Er det bare meg som har lest debattinnlegg etter debattinnlegg om fødselsomsorg i Norge og tenkt: «Hva med kvinnene som føder i Gaza eller i Sudan?» Forstå meg rett – diskusjonen om hjemmefødsler versus sykehusfødsler er viktig. Den nylige rapporteringen om en økning i uassisterte hjemmefødsler i Norge er urovekkende, og bekymringene fra helsepersonell er berettigede.
Samtidig gnager det i meg fordi det kjennes ubehagelig at vi i Norge fører en velfundert debatt om valgfrihet og trygghet, mens utallige kvinner i krigsherjede områder tvinges til å føde under forhold vi knapt kan forestille oss. La oss, midt i vår velfungerende helsedebatt også inkludere det globale perspektivet.
Akutt situasjon
I Gaza er situasjonen akutt. Ifølge UNFPA er det rundt 50.000 gravide kvinner i området, med over 160 fødsler hver dag. Over to tredjedeler av helse- og fødselsinstitusjoner er satt ut av spill på grunn av angrepene, og produksjonen av rent vann er redusert til fem prosent av normalen. Kvinner må føde i telt, ruiner eller overfylte tilfluktsrom – ofte uten medisinsk hjelp eller smertelindring.
Når vi diskuterer forbedringer i vårt eget system, må vi samtidig huske på dem som ikke har noe system
Ifølge UN Women har antallet spontanaborter økt med over 300 prosent siden oktober 2023. Mange kvinner lider av underernæring, og komplikasjoner som anemi, preeklampsi og blødninger. I enkelte tilfeller har kvinner blitt tvunget til å gjennomføre keisersnitt uten bedøvelse, grunnet mangel på anestesi. Daglig blir 63 kvinner i Gaza drept – 37 av dem mødre. To kvinner dør i barsel hver eneste time. Dette er dødsfall som kunne vært unngått dersom Israel ikke hadde angrepet sivile mål og blokkert tilgang på nødhjelp.
Verdens største krise
I Sudan er ikke situasjonen mindre alarmerende. Den pågående konflikten mellom regjeringsstyrker og Rapid Support Forces (RSF) har fordrevet 13 millioner mennesker. Landet står ifølge UNHCR overfor verdens største humanitære krise. I Darfur er helsesystemet nær kollaps. Gravide kvinner må reise gjennom utrygge områder i håp om å nå fungerende helseklinikker – dersom de i det hele tatt finnes.
I flere flyktningleirer har angrep ført til hundrevis av dødsfall. Ifølge Leger Uten Grenser har medisinske team blitt drept og klinikker ødelagt. Mangel på mat og medisiner bidrar til høy dødelighet under fødsel. Gravide rapporterer om alvorlige komplikasjoner og spontanaborter.
Jeg kunne nevnt flere land, hvor kvinner føder i ruiner, skogholt eller på flukt fra bomber. Disse kvinnene har ikke det valget vi tar for gitt i Norge.
Minne oss på globalt ansvar
For mens vi har et helsevesen som tilbyr profesjonell og trygg fødselsomsorg, handler fødselsdebatten her hjemme ikke bare om valgfrihet, men også om hvordan vi kan videreutvikle tilbudet innenfor en allerede sterk struktur. Det er viktig å lytte til kvinners erfaringer, men beslutninger bør også baseres på medisinsk kunnskap og statistisk innsikt.
Den nåværende debatten bør minne oss på det globale ansvaret vi bærer. Vi må løfte blikket og erkjenne at millioner av kvinner føder under forhold der trygghet og medisinsk støtte er fjerne idealer. Kvinner risikerer livet for å gi liv. Når vi diskuterer forbedringer i vårt eget system, må vi samtidig huske på dem som ikke har noe system i det hele tatt. Å vise solidaritet handler om å bruke den tryggheten vi selv nyter til å tale andres sak – og belyse de virkelighetene som burde opprøre oss langt mer enn de gjør.