Av Ann Kristin van Zijp Nilsen, kommunikasjonsleiar i Areopagos.
I juni 1940 stod den nygifte bestemora mi i baugen på lasteskipet Aurora og heldt utkikk etter miner. Nokre månader tidlegare hadde bestefar kombinert «business and pleasure» og tatt henne med på ei slags bryllaupsreise med fartøyet han eigde. Mens dei låg til kai i Trondheim 9. april, braut krigen ut. Lenge var dei livredde for at engelskmennene skulle bomba hamna. Det blei nesten sommar før dei slapp ut. Det blei lange dagar i baugen på ferda sørover til Sand i Ryfylke.
Besteforeldra mine var småbarn under Første verdskrigen og blei fort vaksne under den andre. Krigen forma dei. 10 000 nordmenn døyde i Andre verdskrigen, dei fleste sivile. Det er ein heil liten småby, i eit land som hadde tre millionar innbyggjarar då. I same krig mista 15 prosent av folket livet i Tyskland, i Polen 20 prosent.
Overlevde
Ei anna bestemor i slekta budde i London under Andre verdskrigen. Tre gonger opplevde den unge kvinna at eit hus ho budde i blei bomba. Ho overlevde, men resten av livet sov ho alltid med handveska på nattbordet. Klar.
Då dagens britiske bestemødrer vaks opp, var menneske med tydelege krigsskader eit vanleg syn i gatene. Ikkje minst lemlesta soldatar. Nå i oktober er det vanleg å sjå folk i dei same gatene med ei kunstig, raud valmue festa med knappenål nærast muleg hjarta. Den blir boren ein månad fram til den 11.11. klokka 11 «Våpenkviledagen».
Det var då, i den ellevte timen, at Første verdskrigen endeleg var over i 1918. Nesten hundre år etter, er det forventa at alle offentlege personar har ei minnevalmue, remembrance poppy, på venstre jakkeslag.
Første verdskrigen var «krigen som skulle enda alle krigar», men med åra har valmua blitt eit symbol for alle falne soldatar.
SPALTIST: Derfor forlét eg Senterpartiet
På skjermen
Her i Noreg har krig rokke blir noko ufatteleg fjernt i løpet av ein generasjon. Flytida til Damaskus er tjue minutt kortare enn til Gran Canaria, likevel kjennest det uendeleg mykje lengre borte. Samstundes har me krig rundt oss overalt og heile tida. Forteljingane om ekte krig kjem til oss gjennom skjermar som like før har formidla fiksjon med nesten like bilde.
Det skjer noko anna med oss når forteljingane kjem gjennom munnen til eit menneske som står framføre oss. Me er ikkje meir digitale enn det. Krigen kjem nær, når menneske med krigserfaringar gjer det.
Eg er vaksen opp i ei bygd og ein familiekultur der eldre folk held minna sine levande ved å fortelja. Var det difor eg følte at krigen var så fersk, så tett på?
SPALTIST: Hadde jeg vært på møte hos Jan Hanvold kunne jeg stukket av i stedet.
På sjøen
I 1945, då krigen såvidt var over, blei ein del britiske soldatar sendt til Sand i Ryfylke på rekreasjonsopphald. Dei var traumatiserte etter forferdelege opplevingar på kontinentet og skulle henta seg inn igjen i ei norsk fjordbygd. Der kjeda dei seg forderva.
Så dei fekk den norske vertsoffiseren til å rekvirera lasteskipet Aurora for litt action. Dei hadde nemleg fått nyss om at det var mange tyske soldatar lenger inne i fjorden, i Saudasjøen, som venta på å venda heim. Bestefar måtte føra britane dit.
I Saudasjøen rana dei tyskarane for armbandsur og andre verdisaker og «tok beslag» i alt brennevinet dei fann. Dei tok offisersdolkane også, men der gjekk grensa for den norske offiseren. Dolkane måtte leverast tilbake i tråd med den tredje Genevekonvensjonen.
Ei stund etter at bestefar var tilbake, oppdaga bestemor kva han hadde fått i «gåve» av dei britiske soldatane: To tyske pistolar, gøymde øverst på ei hylle. Straks etter forsvann dei.
– Veit du kor pistolane er? spurde han bestemor.
– Ja, eg heiv dei på sjøen, svarte ho.
– Kvifor det?
– Kva skulle me vel med dei?