Det offisielle dødstallet etter den blodige kvelden var tre, hvorav to algeriere. Senere har historikere anslått at mellom 50 og 200 mennesker ble drept. Grunnen til det usikre dødstallet er blant annet at fransk politi kastet mange av ofrene i elven Seinen.
Demonstrasjonen fant sted 17. oktober 1961 og var rettet mot et portforbud som kun gjaldt mennesker med bakgrunn fra Algerie, og som var innført knapt to uker tidligere.
De fleste deltakerne hadde reist inn til sentrum fra fattige forsteder nord og øst for Paris for å vise sin motstand mot det de opplevde som et dypt urettferdig tvangstiltak.
Blant deltakerne var både menn, kvinner og barn, og mange av dem var kledd i sine beste klær for anledningen.
[ Yousef ble feilaktig omtalt som Kongsberg-drapsmannen ]
Pengeinnsamling
Allerede før massakren hadde mange algeriere blitt utsatt for hyppige politikontroller og trakassering, blant annet når de var på vei til jobb. De var også mål for rasistiske angrep i regi av en terrorgruppe som ønsket at Algerie forble en del av Frankrike.
Bakgrunnen for portforbudet var at franske myndigheter ønsket å hindre at Algeries nasjonale frigjøringsfront (FLN) samlet inn penger til sin kamp mot den franske kolonimakten, en krig som endte med Algeries uavhengighet et knapt år senere.
Det var FLN som oppfordret til demonstrasjonen. Gruppa hadde i ukene før demonstrasjonen drept fem franske politifolk, og for å stanse protesten satte franske myndigheter inn cirka 10.000 politifolk.
Nazi-kollaboratør
Mannen som ga dem ordre om å angripe, var Maurice Papon. Han var øverste sjef for politiet i Paris, til tross for at det var en kjent sak at han hadde samarbeidet med nazistene under annen verdenskrig.
«Mange av ofrene døde av politiets skudd, flere titall andre ble druknet i Seinen, og flere ble kvalt etter å ha blitt kastet i bakken og dekket med hauger av lik», lyder beskrivelsen til Frankrikes nasjonale museum for innvandringshistorie.
Den franske historikeren Emmanuel Blanchard har kalt drapene for den verste undertrykkelsen i Europa etter annen verdenskrig.
[ – Eg er ikkje lenger sterk, talefør og sosial, men meir puslete, stum og ustø ]
Feilaktige rykter
Senere kom det fram at enkelte politibetjenter var påvirket av feilaktige meldinger om at noen av kollegaene deres var drept under demonstrasjonen.
Papon ble senere dømt for krigsforbrytelser i forbindelse med at han deporterte 1.600 jøder til konsentrasjonsleirene.
Under rettssaken mot Papon i 1997 sa historikeren Jean-Luc Einaudi at Papons politistyrker åpnet ild mot algerierne, og at politiet deretter ble observert mens de kastet de drepte ut i Seinen.
Men bortsett fra enkelte øyenvitner var det få som var klar over hva som hadde skjedd. Ugjerningene ble forsøkt skjult og dysset ned. Likevel gikk ryktene, og på ei av bruene over Seinen like ved Louvre ble det skrevet en berømt graffiti der det sto «Her drukner vi algeriere».
Volden nådde et nivå som var ubeskrivelig
— Jacques Simonnet, psykiater
Interneringsleirer
Mange algeriere greide imidlertid aldri å ta seg til demonstrasjonen. De ble omringet av politiet i det de gikk av metroen, og busset til interneringsleirer som var gjort i stand på forhånd. Der ble de banket opp eller utvist til Algerie. De som fikk reise hjem, hadde flaks. Det anslås at 12.000 personer havnet i leirene.
Jacques Simonnet, en psykiater som var student i 1961, var vitne til behandlingen av de internerte i en av leirene. Han sier at de ble sparket, banket opp og slått med kjepper.
– Volden nådde et nivå som var ubeskrivelig, sier han.
[ Kaos i Beirut har krevd flere liv. Spent mellom sjiamuslimer og kristen høyregruppering ]
Fransk innrømmelse
I 2012 anerkjente Frankrikes daværende president François Hollande at angrepet på demonstrantene var en massakre.
– Algeriere som demonstrerte for sin rett til uavhengighet, ble drept i en blodig undertrykkelse. Republikken anerkjenner helt klart disse faktaene. Jeg hedrer minnet til ofrene, sa Hollande.
Den sosialistiske ordføreren i Paris hadde tidligere satt opp en minneblankett i nærheten av politihovedkvarteret, ikke langt fra Notre-Dame-katedralen, for å markere massakren som fant sted midt i Paris’ mest kjente strøk.