Koranbønnen i Kampen kirke under et solidaritetsarrangement på langfredag har skapt tverrpolitiske reksjoner. Oslo bispedømme forsvarte opplesningen og kalte den «poesi». Men bruken av kirkerommet til flerreligiøs trosutøvelse er trolig i utakt med både Kirkemøtet og medlemmenes oppfatninger. Det er problematisk og uklokt.
Denne helgen var Den norske kirke samlet til kirkemøte i Trondheim. Det er ti år siden Kirkemøtet sist vedtok reglene for kirkebruk. Mye har endret seg og bruken av kirkene til sosiale, økumeniske og interreligiøse arrangementer har økt. Arrangementet i Kampen kirke er bare et eksempel. Denne bruken av kirkerommene er omstridt. Kirken burde tydeliggjøre hva som er tillatt i norske kirker.
Det finnes mange måter å gjennomføre radikale og verdige solidaritetsarrangementer på som også passer innen formatet av en kirke. Jeg mener at løsningen som ble valgt her, ikke ble riktig.
Koranbønn er ikke «normalen»
Av debatten kan vi få inntrykket av en pågående «bølge» av koranlesninger som en slags «normal» i norske kirker. Det er ikke tilfellet. I landets over 1.100 sokn og 1.600 kirkebygg arrangeres det over 50.000 gudstjenester årlig. Hovedaktiviteten i kirkene er ordinær gudstjenesteaktivitet, konfirmantundervisning, babysang, diakonalt arbeid også videre. Temaet er likevel høyaktuelt fordi kirken også preges av samfunnets økende mangfold og flerreligiøsitet.
Kan medvirke, men ikke utøve annen religion
Dagens regler om kirkebruk ble til etter omfattende utredninger. Reglene gjelder all bruk av vigslede kirker. Lokalt kan man utvise stor grad av skjønn, så lenge bruken tjener «til Guds ære og menighetenes oppbyggelse».
Kirkemøtet har imidlertid satt noen grenser som det ikke kan dispenseres fra. For eksempel kan kirken ikke brukes til rene politiske eller kommersielle arrangementer. Kirkerommet kan heller ikke brukes av «ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion».
Selv om personer utenfor kirken kan inviteres til å «medvirke» i gudstjenester og andre arrangementer i kirken, trekkes det en grense mot «utøvelse av deres tro eller religion». Det er derfor av betydning om man bare holder en hilsen, appell og leser et dikt eller om det for eksempel utøves hinduistisk offer, buddhistisk resitasjon eller muslimsk bønn.
Koranen er muslimenes hellige skrift og ikke en diktbok
Koranbønn er ikke kun «poesi»
Hva som skjedde i Kampen kirke, kan ikke misforstås: Det ble ikke bare medvirket fra representanter av andre tros- og livssyn. Det ble også lest opp bønn fra Koranen.
Kirken mente opplesningen måtte forstås som en «poetisk tekst, i sympati med de som lider». Det er i beste fall en misforstått og forfeilet oppfatning. Det er også en lite troverdig forklaring. De fleste har ingenting å utsette på vakker poesi, men spørsmålet blir annerledes når «poesien» er en del av noens religionsutøvelse. Det vet selvsagt også kirken.
Uttalelsen er også ignorant. Koranen er muslimenes hellige skrift og ikke en diktbok. Kristne som henviser Koranen til lyrikkseksjonen, har misforstått både islam og Koranen på et grunnleggende plan. Bønnelesninger fra Koranen er sikkert «poesi», men samtidig er det også «religionsutøvelse».
Hvis opplesning fra Koranen ikke er religionsutøvelse, men diktlesning, hva er da religionsutøvelse?
Som kristne må vi erkjenne muslimers egenart, identifisere deres trospraksis og respektere at deres tro er noe annet enn kristendom.
Avvisningen av Koranen som «poesi» er også et skråplansargument: Hvis opplesning fra Koranen ikke er religionsutøvelse, men diktlesning, hva er da religionsutøvelse? Svært mye ikke-kristen trospraksis kan avfeies som «poesi». Det vil åpne for aktivitet i kirken som bryter med de flestes konseptuelle forståelse av bruksområdet til en kirke.
Kirken som «hellig bygg»
Reglene kan virke strenge, men reglene gjelder generelt og er et uttrykk for at kirkene er kristendommens hellige bygg. I luthersk sammenheng gir det mindre mening å snakke om kirken som «hellig bygg» i teologisk forstand. Luther mente «helligheten» lå i gudsordet: Ingen bygg er «helligere» enn andre. Samtidig er det en smal forståelse av kirke-konseptet i norsk tradisjon. Nettopp fordi kirkene har en opphøyet betydning som et sted for tilbedelse av Den treenige Gud, både vigsler og utsmykker vi kirkene og gir de en sentral plass i troslivet.
«Helligheten» kirkebyggene representerer er også godt rotfestet i det norske folk. Derfor vakte også koranopplesningen sterke reaksjoner fra folk i ulike lag.
Kirkens omfavnelse av det flerreligiøse skaper også usikkerhet om hva kirken mener
Skepsisen er et uttrykk for at oppfatningen om kirkebyggenes hellighet ikke er flytende, men at kirkene nettopp er eksklusive gudshus for å dyrke den kristne, treenige gud. Det innebærer avvisningen av andre guddommer og andre tros- og livssyn (selv om det også kan finnes sannheter i disse). Det utelukker samtidig utøvelsen av andre tros- og livssyn i kirken.
Kirken i utakt med egne medlemmer
Når kirkens ansatte avfeier kirkemedlemmenes legitime innvendinger om bruken av kirkene med teologiske argumenter, er det foruroligende. Det vitner om en kirke som er ute av takt med egne medlemmer, eget teologisk grunnsyn og egne regler.
Hvis kirkeledere vil endre oppfatningene av hva en kirke er og kan brukes til, bør endringene være bedre forankret og forklaringen langt mer pedagogisk. Det er neppe en god idé å påtvinge eller «snikinnføre» det mange mener er fremmedelementer, særlig om kirken ønsker å bevare sin posisjon som folkekirke.
Uklok fremmedgjøring
Kirkens omfavnelse av det flerreligiøse skaper også usikkerhet om hva kirken mener. Mange søker til kirken for trygghet, trøst, bekreftelse og kontinuitet i en verden preget av kaos og uro. Inkluderingen av elementer fra andre tros- og livssyn bidrar til fremmedgjøring og enda større uro og usikkerhet. En slik form for synkretisme blir fort forstyrrende og ødeleggende, selv om det motsatte var målet.
Kirkebyggene har dyp religiøs og kulturell betydning. Det er der man døpes, konfirmeres, gifter seg og når man en gang forlater livet – begraves fra. Alt dette gjøres i konteksten av kirken som et hellig, kristent bygg og et symbol på Gud og det kristne håpet. Å undergrave dette med fremmede og flerreligiøse elementer er uklokt. På sikt kan det gjøre uopprettelig skade.