Denne saken ble først publisert 28. desember 2021.
Abid Raja har kommet seg opp og fram i livet. Han har blitt kalt brautende og selvgod. Men denne dagen er det ikke proppfull selvgodhet som preger ham, selv om boka Min skyld har feiende medvind med over 76.000 i opplag, flere priser og mye heder fra anmeldere.
Der forteller han om sine såreste sider, og et liv som kunne tatt helt andre vendinger, hadde det ikke vært for Grete, Rannveig, jentene på Foss videregående, personer i barnevernet.
– Jeg hadde aldri blitt den jeg er, hvis ikke det var for de hundrevis av folkene som har sett og hjulpet meg opp gjennom. Da faren min sa at du ikke kommer til å bli noen ting, hadde jeg alltid Rannveig på biblioteket.
Øynene blir blanke i korte øyeblikk. Raja, som ble gjenvalgt til Stortinget i høst, vil ikke snakke politikk, men om noe om mulig enda viktigere.
– Kona sier at hvis den boka er med på å gi en terapilignende følelse til de som leser, har jeg oppnådd mye mer enn jeg kunne regne med.
De samme følelsene
Noen har kalt den en integreringsbok. Raja mener at de har misset poenget. Lesere skriver og forteller at de har grått. Tilbakemeldingene kommer fra folk med helt annen bakgrunn enn ham selv.
– En 92 år gammel dame i beste Bærum, som jeg egentlig ikke har noe til felles med, skriver på et kort at mitt og ditt liv er helt forskjellig, men de følelsene som du har kjent på, er de samme som jeg har kjent.
Raja har tre ønsker med boka. Det ene handler om å bli fri skyld og skam. Selv om skam kan være positivt og korrigere dårlig atferd, kan den gå altfor langt.
Han kjenner godt den negative stemmen i bakhodet, formet av andres krav, fra foreldre, tidligere kjærester, ektefelle, barn, kolleger, venner og samfunnet.
Han beskriver i boka hvordan faren prentet inn hvor viktig ære var. Da måtte kvinnene i familien oppføre seg på ærbart vis.
– Mitt håp er at vi kan bli kvitt den skylden og skammen og leve et liv i frihet, og også være lykkelige, sier Raja.
Strigråtende statsråd
Boka åpner med at han som kultur- og likestillingsminister Raja høsten 2020 sitter på flyet på vei til Lofoten. Han skal opp på Svolværgeita.
«Jeg, en 190 centimeter lang og voldsomt synlig norskpakistaner med ministerpost i den norske regjeringen, satt i et trangt flysete og strigråt».
Raja leser Gul bok av Zeshan Shakar. Først da han kommer hjem til kona Nadia, går det opp for ham hvorfor han gråt.
– Det som skjedde for 20-25 år siden, har du lagt bak deg og så gått videre. Plutselig sitter du der, er likestillingsminister på vei til å ta spranget mellom hornene på Svolværgeita.
I boka leser han om Meena, kona til hovedpersonen. Der i flysetet lever Raja seg inn i hvordan det var for hans kone Nadia for 20 år siden.
– Jeg prøvde å kontrollere henne. Jeg kan gjerne si prøvde å undertrykke henne, for jeg hadde de holdningene jeg hadde, som jeg var født og oppvokst med.
Det har vært det vanskeligste: Når du som likestillingsminister i verdens mest frie land skulle skrive at du undertrykket din egen kone.
— Abid Raja
«Jeg gråt stille av de enorme kostnadene denne frigjøringskampen og reisen har medført og medfører for mange med meg selv; mentale kulturkollisjoner, brudd, kjærlighetssorg, totalhavari og slitasjeskader», skriver han i boka.
Vel hjemme beklaget Raja, gråt og holdt rundt Nadia.
– Hun sa, ganske tørt: «Så bra at du har kommet til den erkjennelsen, men nå kan du skrive den boka som du har snakket om så lenge».
Livets blåmerker
I boka ruller Raja opp sin egen historie. Der forteller han om hvordan han som barn fant seg et sted å sove mellom loftsbodene, for at de andre skulle slippe å bli plaget hvis han luktet.
