«Russlands krig mot Ukraina endret liv over natten i Kirkenes. Også nordmenn flykter over grensen fra naboen i øst».
Slik åpnet Vårt Lands reportasje fra grensebyen i Finnmark etter at Vladimir Putins invasjon sendte sjokkbølger ut i Europa 24. februar i fjor.
I byen i Sør-Varanger var liv blitt tett vevd sammen med nabofolket gjennom årtier. De hadde giftet seg, drevet forretninger, krysset grensen ti kilometer unna uten pass og samarbeidet folk til folk.
Da krigen brøt ut, holdt Kirkenes pusten. Hvordan skulle det gå?
Ett år senere har Vårt Land kontaktet menneskene vi møtte i Kirkenes på ny. Slik preger krigen livene deres nå.
Sokneprest Øystein Solberg Mathisen: – Ber fortsatt for fred
Etter kveldsgudstjenesten askeonsdag 2. mars i fjor, stilte sokneprest Øystein Solberg Mathisen seg med foldede hender foran det russiske konsulatet i Kirkenes og ba for fred.
Ett år senere er det lite som tyder på en snarlig slutt på krigen i Ukraina.
– Vi ber fortsatt for fred her, sier Mathisen i dag.
I Kirkenes er det første sjokket erstattet av apati og fortvilelse, opplever soknepresten.
– Det har blitt en ny normal, som ingen kunne se for seg for et år siden, sier han.
Alle Vårt Land har snakket med i Kirkenes understreker at de ønsker å ha et godt forhold til hverandre uavhengig av nasjonalitet.
– Men det er ikke det samme som før heller. Selv om grensen til Russland er åpen, er det få som krysser den. Det er ikke noe hyggelig, utdyper Mathisen.
Også det kirkelige samarbeidet i nord er rammet av krigen. Samarbeidsrådet for Kristne Kirker i Barentsregionen er lagt på is og erstattet av et nytt nettverk uten russisk deltakelse.
I Kirkenes holder Den norske kirke likevel uformell kontakt med byens russisk-ortodokse menighet, bekrefter Mathisen.
– Ja. Det var ikke mye kontakt og samarbeid før heller, men noe er det jo. Og det ønsker vi å fortsette med, sier han.
Søndag 26. februar er alle byens menigheter invitert til felles gudstjeneste, som det er tradisjon for å ha hvert år i Kirkenes.
– Da har vi også invitert den russisk-ortodokse, sier soknepresten.
---
Folk til folk-samarbeid
- Under den kalde krigen vokste folk til folk-samarbeid mellom Norge og Sovjet fram gjennom kultur og idrett.
- I 1993 kom også det formelle Barentssamarbeidet mellom Russland, Finland, Sverige og Norge i stand. Målet er fred og stabilitet i nord.
- Kilder: Barents.no, SNL
---
Nikolay Shchetnev tør ikke besøke foreldrene sine
Da Vårt Land møtte Nikolay Shchetnev i fjor, hadde han ikke møtt foreldrene sine ansikt til ansikt på to og et halvt år. Det satte koronaen en bom for.
– Vi har ennå ikke besøkt hverandre, sier Shchetnev et år senere.
Det går greit, understreker han, for de sees digitalt og ringer hverandre.
– Men det er litt trist at det fortsatt er umulig å dra dit, sier Shchetnev.
Han unngår å diskutere krigen med slektningene sine.
– Alternativet er å ikke snakkes i det hele tatt. Jeg vil jo ikke kutte båndene til dem, sier han.
Etter at Vladimir Putin mobiliserte reservister i høst, har ikke Shchetnev turt å krysse grensen for å besøke nabobyene til Kirkenes heller.
– Som russisk statsborger kan jeg bli tvangssendt i krigen. At jeg er mot Putins aggresjon mot Ukraina, kan også gi meg problemer, sier han.
Livet i Kirkenes går fortsatt sin vante gang for danseren og koreografen ved Samovarteateret. Men noe er likevel annerledes.
Etter Putins varsel om mobilisering, ser Shchetnev flere russiske flyktninger i bybildet – også kulturarbeidere.
Ved Samovarteateret er all kontakt med offentlige institusjoner i Russland stanset. Kontakter som støtter Putin, går tapt, forteller Shchetnev:
– Mange støtter jo presidenten.
