På en skala fra null til ti erkjenner komiker Einar Tørnquist at han ikke scorer veldig høyt i sin egenvurdering av hvor kristen han er. Han har heller ikke hatt noen grunn til å oppsøke Bibelen. Den tilbyr jo trøst til folk som er redde eller skipbrudne. Han er ingen av delene. Dessuten har han velferdsstaten i ryggen.
Einar Tørnquist er gjest i den første episoden i den nye Vårt Land-podcasten «Espen er kristen».
«Det går ikke an å tro på bønn på ordentlig. Det ville vært veldig rart hvis ingen av de med alvorlige problemer i Tsjad ikke blir bønnhørt. Bare oss med oljepenger», svarer Tørnquist, ærlig, oppriktig og likefremt.
Virker bønn? Spørsmålet representerer et langt lerret som mange har forsøkt å bleke før ham, og noe av lerretet omhandler mysteriet rundt Guds intervensjon.
Nick Cave
Hvis jeg hadde vært del av podcast-en, ville jeg kanskje fortalt følgende historie.
I mange år hadde jeg en forskrudd tanke. En dag skulle jeg nemlig treffe selveste Nick Cave. «Mr. Cave, I belive in an interventionist God», skulle åpningsreplikken min vært.
Dette ville vært et statement som motsa et av hans mest berømte sitat; «I don’t believe in an interventionist God», åpningslinjen på Into my Arms fra 1997, hans kanskje mest kjente sang. Teksten er tvetydig. Cave tror ikke på en Gud som intervenerer, samtidig som man kan ane troen mellom linjene i sangen.
For et år siden skjedde det. Jeg stod på Heathrow i London og ventet på bagasjen min. I sidesynet så jeg en kjent skikkelse. Jeg snudde på hodet for å se om jeg hadde sett det jeg trodde jeg så. Den dresskledde mannen hadde press i buksen, åpen skjorte og blankpussede sko. Auraen var påtakelig.
Det var selveste Nick Cave. Som alle andre dødelige ventet også han på bagasjen sin. Dette var øyeblikket jeg hadde ventet på. Skulle jeg gjøre det?
Jeg ville vært Gud selv dersom jeg hadde hatt svar på alle spørsmål
Men motet sviktet. Heldigvis, kanskje. Starstruck stotret jeg frem «Excuse me!» da jeg gikk foran ham for å løfte kofferten ned fra rullebåndet. Så gikk jeg.
Var det et bønnesvar? Neppe. Jeg hadde jo ikke bedt til Gud om å møte Nick Cave. Tror jeg da. I beste fall var det kanskje bare et utslag av Guds humor. Mest sannsynlig bare en tilfeldighet.
Gud som intervenerer
Til tross for at jeg ikke tror den potensielle samtalen med Nick Cave var mer enn en tilfeldighet, tror jeg på en Gud som intervenerer. Det ville jeg sagt til Einar Tørnquist.
Bibelen er en lang fortelling om Guds inngripen i historien. Gud, som er allestedsnærværende, manifesterer sitt nærvær. Gud, som allerede er der, stiger ned.
Mennesker forteller om det. Mange har erfaringer av Gud som intervenerer. Dette er ikke filosofiske tankerekker eller teologiske læresetninger. Det er ganske enkelt personlige erfaringer av at Gud kom.
Jeg har noen slike erfaringer.
Min historie
Dersom jeg hadde snakket med Einar Tørnquist i podkasten, ville jeg kanskje fortalt denne historien.
Vi som jobber i Ungdom i Oppdrag har valgt å leve uten lønn. Ja, jeg vet det er ganske uvanlig. Å leve på luft og kjærlighet er ikke særlig bærekraftig i lengden. Vi lever som kjent ikke av brød alene – men uten brød dør vi.
Slik har vi gjort oss avhengige av venner og bekjente. Og Guds inngripen.
For noen år siden var bank-kontoen tom. Det pleier ikke være et problem så lenge kjøleskapet er fullt. Men denne fredagskvelden var ikke dette tilfellet. Jeg kunne selvsagt ringt en kompis og lånt penger. Samtidig satt det langt inne. Man vil jo være ansvarlig.
Utpå kvelden spurte eldstemann hva vi skulle ha til middag. Som sant var svarte jeg at jeg ikke visste. Jeg dekket på bordet mens jeg bad til Gud. Skulle jeg likevel ringe en kompis? Og bite i det sure eplet?
I mellomtiden lurte ungene på hvorfor middagen var forsinket.
Da ringte det på døren. Der stod Gunnar, en venn av meg. Jeg inviterte ham inn, men Gunnar takket nei. Samtidig ville han ikke gå. Han bare stod der på trappen og småprata. Det var som om han ville si noe, men han fikk ikke til å si det.
Så åpnet han sidedøren på Caravellen sin.
«Jeg følte jeg skulle kjøpe noe mat til dere», sa han. Det var litt kleint. Man pleier jo ikke kjøpe mat til andre.
Inne i bilen var det ti bæreposer med mat.
Forfjamset fortalte jeg ham om den tomme bankkontoen, åpnet døren til det tomme kjøleskapet og viste ham middagsbordet som var ferdig dekket.
Hvorfor svarer Gud på noens bønner, mens andres forblir ubesvarte?
Ubesvarte spørsmål
For meg ble dette et vitnesbyrd om at Gud hørte meg. Det var ingenting som skulle tilsi at Gunnar skulle stå på døren denne ene kvelden hvor både kjøleskapet og bankkontoen var tom.
Jeg kan fortelle flere slike historier. Vi har erfart at Gud har forsørget våre behov på måter jeg vil karakterisere som mirakuløse.
Slike historier skaper nye spørsmål, det vet jeg. Einar Tørnquist berører ett av disse i podcasten. Hvorfor svarer Gud på noens bønner, mens andres forblir ubesvarte?
Jeg vil ikke la disse ubesvarte spørsmålene hindre meg fra å tro på at Gud intervenerer. Jeg har jo selv erfart det. Og jeg har erfart nok av Guds inngripen til å leve godt med at noen bønner forblir ubesvarte.
Når Gud er stille
Min gudstro er ikke blind tro. Blind tro er å følge noen, uten å vurdere den moralske kapasiteten til personen man følger. Historien viser oss at blind tro kan være farlig. Men fordi Bibelen åpenbarer Gud som god, kan jeg tro på Gud med åpne øyne. Derfor kan jeg stole på Gud selv om jeg ikke forstår ham.
På en kjellervegg i Køln ble det i 1945 funnet en innskripsjon, sannsynligvis skrevet av en jøde som gjemte seg for nazistene: «Jeg tror på solen når den ikke skinner. Jeg tror på kjærligheten når jeg er alene. Jeg tror på Gud, selv om han er stille».
Jeg ville vært Gud selv dersom jeg hadde hatt svar på alle spørsmål. Det ville nemlig gjort meg allvitende. Og det er jeg ikke. Mennesker i «Tsjad», som Tørnquist referer til, tror gjerne mer på Gud enn hva nordmenn gjør. Afrika er jo det kontinentet i verden hvor kristentroen vokser mest. Kan det være at de har oppdaget noe vi ikke har oppdaget?
Det ville jeg sagt til Einar Tørnquist.