«Her lå jeg med skammen min over meg, den intense, brennende og ubehagelige følelsen av at jeg hadde gjort noe galt. At jeg i meg selv var skyld i alt».
Raja ble født i november 1975. Foreldrene hadde kommet til Norge fra Pakistan.
[ – Pietismen i enkelte miljøer har ødelagt kristendommen ]
Abid Raja ble født med analatresi, uten endetarmsåpning og muskler i endetarmen. Han ble operert, men i mange år var dette et problem, og det kunne føre til lukt.
Faren aksepterte ikke at dette hadde skjedd i hans familie. I boken skriver Raja at han jevnlig ble slått og fikk høre at han var «et halvt menneske», uten verdi. Rajas far har ikke selv ønsket å kommentere sønnens påstander i norske medier etter at historien ble kjent.
Etter hvert som han vokste til, ble det noen enda hardere basketak med faren. En dag så en lærer på videregående Rajas blåmerker i ansiktet, og ville vite hva som som foregikk. Læreren varslet barnevernet.
Som 15-åring havnet Raja på barnevernsinstitusjon. Han ble del av en utagerende gjeng og havnet en gang i arresten. Etter til dels turbulente tider der, flyttet han tilbake til foreldrene, etter at barnevernet hadde gitt faren pålegg om aldri mer å slå. Men helt fri opplevde ikke Raja at han var.
Religionens rammer
Forventningene Raja måtte forholde seg til, handlet også om religion. Ifølge Raja er ikke religion en viktig del av fortellingen hans, men skylden og skammen, og mye av det er en følge av forventninger som også er farget av religiøse forventninger til de som stilte opp disse forventningene til ham.
– Religion kan være noe vakkert og fint, som gir deg bedre selvfølelse, selvtillit, tilhørighet og større forståelse for hvem du er i verden og universet. Andre ganger kan religion være ganske nådeløs og krevende, med negative sosiale normer. Harde krav blir stilt, om hvordan du skal være som kvinne og som mann.
Raja har erfart at religionen ikke er der for å gi større frihet, men sette rammer for friheten, undertrykke og kontrollere.
– Er ikke det når religionen er misforstått?
– I Norge er situasjonen litt annerledes. Vi er verdens mest frie land. Her går ikke religionen og slår deg i hodet. Men så er det ting for eksempel på Vestlandet og Sørlandet, hvor mange mennesker har en del utfordringer fordi den negative sosiale kontrollen kan bli så sterk.
Raja mener at den negative sosiale kontrollen kan være sterkere hos muslimer enn kristne. Andre ganger kan det også være motsatt.
[ Dommen er klar: Dette er de beste bøkene fra 2021 ]
Et finmasket nett
Som student ved Universitetet i Oslo engasjerte Raja seg i Pakistansk studentforening, og kom gjennom aktiviteten der i kontakt med norskpakistanske Nadia, som han raskt skjønte var den store kjærligheten. Men for å få henne, måtte faren hans spørre Nadias far. Rajas far nektet.
Han sa at sønnen skulle gifte seg med en kusine i Pakistan. Dessuten var Nadia fra en lavere kaste i hjemlandet, selv om familien hennes gjorde det godt i Norge. I prosessen med å forsøke å lirke, tilpasset Raja seg normene faren var opptatt av, og det varte langt inn i ekteskapet.
– Det har vært det vanskeligste: Når du som likestillingsminister i verdens mest frie land skulle skrive at du undertrykket din egen kone.
Han har diskutert med sin kone, som er psykolog, hva han kunne skrive. Selv var han redd for at andre skulle fordømme ham og ikke tåle smerten og åpenheten i det han forteller.
– Hun har hele tiden sagt at de kommer til ikke bare å tåle det, men også like det. Men enda bedre, hvis du kan håpe på det, sa hun: De kan ha godt av det.
Det vi sjelden vet
Ønske nummer to for Raja er at boka kan gjøre flere klar over «den landsbyen vi er for hverandre». Han har dedikert boka «Til min landsby av oppdragere».
– Gjennom å skrive om Grete, Rannveig på biblioteket og jenter på skolen, ønsker jeg å si at vi betyr mye mer for hverandre enn vi tror. Vi får sjelden den tilbakemeldingen.
