Da jeg gikk på ungdomsskolen, studerte vi Paulus’ brev til romerne i et helt semester, før vi skulle levere en skriftlig oppgave om emnet. Vår kristendomslærer, en konservativ liten dame fra Finland, alltid med hodesjal og svart skjørt, lot oss ikke slippe billig i denne perioden. Romerbrevet, sa hun, er et av Paulus’ viktigste skrifter i Det nye testamente, skrevet til de kristne i Roma rundt år 58 e.Kr. Det skisserer kjernepunktene i den kristne troen, blant annet Guds rettferdighet åpenbart i Jesus Kristus og rettferdiggjørelse ved tro som veien til frelse.
Som barn var jeg aldri spesielt interessert i kristendommen, eller religion generelt, selv om jeg har holdt fast ved barndommens tro siden den gang. Siden den gang har mitt forhold til kristendommen stort sett vært begrenset til den årlige julegudstjenesten og Fadervår. Men troen har vært der, et sted, selv om jeg sjelden har anerkjent den i plenum.
Gud og vitenskap
Ja, jeg tror på Jesus Kristus og Gud, men jeg tror også på vitenskap. Er de to forenlige? Går det an å tro på begge? Kan religion og vitenskap være følgesvenner? Som to hyggelige naboer som klipper hver sin plen, men deler samme oppkjørsel?
Georges Lemaître (1894–1966) var en belgisk fysiker og matematiker. Han var den første som foreslo ideen om det ekspanderende universet og teorien om en begynnelse fra et uratom – senere kalt «Big Bang» (selv om det ikke var han som ga det navnet). Samtidig var Lemaître katolsk prest, noe som reflekterte hans dype engasjement for både vitenskap og tro (det var ikke så uvanlig i hans tid som det kanskje virker i dag).
Selv paven på den tiden så Lemaîtres teori som forenlig med kristen skapelsestro, og roste arbeidet hans offentlig – spesielt for dets potensial til å forene vitenskapelige funn med religiøse forestillinger om skapelsen. Lemaître selv trodde på Gud som skaperen, men så på Big Bang-teorien som en vitenskapelig forklaring på hvordan universet begynte.
Han så ikke sitt vitenskapelige arbeid som bevis på Guds eksistens, men som en måte å beskrive de fysiske prosessene bak universets opprinnelse. Lemaîtres religiøse interesse forble like viktig for ham som vitenskapen gjennom hele livet, skriver American Museum of Natural History.
Jeg lever, når jeg tenker over det, med håpet om frelse i Kristus
Nå er ikke jeg katolikk eller en from kristen. Det finnes også noen betydelige forskjeller mellom katolisismen og protestantismen, og det var den sistnevnte jeg vokste opp med. Jeg lever heller ikke et særlig «kristent liv», hvor jeg jevnlig går i kirken og der livet mitt er sentrert rundt Jesus Kristus. Men samtidig lever jeg, når jeg tenker over det, med håpet om frelse i Kristus. Til syvende og sist – enten man tror på noe eller ikke, enten man er religiøs, ateist, agnostiker eller «åndelig, men ikke religiøs» – handler det vel om å være et godt menneske; å tjene andre, unngå å gjøre skade, og leve med ydmykhet.
Besøket til Roma
Å besøke Roma i Italia er en religiøs opplevelse. I hvert fall føltes det slik for meg. Den guddommelige skjønnheten i byen med all dens arkitektur, gamle bygninger, kirker, basilikaer og historie som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid, er helt overveldende. (Spesielt hvis man ser forbi historiens mørke sider.) Bare det at noe så praktfullt ble bygget for hundrevis av år siden, er vanskelig å fatte.
Selvsagt handler et besøk i Roma mye om å se alle de kjente stedene som Pantheon, Fontana di Trevi, Colosseum, Piazza Navona, Castel Sant’Angelo, Vatikanet og så videre. Men uavhengig av ens personlige tro, er også en viktig del av besøket i Den evige stad å gå innom de utallige kirkene og basilikaene (Roma har over 900 kirker, noe som gjør den til byen med flest i verden).
Kirkene er som kunstverk i seg selv – fra den storslåtte fasaden, til det nøye dekorerte interiøret med freskomalerier på vegger og tak, som ofte forteller en historie fra Bibelen. Å gå inn i en slik bygning er både spennende og ærefryktinngytende – og de finnes på hvert gatehjørne. Med andre ord: Å oppleve Roma er et must.
Det var andre søndag i advent da samboeren min og jeg satt og jobbet på en kafé ved siden av Basilica di Santa Maria Maggiore, kun fire kvartaler unna jernbanestasjonen Termini. Etter noen timers arbeid var vi leie og trengte en pause. Vi bestemte oss for å gå en tur. Men idet vi kom ut på Via Merulana begynte det å hølje ned. Vi sukket i kor. Hva nå?