Han har få russiske venner i Kirkenes, men følger med i lokale og sosiale medier. Det er en rar situasjon, som skaper skiller mellom folk – også nordmenn, synes Shchetnev.
William Sjøstrand vil ikke snakke med pressen mer
For William Sjøstrand har året som har gått vært vanskelig. Han vil ikke stille til intervju med Vårt Land igjen:
– Jeg gir ikke intervjuer til media mer, skriver han i en SMS.
I 2020 ble ishockeyklubben Sjøstrand og hockeyklubben han leder, Kirkenes Puckers, kjent gjennom NRK-serien «Puckers».
Året etter ble Puckers og flernasjonale Barents Hockey League nominert til fredsprisen for sitt bidrag til folk til folk-samarbeid.
Krigen i Ukraina har ikke bare halvert ligaen fra åtte til fire lag. For William Sjøstrand personlig er ingenting som før i politikken, hockeymiljøet, vennskap og jobb, fortalte han til iFinnmark i november. Han er lokalpolitiker for Frp.
– Jeg har jobbet her i 30 år med grenseoverskridende idrettssamarbeid. Etter krigen har jeg vært utsatt for demonisering både politisk og i pressen, sa Sjøstrand til Sør-Varanger Avis samme måned.
I høst ble en skjermdump fra Facebook delt i sosiale medier, der Sjøstrand tilsynelatende skriver at «Russland redder igjen Europa fra nazismen», ifølge lokale medier.
Ifølge iFinnmark mener Sjøstrand kommentaren er tatt ut av sammenheng, feil oversatt fra russisk og tatt fra en privat samtale rett etter Russlands invasjon.
– Som pasifist er jeg mot all krig, og er helt uenig med Putin om krigen som nå er på gang i Ukraina, sa han til Sør-Varanger Avis.
Ifølge lokalavisen skal Sjøstrand oppleve å stå i en vanskelig skvis, siden han også har russiske venner og slektninger som dør i Ukraina.
Vårt Land har forelagt Sjøstrand hele dette avsnittet. Han ønsker fortsatt ikke å uttale seg.
Norsk familie måtte flykte: – Er jo et stort brudd det her
Da Vårt Land traff familien Bockelie i Kirkenes i fjor, hadde de nettopp forlatt leiligheten og jobben sin ved Norsk-russisk skole i Murmansk på kort varsel. På et vis var de norske flyktninger fra Russland.
Et år senere har de andre jobber i Tromsø, men fortsatt er mye uoppgjort i nabolandet og livet er «litt kaotisk», forteller Øyvind Bockelie nå:
– Vi har ikke fått avsluttet så mye i Russland, i hvert fall ikke privat. Vi har fortsatt boligen vi kjøpte der i 2021. Da så vi mer optimistisk på fremtiden, men så ble det bråstopp. Vi kan få solgt leiligheten, men får ikke pengene på grunn av sanksjonene, sier han.
– Savner du Russland?
– Ja, men ikke det Russland vi forlot. Etter invasjonen ble det en merkelig stemning, man fikk en sånn elefant i rommet. Og samarbeidet om Norsk-russisk skole er jo frosset, svarer Bockelie, og utdyper:
– Jeg har også vært mye i Ukraina og kjenner mange der. Det kjentes veldig ubehagelig da krigen begynte.
Bockelie har mastergrad i russisk, en fascinasjon for landet og fortalte i fjor Vårt Land om optimismen som rådde for norsk-russisk samarbeid tidlig på 2000-tallet.
– Det er jo et stort brudd det her, med virkeligheten vi har vært vant med helt siden begynnelsen av 90-tallet. Så er det vanskelig å si hvordan fremtiden vil bli seende ut. Tiden for masse samarbeid med Russland ser ut til å være over for denne gang.
– Hvordan er det å snakke med kjente der borte nå?
– Jeg holder litt kontakt, men ikke daglig. Jeg vet jo godt hvor de jeg snakker med står om krigen, så den lille tiden man prater sammen er det ikke akkurat den slags ubehageligheter man først ønsker å bringe på banen.
Hverdagen har vendt tilbake i Pensjonistforeningen
Nils-Edvard Olsen var Aps ordfører i Sør-Varanger da Sovjetunionen åpnet seg opp mot verden mellom 1982 og 1990. Vårt Land traff ham i Pensjonistforeningen i Kirkenes sentrum i fjor.