Rannveig som ble viktig for Raja på Sandaker bibliotek, har i ettertid sagt at hun husker ham, men overhodet ikke visste hvilken betydning hun hadde hatt for ham.
For Raja ble biblioteket et sted der han kunne leve seg inn i en annen verden. Rannveig fant fram bøker hun trodde han kunne like. Da han kom for å levere uka etter, spurte hun om han likte boka. Kom han til biblioteket uten at hun var der, gikk han hjem, og leverte heller en dag hun var der.
– I boka skriver du om hvordan tilhørigheten til klanen er helt avgjørende i kulturen dine foreldre kommer fra. Hvordan ser du den opp mot den mer individualistiske kulturen her?
Raja svarer med å fortelle mer om Grete. Hun var en ung sykepleier som ikke syntes hun kunne la dette barnet ligge alene på sykehuset og se i taket. Av avdelingslederen får hun låne en barnevogn, og triller Raja med seg hjem mange dager etter jobb. Hun tar ham med på t-banen til familieselskaper i jula. Han får sove i en skuff hun trekker ut fra en kommode.
– I det individualistiske landet som mine foreldre kom til, var jo Grete til de grader kollektivistisk. Hun gjorde et selvstendig valg, men verdiene hennes var ikke nødvendigvis individualistiske. Mine foreldre som kom fra en kultur hvor man skal stille opp for hverandre, forlot meg på sykehuset i fire måneder.
---
Abid Raja
- Forfatter og politiker. Utdannet jurist. Født og oppvokst i Oslo med foreldre fra Pakistan.
- Stortingsrepresentant for Venstre. Var kultur- og likestillingsminister fra januar 2019 fram til regjeringsskiftet i høst.
- Gift og har tre barn.
- Ga ut boka Min skyld. En historie om frigjøring (Cappelen Damm) i høst.
---
Han synes det er spesielt å tenke på at han har tilbragt sin første jul hos «en gjennomsnittlig, kristen familie». Hele historien om Grete ble han kjent med først som 30-åring, og fant selv ut mer i journalene fra sykehuset.
– Det får meg til å tenke på hvordan det hadde gått, hvis systemet den gangen hadde skjønt at jeg ikke burde dra hjem til min egen familie, når de har forlatt deg på sykehuset fordi du er født med den sykdommen du har.
Raja tror at han kunne fått en barndom hvis han i stedet hadde vokst opp i en annen familie.
– Da hadde jeg kanskje ikke blitt kultur- og likestillingsminister, men jeg hadde kunnet lukket øynene og se tilbake og følt at jeg hadde en god oppvekst og gode barndomsminner. Jeg har mange gode minner fra oppveksten, men de er ikke med foreldrene mine.
Godheten
Kjærlighet er det tredje Raja trekker fram som et ønske med boka, både å fortelle om den kjærligheten han har blitt møtt med av «landsbyen» av mennesker gjennom livet, og kjærligheten han fant i Nadia.
Han trekker også fram kjelleren i Ila kirke, like ved der han bodde som barn. Der ble det kjøpt inn bordtennisbord, biljard, sjakk og spill, og barna i nabolaget kunne være der.
– Hadde den kirka trengt å gjøre det? Jeg ble ikke forkynt ett ord kristendom. Jeg gjorde litt dugnadsarbeid innimellom, og da fikk vi betalt. Å være der betydde mye for oss, og for at jeg kunne vokse opp og bli den jeg ble.
– I boka skriver du at du selv hadde tillit til mennesker du møtte. Hva tror du gjorde at du hadde det?
– Når jeg ser tilbake på ukjente folk som jeg har truffet, har de i all hovedsak vist meg mye godhet. Ja, jeg har den evnen til å ta den godheten også til meg. Men jeg hadde aldri behøvd den evnen hvis ikke den godheten hadde vært der.
Raja håper at boka gjøre at flere kan åpne opp det rommet de har av følelser, kjenne på at hva livet kan være på sitt beste, og dermed slippe kjærligheten bedre til.
– Hvis boka kan være med på at vi kan kvitte oss med litt av den undertrykkende skammen og skyldfølelsen, og leve litt mer frie liv, da har jeg oppnådd veldig mye av det jeg ønsket.