Jeg stirret over piazzaen, mot kirken foran oss, med sitt klokketårn som raget syttifem meter over bakken. «La oss gå inn i Santa Maria Maggiore og ta en titt», foreslo jeg, mens jeg dro hetten over hodet.
Vi krysset Via Merulana, bare for å bli stoppet av tre politimenn før vi kunne gå inn på plassen foran kirken. De sørget for at ingen med store vesker fikk komme forbi uten å bli kontrollert. Siden vi ikke hadde noen, vinket de oss gjennom uten problemer. Inne på plassen la jeg merke til at hele området var sperret av med gjerder, noe det ikke hadde vært dagen før.
Vi fortsatte, men ble stoppet igjen like etter før vi kunne gå videre mot hovedinngangen. I en liten glassboks måtte vi gjennom en sikkerhetskontroll, som om vi skulle ombord i et fly. Vi tenkte ikke noe særlig over det – det er tross alt en ekstraordinær basilika på over syv tusen kvadratmeter, bygget på midten av 300-tallet. Sikkert et terrormål, tenkte jeg.
Aldri sett noe lignende
Da vi endelig kom inn i basilikaen, falt kjevene våre til gulvet av synet som møtte oss. Jeg hadde sett bilder av interiøret på forhånd, men de kunne ikke måle seg med det vi nå tok innover oss. Hovedrommet i basilikaen er omtrent 80 x 30 meter. På hver side av rommet står 21 marmorsøyler i hver sin rekke og bærer det gylne taket som glitrer som en diamant. Like under taket er det buede vinduer gjennom hele rommet. Mellom alle disse er det fresker og dekorasjoner som jeg aldri hadde sett maken til.
Å gå inn i en kirke i Roma er både spennende og ærefryktinngytende – og de finnes på hvert gatehjørne
Det høres kanskje ut som en floskel, men jeg har virkelig aldri sett noe lignende. Hverken før eller siden. Det var hinsides vakkert. Vi så på hverandre med fullstendig overraskelse i ansiktet mens vi forsøkte å ta bilder av det vi var vitne til. «Og vi stakk inn hit helt tilfeldig», sa jeg, og ristet på hodet i vantro.
Vi gikk rundt og så på så mye som vi kunne, redde for at det hele plutselig skulle forsvinne. Etter noen minutter begynte jeg å legge merke til at det var veldig mange mennesker inne, kanskje to hundre totalt. De stod alle i en stor L-formet kø, presset mot et gjerde som virket midlertidig. De fleste stirret mot et kapell til høyre, der basilikaens suvenirbutikk lå i et rom ved siden av.
«Hva skjer?» spurte samboeren min. «Jeg vet ikke», svarte jeg. «Virker som noe er i ferd med å skje.» «Hva da?» Jeg nølte. «Du tror ikke det er paven?» «Paven? Han skal være på Piazza di Spagna i dag for å hedre Maria på grunn av en eller annen katolsk høytid, så jeg på Instagram,» sa hun. «Men dette er jo Basilica di Santa Maria Maggiore. Det ville jo gitt mening – eller?» «Kanskje. Neei … du tror ikke det er han?» «Jeg håper det», humret jeg.
Vi gikk videre gjennom skipet. Da vi kom frem til alteret, gikk det plutselig et gisp gjennom folkemengden. Menneskene nær kapellet helt bakerst til høyre, begynte å juble og rope. Og da visste jeg det.
I sin hvite drakt og zucchetto
Skipet var fylt med stoler. Jeg hoppet opp på en ledig stol, fant fram kameraet – og der så jeg ham. Han satt i en rullestol, trillet av en prest i svarte klær. Pave Frans. Var dette virkelig? Jeg så bort på samboeren min, som filmet med mobilen sin. Folk ropte og vinket til Pave Frans. Også jeg vinket som en gal med den ene hånden mens jeg tok bilder med den andre.
Han vinket tilbake og smilte mens han ble trillet helt fremst i basilikaen og inn mot Pauluskapellet ved alteret, hvor det berømte maleriet Salus Populi Romani er plassert. Ifølge tradisjonen er det laget av evangelisten Lukas – en disippel av Paulus. Maleriet viser Maria og Jesusbarnet som holder en evangeliebok på gyllen bakgrunn. Det kom til Roma i år 590, og er sterkt knyttet til både Romas og pavens identitet.
Denne søndagen hadde pave Frans kommet for å be foran maleriet, på en katolsk høytidsdag som feirer at Maria, fordi hun ble valgt til å være Jesu mor, ble født uten synd. Pave Frans har tidligere uttalt at han hadde et spesielt forhold til Santa Maria Maggiore, og har ofte kommet hit for å be. Han har også fått konstruert en gravplass nær maleriet, som er ment å bli hans siste hvilested.
