If thine is the glory, then
Mine must be the shame
Fritt oversatt: Om herligheten er din, så må skammen være min. Slik lyder Leonard Cohens ord i «You want it darker», utgitt to uker før han døde.
Teksten skriver seg inn i en lang tradisjon. Jobs bok og Salmenes bok er full av lignende stevninger mot en Herre som vil ha det mørkere, som for å kontrastere sin egen «prakt», og forlenge sin egen «nåde».
Og alltid er det menneskene som må betale prisen. Som det heter i Salme 44: «Du har ført skam over oss».
For om all ære tilhører G-d (som Cohen skriver) – hva da med min? Eller som Cohen utlegger det: «If you are the healer, it means I’m broken and lame».
Deg være ære
Til slutt har han likevel ikke noe valg. I likhet med Job innser Cohen den helt nødvendige sammenhengen – at den han anklager også må være den han lovpriser. Alteret og tiltalebenken er ett.
Og med dette i mente, gjør jeg et lite hopp. Hva er Donald Trumps appell? Hva slags lengsler er det han svarer på, som gjør at han kan stille igjen som presidentkandidat om fire år – i trygg forvissning om at et titalls millioner amerikanere vil vente på ham?
Jeg er ikke den eneste som har undret meg. Teoriene har vært mange, og de legger alle en form for transaksjonslogikk til grunn: Folk stemmer på Trump fordi de får noe annet i bytte – være seg konservative dommere, færre reguleringer, lavere skatter eller høyere murer.
Ideen om denne forbeholdne, taktiske Trump-velgeren har lenge vært den dominerende forklaringsrammen, men faktum er at den ikke tåler nærmere ettersyn. For Trump-velgeren er ikke brydd og betenkt. Trump-velgeren er stolt.
Og enda viktigere – han er stolt for første gang på lenge. Og nettopp her ligger forklaringen på Trumps appell. Det tok tid før jeg fikk øye på det, men så var det helt innlysende: Trump er som en motgift for skammen. En skammens forløser.
Håvard Nyhus er vaktsjef i NRK Vestland, og kommentator i Vårt Land
Jesus minus kroppspress
Den amerikanske forfatteren Sam Harris tar det enda et skritt lengre. «Trump is fat Jesus», sier han. «He offers what no priest can credibly offer, a total expiation of shame».
Fritt oversatt: Trump kan tilby noe kirken ikke kan tilby: ingen syndsforlatelse, men en absolusjon for skammen. Et frikort til å spise, drikke, rase og leve så mye du vil – helt uten skjensel. Jesus minus kroppspress.
Ikke tenk på det, sier Trump. Det spiller ingen rolle om du har hentesveis eller betaler prostituerte for å holde kjeft. Kom nøyaktig som du er. Bare se på meg – jeg har mistet tellingen over alle kiloene, konene, konkubinene og konkursene – men jeg er helt uten skam! Og det kan du bli også!
Og alle disse som kommer rekende med sine hevede øyenbryn og innsigelser om hva som er «sømmelig» og «anstendig» og «presidentaktig» - du kan ignorere dem!
Og noen spør seg fremdeles hvorfor Trump kan skyte noen in the middle of Fifth Avenue uten å miste en eneste velger?
• LES OGSÅ: Dette kan norske kristne lære av evangelikale velgere i USA, skriver Ann Kristin van Zijp Nilsen i denne kommentaren.
Hodet høyt hevet
Nøkkelen til denne hengivenheten kan beskrives på to vis. Den første er nevnt – løftet om at tilhengerne ikke trenger å skamme seg; at de kan gå med hodet høyt hevet; og at deres klagemål er berettigede. Lysten i ditt hjerte er billiget!
Den andre nøkkelen handler om hva slags overordnet fortelling denne absolusjonen settes inn i. «I all negativiteten rundt Trump er det lett å glemme hvor flink han er til å snakke opp sine egne velgere», skriver statsviter Ketil Raknes i Morgenbladet.
For Trumps tilhengere er ikke bare gode nok som det er. De er mer enn gode nok, og de har et historisk oppdrag – de er kallet til å gjøre USA storslagent igjen.
Motivet utdypes i boka Strangers in Their Own Land av sosiologen Arlie R. Hochschild. Han bruker begrepet «den dype historien» om hvordan Trump-velgere føler at verden fremstår: «A deep story is a feels-as-if story – it's the story feelings tell, in the language of symbols.»
Hochschild beskriver kraften i dette symbolspråket, og hvordan det løfter de utstøtte til verdighet: Ikke lytt til dem som vil belære dere om «nedarvede privilegier» og «institusjonell rasisme». Vær stolte! Det er dere som er det virkelige Amerika!
Kjærlighetens skygge
Hva kan resten av oss lære av dette? Uansett om Trump stiller eller ikke stiller i 2024, så vil trumpismen bestå. Denne må møtes. Ikke med fordømmelse eller forakt, men med forståelse og velvilje. For i kjernen av bevegelsen befinner det seg et saktmodig ønske – ønsket om å bli godtatt og medregnet, og ikke avskrevet som «deplorable».
Med dette som rettesnor kan også skamfølelsen komme til anvendelse igjen. Og godt er det. Som Trump-administrasjonen har demonstrert gjennom fire år - prisen for å kvittere vekk skammen er formidabel. Nietzsche beskrev den slik: «en edelhet i smak og takt og ærbødighet». Og som Cohen påpeker: no shame, no glory. Ingen skam, ingen herlighet.
• LES OGSÅ: Russerne bidro til å få ham valgt, men hva fikk de tilbake?