Nominasjonskomiteen liste omtales av redaktør Bjørn Kristoffer Bore som «en ganske populær og brysom konkurrent». Gard Sandaker-Nilsen avviser ikke dette, men viser til at Åpen folkekirke arbeider for at kirkevalget skal gjennomføres mellom selvstendige lister. Nominasjonskomiteens liste passer ikke inn i en slik modell for kirkedemokrati.
To ulike syn
Nominasjonskomiteens liste for valg til bispedømmeråd og kirkemøte har vært normalordningsiden disse organene ble etablert. Lista settes sammen av en nominasjonskomite som er valg av representanter fra menighetene i de enkelte bispedømmer. Etter at Åpen folkekirke ble etablert fra 2015, og andre selvstendig lister senere, har det blitt et «assymetrisk valg». I tillegg er det egne lister for kirkelige ansatte.
Hvorfor er dette så brysomt? Det dreier seg om to ulike syn eller modeller for demokrati, som butter mot hverandre. Åpen folkekirke har det offentlige demokrati, med avveining av ulike interesser og saker, som modell. Til forskjell fra det offentlige valg stiller imidlertid de selvstendige lister (partier) i kirkevalget bare lister ved det nasjonale og regionale valg (Kirkemøtet og bispedømmerådet), ikke menighetsråd. Modellen og tradisjonen for nominasjonskomiteens liste er organisasjonsdemokratiet, der grunnenheten (menigheten/soknet) har innflytelse på valg til de andre organ i kirken. Tanken er ikke primært å avbalansere ulike ideologiske / partipolitiske interesser og saker, men representere det kirkelige liv som utfolder seg i den lokale kirke.
Konsekvent regelverk
Debatten om valgordning og listevalg står ikke bare om å få et konsekvent regelverk. Det er like mye et spørsmål om hvem og hva de valgte skal stå ansvarlig overfor. Er det en selvetablert nominerings-/partigruppe med egne programposter, eller skal de valgte forstå seg som tillitsvalgte fra den lokale kirke?
Kirkemøtet, bispedømmerådet og menighetsrådet har den samme primære oppgave: «ha sin oppmerksomhet henvendt på alt som kan gjøres for å vekke og nære det kristelige liv i soknet» (Kirkeordningen §§ 12, 26 og 28). Det er et paradoks om vi skulle få en valgordning for regionale og nasjonale organ som ikke sikrer kontakt og tillit til kirkens grunnenhet, menighetene.