Det var surrealistisk å stå på stolen og se på pave Frans i sin hvite drakt og zucchetto. Jeg sto i nærvær av – faktisk bare noen meter unna – pave Frans. Jeg følte på ærefrykt, som om jeg så på Kristi representant på jorden.
Da han var ferdig med å be i Pauluskapellet, tok paven seg tid til å hilse på flere i køen på vei ut. Flere voksne gråt. Flere strakk frem hånden for å hilse på ham. Så forlot han basilikaen med sveitsergarden og politiet på slep.
Så snart gjerdene var fjernet, gikk vi inn i kapellet hvor paven forlot basilikaen. Det var selvsagt vakkert – men grunnen til at han hadde gått dit var døren som førte til suvenirbutikken, som igjen hadde en utgang til hans bilkortesje. Vi gikk inn i butikken.
«Jeg må kjøpe noe», sa jeg. «Pave Frans har vært bare noen meter unna disse tingene.» Det føltes som om alle tingene var velsignet, og at jeg også ville bli det om jeg bar noen av dem.
Etter en rask titt bestemte jeg meg for et lærarmbånd med et sølvkors. Korset hadde et inngravert motiv av en hyrde som bærer det bortkomne lammet på skuldrene. Det samme korset som pave Frans bar rundt halsen. Korsets enkle, lineære stil er ment å symbolisere en ny kirkelig æra, en fattig kirke blant de fattige – slik pave Frans har uttrykt. Gjennom hele sitt paveembete har han lagt vekt på de fattige og marginaliserte, og har selv takket nei til å bo i den store leiligheten i Vatikanets apostoliske palass, til fordel for en enkel, toroms leilighet.
Den ødelagte søylen
Senere samme kvelden lå vi i sengen på hotellrommet vårt. På den andre siden av den mørke, trange brosteinsgaten kunne jeg se den oransje veggen til Basilica di Santa Prassede. Vi hadde vært der dagen før. Utsiden var enkel, nesten kjedelig – ikke som den imponerende Santa Maria Maggiore. Bare inngangspartiet, en mørk brun dør med et kors over, avslørte at det var noe mer bak veggen. Men da vi gikk inn, ble vi blåst overende. Det var som å gå inn i Weasley-familiens telt i Harry Potter – lite på utsiden, men enormt på innsiden. Rommet strakte seg høyt mot taket. Bredde og lengde eksploderte i alle retninger. Hvis du ropte inne, ville ekkoet vart i årevis, tenkte jeg.
Vi gikk rundt i kirken, så på fresker og de titusenvis av mosaikkbiter i farger som dannet utallige bilder på veggene. Inne i et av kapellene lå et stykke av en ødelagt søyle. Den var plassert inne i en kapsel, beskyttet mot berøring. Det viste seg å være søylen Jesus var bundet til da han ble pisket før korsfestelsen i Jerusalem.
Jeg er verken katolikk eller en from kristen, men å se hyrden som bærer det bortkomne lammet på skuldrene sine, føltes godt
Jeg var forbløffet. Jeg gikk så nært som jeg kunne, lente meg frem mot kapselen. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så – eller det jeg var i nærvær av. Var jeg, en enkel fyr fra det fjerne nord i Norge, bare centimeter unna en søyle Jesus hadde vært bundet til?
Og her lå jeg nå, i hotellsengen, og så på den oransje veggen, vel vitende om at søylen befant seg på den andre siden. Jeg kunne nesten ta på den fra der jeg lå. Surrealistisk.
Sosiale relasjoner
Paulus’ brev til romerne var ikke bare et brev om teologi og doktriner. Paulus planla å besøke Roma på vei til Spania, og brevet var en måte å bygge et forhold til de kristne i Roma før hans ankomst. Etter en uke i Roma var mitt forhold til lokalbefolkningen lik null. Hadde jeg snakket med noen andre her enn samboeren min eller ansatte på kafeer, restauranter eller dagligvarebutikker? Nei. Men ettersom jeg har blitt eldre, har jeg over årene innsett hvor viktig det er å ha en sosial krets du stoler på, et godt forhold til andre og en plass i ditt lokalsamfunn.
I det jeg snudde meg for å slå av vegglyset, så jeg armbåndet med sølvkorset ligge på nattbordet. Jeg er verken katolikk eller en from kristen, men å se hyrden som bærer det bortkomne lammet på skuldrene sine, føltes godt. Jeg smilte. Så slo jeg av nattbordslyset, ga samboeren min et godnattkyss og sovnet.