Denne helgen tillyser Jødisk Museum i Oslo en Snublestein pussedag av de små minnesmerkene som er spredt rundt omkring i Oslo. Målet er at de 465 snublesteiner som er nedfelt i fortauet utenfor adresser der jøder en gang bodde skal fremstå skinnende blanke til 17 mai.
Det var en tidlig morgen, 26. november 1942, mens det enda var mørkt, at norsk politi banket på dører til jødiske familier. Utenfor ventet innleide drosjer som kjørte de arresterte til samlingssteder i Kirkeveien før de etter hvert ble kjørt videre til Vippetangen der lasteskipet Donau ventet.
Noen timer senere var de på vei til tilintetgjørelsen i Auschwitz. Alt i alt var det 529 i alle aldrer som ble stuet ned i lasterommet på Donau, 302 menn, 198 kvinner, 42 barn, den minste så vidt 4 måneder.
Like bortenfor på den motsatte side i den husrekken jeg bor, er det nedfelt en snublestein som jeg nesten daglig går forbi. Navnet som er innrisset på messingplaten er det eneste navn jeg vet om i hele nabolaget, og Bernhard Leimann bodde her for 82 år siden, født 1897, arrestert 26. november, drept i Auschwitz 1943. Når jeg går forbi, bøyer jeg ofte hodet i skam for hva som skjedde her for litt over 80 år siden. Og ikke bare her.
Antijødiske stemninger
For den samme tragedie utspilte seg utenfor så mange hjem her i Oslo denne skjebnesvangre morgen 26 november 1942. Hvordan var det mulig at så mange nordmenn lot seg bruke til en slik forbrytersk handling og det mot sine egne medborgere og at det var så få som protesterer mot uretten? En kan undres.
Og kanskje var det likevel ikke så underlig. Uretten som er blitt påført det jødiske folk har en århundre lang historie, ikke bare i Norge, men vært et fremtredende trekk i europeisk historie. Det er et faktum at den største forbrytelse mot menneskeheten som historien kjenner til med drap av 5 millioner jøder i regi av nazi-Tyskland, kunne bare skje fordi land etter land samarbeidet med Tyskland i utryddelsen av jøder innenfor sine grenser.
Det er en kjent sak at kirken ned gjennom historien har mye å svare for når det gjelder det jødiske folk
Enda er det slik at antijødiske stemninger ulmer like under overflaten, endog hos de mest liberale blant oss. Den ulykkelige krigen i Gaza har bidratt til å sette følelsene på kokepunktet og det er som om jøder demoniseres bare fordi de er jøder uansett hvor de bor. Og igjen lider jøder urett fra sine landsmenn i Norge og ellers rundt om i Europa. Det gir mange utslag.«
Kirken har mye å svare for
Like før påske kunne hovedstadsavisenefortelle om tilgrising av jødiske snublesteiner på 5 ulike adresser på Grunerløkka. Det kan synes som om det var en målrettet aksjon. Uansett, det er et farefulle tegn i tiden når selv navn på ofrer etter den største forbrytelse ikke unngår skjending. La oss håpe at de som kommende søndag har satt av tid til pussing av snublesteiner ikke selv blir utsatt for trakassering av noe slag, det være seg i ord eller handling. Det er en kjent sak at kirken ned gjennom historien har mye å svare for når det gjelder det jødiske folk.
Det hadde ikke vært av veien, om det var prester, ja, endog biskoper som lå på knær med pussefilla denne søndagen. Det ville ha vært en botshandling som mange ville ha forstått.