Både statsminister Magdalena Andersson (S) og opposisjonsleder Ulf Kristersson (M) har en vanskelig jobb foran seg om de skal klare å danne en styringsdyktig regjering.
Blant partiene som peker på Andersson som statsminister, er skillene størst i den økonomiske politikken, skriver Dagens Nyheter. Centerpartiet (C) vil helst kutte skattene, Vänsterpartiet (Vp) vil helst øke dem. Centerpartiet (C) har også satt seg på bakbeina når det gjelder profittforbud i velferden og ønsker dessuten å kutte i arbeidsgiveravgift og gjøre det lettere å ansette. I tillegg er de fire partiene uenige om hvordan man skal løse energikrisen i vinter.
Ulf Kristersson (M) får på sin side problemer dersom han skal ha med seg Sverigedemokraterna (SD) på sin velferdspolitikk. Partileder Jimmie Åkesson vil blant annet beholde en midlertidig økning i arbeidsledighetstrygden som ble innført under koronapandemien, og han har truet med å stemme ut en høyreregjering dersom Moderaterna (M) går bort fra dette. Liberalerna (L) og Kristdemokraterna (KD) er på sin side sterke motstandere av å kutte i bistanden, som Moderaterna og Sverigedemokraterna begge ønsker.
To blokker med store interne stridigheter
I tillegg kommer spørsmålet om samarbeid med Sverigedemokraterna (SD), som fortsatt dels er fryst ut av svensk politikk.
Svensk politikk kan i svært forenklet form deles inn i to blokker: De fire partiene Socialdemokraterna (S), Vänsterpartiet (Vp), Centerpartiet (C) og Miljöpartiet (Mp) klassifiseres vanligvis som rødgrønne, mens Moderaterna (M), Sverigedemokraterna (SD), Kristdemokraterna (KD) og Liberalerna (L) klassifiseres som borgerlige.
Mellom disse blokkene ligger det an til å bli svært jevnt – det kan fort skille bare et par mandater den ene eller den andre veien. Så kommer utfordringen: Innenfor disse blokkene er det svært motstridende krav og ønsker om hvem som skal samarbeide:
- Centerpartiet (C) og Vänsterpartiet (Vp) nekter å sitte i regjering med hverandre og vil heller ikke ha budsjettsamarbeid med hverandre.
- Moderaterna (M) og Kristdemokraterna (KD) vil ikke slippe Sverigedemokraterna (SD) inn i regjeringen. KD vil heller ikke ha med Liberalerna (L).
- Liberalerna (L) og Sverigedemokraterna (SD) er ikke interessert i å samarbeide med hverandre.
Tror på bedring
Valgforsker Jonas Hinnfors ved Göteborgs universitet sier til NTB at det synes å være mer vilje til forhandling i partiene de siste dagene, selv om situasjonen stadig er vrien.
– Flere partier på begge sider synes å ha fått en form for realpolitisk innsikt og innser at hvis det skal bli noe, må man gjennomføre kompromisser.
Han peker blant annet på at KDs leder Ebba Busch fikk direkte spørsmål om partiet vil stå på kravet om at bistand skal utgjøre 1 prosent av BNP. I svaret nevnte hun at «hun i bunn og grunn er en pragmatisk kommunepolitiker og har andre saker hun vil få gjennom», noe blant annet bladet Omvärlden har skrevet om.
[ Dette er den svenske toppolitikeren som nekter å samarbeide med Jimmie Åkesson ]
SD er uforutsigbare
På siden som støtter Andersson, nevner Hinnfors blant annet at forskjellene mellom Vänsterpartiet (Vp) og Centerpartiet (C) i skattepolitikken ikke er så store som det kan virke som, og at Vp og Miljöpartiet (Mp) begge går bort fra den sterkeste Nato-motstanden.
– Centerpartiets røde linje er at de ikke vil øke skatten på arbeid, sparing og utdanning. Vänsterpartiet vil først og fremst øke skatten for dem med høye inntekter. Dessuten har ikke Centerpartiet lovet å la skattenivået ligge på områder som forbruk og grønn omstilling.
Samtidig står Centerpartiet i en vanskelig posisjon fordi de har «byttet side» i løpet av den siste mandatperioden. Det er heller ikke enkelt å spå hvordan Sverigedemokraterna vil opptre ved en borgerlig valgseier, mener Hinnefors – de kan være fornøyd med å få komme inn i varmen, eller de kan stille harde krav.
– Det er ikke usannsynlig at det kan gå relativt fort før den politiske situasjonen er totalt fastlåst, eller at vi har en avtale.
[ Åkesson: – Vi hykler ikke, vi kaller en spade for en spade ]
Bære staur
– Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra, uttalte avtroppende statsminister Per Borten (Sp) i 1971. Han hadde ledet fire borgerlige partier med til dels svært motstridende interesser gjennom seks år.
Stefan Löfven og Magdalena Andersson ville trolig kjent seg svært godt igjen i dette. Da Stefan Löfven fikk makten i 2014, satt han ved roret for en topartiregjering bestående av Socialdemokraterna og Miljöpartiet. I sin første periode styrte han først med bred støtte fra Riksdagen i den såkalte «desemberavtalen», deretter med vekslende støtte.
Etter valget i 2018 gikk det hele fire måneder før Stefan Löfven igjen ble godkjent som statsminister. Da fikk han flertall gjennom et svært komplisert opplegg: Den samme regjeringskoalisjonen mellom Socialdemokraterna og Miljöpartiet, et formelt samarbeid med Centerpartiet og Liberalerna, og et mer uformelt samarbeid med Vänsterpartiet.
Uvanlig med flertallsregjering
Gjennom perioden ble det stadig vanskeligere å holde denne tretrinnsraketten samlet, særlig på grunn av politikere som brøt med partiene sine og satt som løsgjengere. Liberalerna forlot samarbeidet i juni 2021, etter en regjeringskrise som ble utløst av at regjeringen ga Centerpartiet en seier i boligpolitikken.
Miljöpartiet forlot den formelle regjeringskoalisjonen i november 2021, da Magdalena Andersson skulle overta. Socialdemokraterna dannet regjering alene, noe som førte til at Andersson måtte godkjennes som statsminister to ganger.
Som i Norge har det ikke vært direkte vanlig med flertallsregjeringer i Sverige historisk sett. Fredrik Reinfeldts første periode som statsminister i 2006–10 var et unntak. Da hadde de fire borgerlige partiene i Alliansen rent flertall. Det forsvant ved valget i 2010 da Sverigedemokraterna kom inn i Riksdagen. Før det var forrige periode med flertallsregjering i 1979–81. Socialdemokraterna, som stort sett har foretrukket å regjere alene i mindretall, hadde sist rent flertall i 1968–70.
(©NTB)
