Som ung student på Handelshøyskolen BI skjønte jeg at jeg kunne jobbe et helt liv i det meningsløse forbrukersamfunnet og gjøre de rike enda rikere. Jeg tok et verdivalg. Siden skulle utviklingsstudier på OsloMET og kristendom på MF gjøre utdannelsen min komplett. Årene med engasjement i menighetsarbeid og Changemaker, inspirerte meg til å vie livet mitt til å jobbe for en rettferdig verden.
Et stort ansvar
Vi som jobber i organisasjonene, har andre forventninger enn de med samme utdannelse som jobber i næringslivet. Hver eneste beslutning vi tar, gjøres med en grunnleggende respekt for giverne. Tanken om strikkende bestemødrene som arrangerer basar på bedehuset, ligger der i bakhodet. Vi skal ikke, og bør ikke, bruke mer penger enn nødvendig. Samtidig kan dette også være en bremsekloss.
Hvor går grensen?
Vi slakter sparegrisen og blir redde for å gjøre investeringer som kunne økt engasjement og inntekter. Hvilke utgifter som anses som unødvendig, kan føre til diskusjoner og uenighet på arbeidsplassen.
I tillegg kan også vi havne i vanskelige personalsaker. Skal vi gå videre med saken og kontakte fagforeningen eller være takknemlige for at vi ikke er den fattige alenemoren vi møtte i Nepal?
Å ta giverne på alvor
Den gode vilje var sterkt til stede da misjonsorganisasjonene sendte barnefamilier ut for å bringe evangeliet til alle folkeslag. Lite visste beslutningsdyktige den gang om hvilke sår de skulle skape i barnesinn, og hvor mange familier de skulle knuse. Det var ikke vondt ment og internatskoler var heller ikke helt uvanlig i Norge på den tiden. Jeg er enig i disse argumentene, men samtidig er veien til Helvete brolagt av gode intensjoner. Hvis vi har påført andre skade, er det ikke ansvarlig av oss å be offeret ta hensyn til givernes penger.
Vi har ikke personlig ansvar for det som har skjedd. Likevel må jeg som kommunikasjonsleder forstå at noen av de som opplever seg krenket eller såret av organisasjonen jeg jobber i, har et forhold til meg uten at jeg nødvendigvis har et forhold til dem. Maktbalansen er ujevn og jeg er den sterke part. Alt jeg sier kan såre og krenke enda mer. Alternativt løfte og styrke enda mer. Nettopp ansvarligheten tar giverne på alvor.
Givernes rett til å vite
I henhold til de etiske retningslinjene for god innsamlingsskikk (Innsamlingskontrollen-IK) skal vi være åpne om alle forhold. Vi skyver ikke ting under teppet fordi det er «givernes penger» vi forvalter. Tvert i mot innebærer det at vi må betale erstatningssummer hvis vi har gjort alvorlig feil som har påført andre skade. Det betyr også at vi må tilbakebetale store summer til Norad hvis korrupsjonssaker avdekkes.
Å få strammere budsjettrammer å forholde deg til skaper stress og uforutsigbarhet. Til syvende og sist går det ut over de som trenger pengene mest.
Ja, misjonærbarnsaken kan potensielt sette oss i en slik situasjon, men vi er godt nok rustet til å klare det. I over 80 år har vi drevet denne organisasjonen. Den gamle arbeidshesten tar ikke kvelden med det første.
I et lengre perspektiv vil respekten for givernes penger best ivaretas ved å selv ta ansvar for de feilene vi har gjort. Skyver vi giverne foran oss; sier vi er bundet på hender og føtter, er vi respektløse og feige. Jeg ville ikke puttet mine penger i den organisasjonen!