I boka Midtbanespilleren, som kom ut da Kjell Magne Bondevik fylte 50 år, skrev Erling Rimehaug om jubilanten at han «i en alder av bare femti år (er) en av veteranene i norsk politikk, og en av våre mest innflytelsesrike politikere. Og dette til tross for at han representerer et av våre minste partier».
Når den samme politikeren nå fyller 75 år, må man bare konstatere at ettertiden ikke bare bekreftet denne analysen, men forsterket den. Det er en to ganger statsminister som lørdag 3. september kan markere denne milepælen.
For svært mange nordmenn er Kjell Magne Bondevik en mann som «alltid» har vært til stede i den politiske debatt, og på høyt nivå i debatten. Fordi han var så ung da han begynte, og fordi han virket (og virker) så ungdommelig, kunne man lenge regne med en viss humring når noen spurte: «Skal tro hva han vil bli når han blir stor?»
På linje med Lars Korvald
Da han gikk av som statsminister for andre gang i 2005 var han for lengst etablert som «stor», les: betydelig. I sitt KrFs historie regnes han på linje med sitt forbilde Lars Korvald. I landets historie bør han også nevnes i samme åndedrag som en av de «store», norske statsministre etter krigen.
Som ung var det prest han ville bli «når han ble stor». Han fullførte da også både teologisk embetseksamen og praktisk-teologisk eksamen ved Menighetsfakultet, og ble ordinert som prest i 1979.
Da hadde politikken allerede tatt tak i ham, men man kan kanskje spørre seg hvor han hadde endt opp om så ikke hadde skjedd. Hadde han blitt biskop? Generalsekretær i Kirkens Nødhjelp? Eller domprost i sin kjære hjemby Molde? Dette er alt sammen oppgaver det har vært tenkt høyt om når det ble spekulert i om «unge Bondevik», som ikke var fullt så ung lenger, ville ta enda en periode på Stortinget. Med i alt 32 år som innvalgt stortingsrepresentant er han en av veteranene i Løvebakkens historie.
Med en onkel som var kirke- og undervisningsminister og en far som var kommunepolitiker, skulle man tro det var opplest og vedtatt at Kjell Magne skulle velge samme parti som dem. I en selvbiografisk skisse fra 1980-tallet forteller han at han som svært ung stilte seg utenfor skolen sin, som tjenestegjorde som valglokale, og erklærte at han for sin del stemte på kommunistene, han da.
[ Tidligere ministre: Stopp bistandskuttet ]
Kaller seg selv en «68-er»
Det var nok helst skryt, for allerede i 1965, 18 år gammel, meldte han seg inn i KrFU, og ved kommunevalget to år senere fikk han et engasjement som reisesekretær for Møre og Romsdal KrF. Da han samme høst ble student ved Menighetsfakultetet begynte han også som medarbeider i KrFU-avisa Ny Veg. I 1968 ble han nestleder (det het ennå «formann»!) i KrFU og leder i 1970. Men ham begynte en tradisjon der MF-studenter ble KrFU-ledere på rad og rekke – i hvert fall hvis tre slike ledere etter hverandre tilfredsstiller kriteriene for «rad og rekke».
Kjell Magne har selv omtalt seg som en «68-er», og har vært preget av de verdiene som preget denne generasjonen. Blant teologistudentene kalte man det «en sosialetisk vekkelse». For Kjell Magne har det alltid vært klart at et parti som KrF ikke bare kan basere seg på vekkelseskristendom når politikken skal defineres og fastsettes. Man trenger også en ideologi. I boka «Det tredje alternativ» fra 1994 ga han kristendemokratisk politikk i norsk kontekst en utforming.
For Kjell Magne har det alltid vært klart at et parti som KrF ikke bare kan basere seg på vekkelseskristendom når politikken skal defineres og fastsettes. Man trenger også en ideologi
Ved valget i 1969 var den unge teologistudenten blitt tredje vararepresentant til Stortinget fra Møre og Romsdal, og i desember 1970 ble han innkalt til Løvebakken for første gang. Ved valget i 1973 – KrFs beste valg fram til da – ble han fast representant. I mellomtida hadde han rukket å bli både ektemann og småbarnsfar.
Det lå sikkert en viss drahjelp i Bondevik-navnet med tanke på en politisk framtid, men det betydde langt mer at Lars Korvald, parlamentarisk leder fra 1965 og partileder fra 1967, ble oppmerksom på den unge moldenseren og så at her hadde man en politisk begavelse. Da Korvald ble statsminister i 1972 ble Kjell Magne hans statssekretær med ansvar for pressehåndteringen. Derfra gikk det «en vei». I 1975 ble han politisk nestleder i KrF, i 1981 parlamentarisk leder og i 1983 partileder, 35 år gammel.Samme år ble han statsråd for første gang, som kirke- og undervisningsminister i den re-organiserte Willoch-regjeringen. I 1989 ble han utenriksminister i Syse-regjeringen, og både i 1997 og 2001 statsminister for henholdsvis Sentrumsregjeringen og Samarbeidsregjeringen.
Kjell Magnes første regjeringserfaring var i en sentrumsregjering, og hans politiske hjerte har nok alltid befunnet seg i sentrum. At hans 75-årsdag skjer omtrent samtidig som det er 50 år siden regjeringen Korvald tiltrådte får man ta med seg som en antydning om at historien noen ganger har sin egen, lille ironi.
[ Vårt Land var med på innsiden av KrFs valgdrama: Fulgte Ropstad gjennom tre måneder ]
Verdier og internasjonalt engasjement
Sentrumsregjeringens viktigste ideologiske prosjekt var Verdikommisjonen og ikke minst Verdidebatten som den genererte i offentlige fora og mennesker imellom. «Verdier» kan også stå som stikkord for to andre saker man forbinder med denne regjeringen: Statsministerens åpenhet om sin egen depresjon og ikke minst det som felte regjeringen: Kampen for å bevare forurensningsloven som miljøpolitisk instrument i Norge.
Kjell Magnes internasjonale engasjement har alltid vært sterkt. Det er «68-arven» som har gjort dette. Det var ikke uten grunn at både Kirkens Nødhjelp og Norad ble nevnt som arenaer der han kunne vært aktuell – om han nå skulle gi seg med politikk. Da han omsider gjorde det, i en alder av 58 år, skapte han sin egen arena for internasjonalt arbeid: Oslosenteret for fred og menneskeretter.
Det er mange sirkler som sluttes når Kjell Magne Bondevik nå kan feire sin 75-årsdag. I norsk, politisk historie har han for lengst skrevet seg inn, ikke bare som en betydelig politiker, men som en statsmann.
Kristelig folkeparti gratulerer med 75-årsdagen, til en svært innflytelsesrik politiker og en god mann.