner seg knapt å gifte seg, og verdien av hjemmet marginaliseres. Også i partiprogrammet til Rødt står det bl.a. tydelig at partiet ønsker å fjerne egenandelen man i dag må betale for sterilisering – hvilke signaler sender dette til et samfunn der fødselsraten aldri har vært lavere?
Jeg savner en politikk som ikke bare sier at folk kan velge fritt, men som våger å si: Dette er godt. Dette er viktig. Dette bygger samfunnet.
Vi trenger et politisk verdiskifte. Et skifte som setter familien tilbake i sentrum. KrF er her gode. De våger å stille spørsmål ved det grenseløse og rotløse samfunnet vi bygger for barna våre. Hvis vi skal skape et bærekraftig Norge – ikke bare økonomisk, men også menneskelig og verdimessig – må vi starte med det mest grunnleggende: familien.
For: uten sterke og sunne røtter, gror ingenting.