Kommentar, Jon Magne Lund:
Jeg må være ærlig og innrømme at det har vært vanskelig å holde fast på dette i de siste dagene. Slik må det kanskje bli når politikerne kaster vrak på idealer og holdninger de inntil nylig poengterte med store bokstaver. For det var ikke småtteri med engasjement og patos som de brukte til støtte for Tibets sak mens de var i opposisjon, de nåværende frontfigurene: stortingspresident Olemic Thommessen, statsminister Erna Solberg, utenriksminister Børge Brende og kommunalminister Jan Tore Sanner. Og Arbeiderpartiets folk sitter musestille.
Alle forstår at det er en vanskelig sak når Kina går så høyt på banen som landet gjør overfor Dalai Lama og opposisjonelle i eget land. Men er det en holdbar begrunnelse for å snu ryggen til tibetanernes åndelige leder, eller til andre som ikke ønsker annet enn å få snakke fritt? Når det har gått så kort tid fra Børge Brende sto med ropert utenfor Stortinget til støtte for Tibet, eller fra Jan Tore Sanner nominerte Liu Xiaobo til Nobels fredspris, blir det vanskelig å jage forakten på dør. Da lukter det vondt når Børge Brende i går signerer en avtale i Genève der Norge skal bidra med 250 millioner kroner til FNs menneskerettighetsarbeid de neste tre årene. Bra! Nødvendig! Men hør Brendes argumentasjon: – I en tid da menneskerettighetene er utsatt for stadig økende press, er FN og høykommissærens innsats uunnværlig.
Rike Norge forsøker med andre ord å kjøpe seg en moral som de ga fra seg for ingenting da stortingspresidenten og regjeringen sa nei til å møte Dalai Lama. Seniorforsker Henrik Thune kalte regjeringens håndtering av Dalai Lama-besøket «moralsk svakt og realpolitisk kortsiktig». Nettopp.
Men kanskje lysner det i Øst: Da Norge ble eksaminert i FNs menneskeråd i går, snakket Kina om samenes rettigheter. Det vakte nok håp i Sametinget.
Jon Magne Lund er kommentarredaktør