– Det norske systemet for mottak og integrering av flyktninger fungerer som et hinder for politisk deltakelse for de kvinnene som spiller en nøkkelrolle i freds- og forsoningsarbeidet i Afghanistan, mener flere organisasjoner.
De mener disse kvinnene utgjør en spesiell gruppe, med behov som må tas hensyn til.
Bør bo nærmere
Organisasjonene ønsker at det gjøres unntak fra integreringsprogrammet og bosettingspolitikken, slik at kvinnene kan bo nærmere hverandre, jobbe sammen og mulighet til å delta på konferanser i utlandet, og ha mulighet til å reise til Afghanistan. Da må de få særskilte reisedokumenter.
– Vi ber også om en formell anerkjennelse av at kvinner som er utsatt som følge av sin deltakelse i fredsprosesser og sitt arbeid for å forsvare menneskerettighetene, har andre behov enn ordinære flyktninger, skriver de i et brev til ulike departementer.
Organisasjonene som står bak brevet, er Det norske menneskerettighetsfond, Afghanistankomiteen og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, Raftostiftelsen og Nansen Fredssenter.
Unik sjanse for norske politikere
– Norske politikere burde bruke afghanske kvinnelige menneskerettsforkjempere som rådgivere. Her har de en unik sjanse.
Det sier Berit Enge, tidligere diplomat og nå leder av Nordic Press Center i Washington. Enge sitter i styret til Flyktninghjelpen i USA.
I august 2021 ble det aktivisert et nettverk i USA som engasjerte seg for å hjelpe dem og finne ut hvor de kvinnelige aktivistene og politikerne har havnet.
– Vi vil spore opp disse viktige kvinnestemmene, og finne nøkkelpersoner i landene de bor i nå som kan hjelpe dem til å bli hørt og kunne fortsette sitt viktige arbeid, sier Enge.
[ Afghanistan: Det ikkje er så gale at det ikkje kan bli verre. ]
Bor for spredt
Nettverket vil hjelpe politikerne og menneskerettighetsforkjemperne å samle seg og bruke sin stemme i eksil.
– De ønsker å kjempe for kvinner i hjemlandet mens de er her. Det er imidlertid en utfordring at de er spredt over hele Norge. Arbeidet ville bli mye lettere om de etter hvert fikk anledning til å bosette seg nærmere hverandre.
– Norge har jobbet sammen med disse kvinnene mens de var i Afghanistan. Vi har en lang historie i å støtte menneskerettighetsarbeid i landet, særlig for kvinner. Det arbeidet fortsetter, sier hun.
Enge forteller at Georgetown University i Washington leder jobben med å gi aktivister og politikere som har fått asyl i USA stipend og plattformer slik at de kan studere, undervise og bidra i den offentlige debatten.
Det kunne kanskje også universiteter i Norge gjøre, mener Enge.