Nå ser han mørkt på folk til folk-samarbeidets fremtid. Det vil ta tiår å bygge opp igjen, hvis det i det hele tatt åpnes for det, tror han.
– Enkeltpersoner har fortsatt kontakt på andre siden, men alt er i privat regi nå, sier Olsen.
I Pensjonistforeningen og i Kirkenes har hverdagen for lengst vendt tilbake, forteller han:
– En periode var det færre russere i byen, fordi de ikke kunne krysse grensen. Nå jeg ser i lokalavisen at en del flere har reist begge veier de siste månedene, selv om de ikke kan ta med varer til Norge.
– Har noe endret seg mellom innbyggere i Kirkenes?
– Det sies at det er anspent og ikke så trivelig russere imellom, at man enten er for eller mot Putin. Men folk flest tar jo unisont parti mot Putin og hele krigen, svarer Olsen.
Russiske fiskefartøy får anløpe – Unngikk tap av jobber
Da Russland invaderte Ukraina, innførte EU og Norge harde sanksjoner mot landet. I Kirkenes fryktet man at russiske fiskefartøy ikke ville få anløpe havnen.
Det ville rammet byens hjørnesteinsbedriften, Kimek, som reparerer og vedlikeholder fiskefartøy. 60–70 prosent av inntektene kom fra Russland.
Russiske kunder slet også med å betale til Norge, som følge av sanksjoner mot banker. På et tidspunkt så direktør Greger Mannsverk seg nødt til å sende ut permitteringsvarsel til 80-ansatte.
Enkelte Vårt Land har vært i kontakt med i Kirkenes næringsliv, har kviet seg for å uttale seg om akkurat dette av frykt for å blåse liv i debatten om anløp for russiske fiskefartøy.
Fra sitt utkikkspunkt i Pensjonistforeningen, gleder i hvert fall Nils-Edvard Olsen seg over at det ikke ble nødvendig med omfattende permitteringer eller oppsigelser hos Kimek.
Russiske fiskefartøy får fortsatt anløpe tre havner i Nord-Norge, forklarer han: Båtsfjord, Kirkenes og Tromsø.
– Det har fungert bra for arbeidsplassene i byen, sier den tidligere ordføreren.
Krig brøt ut under festival
«Where do we go from here?». Det var temaet på kunstfestivalen Barents Spektakel i Kirkenes i fjor. På festivalens andre dag rullet russiske styrker inn i Ukraina.
– Vi stiller oss fortsatt det spørsmålet, sier kommunikasjonsansvarlig Astrid Fadnes i dag.
Hun arbeider i kuratorkollektivet Pikene på Broen, som arrangerer Barents Spektakel.
De sa tidlig nei til krav om total boikott av russisk kulturliv etter invasjonen. Festivalen er bygget gjennom samarbeid over grensen og jobber helst med uavhengige kunstnere i Russland.
Derfor er over 30 partnere fra nabolandet med i årets program, selv om Barents Spektakel ikke samarbeider med offentlige institusjoner i Russland, forteller Fadnes.
– Nå er det viktigere enn før å løfte uavhengige russiske stemmer, som også er tøffe motstandere av eget regime. Det gir en unik mulighet til å opprettholde kontakt når jernteppet på ny senker seg, sier hun.
Barents Spektakel går av stabelen mellom 24. februar og 1. mars.
– Mange bærer på en stor sorg
Årets tema er tillit. Temaet knyttes direkte til at Barentssamarbeidet fylte 30 år i januar. Avtalen ble signert i 1993.
– Mange sentrale aktører her bærer på en stor sorg over at det de bygget opp nå smuldrer opp. Det er en dyster stemning og mange ser mørkt på fremtiden til samarbeidet. Det har preget lokalsamfunnet her, sier Astrid Fadnes.
Foruten en underskriftskampanje mot byens skilt med stedsnavn på kyrillisk, som ikke fikk nok signaturer til å behandles i kommunestyret, er samholdet i Kirkenes tross alt ganske uendret, mener hun. Rundt ti prosent av innbyggerne er russere.
– Vi har ikke noe indre fiendskap, vi skiller mellom stat og folk. I grenseområdene har folk det i ryggmargen, fordi det er snakk om naboer, ektefeller, elever på skolen.
Enkelte russere i byen støtter vel å merke Putin, men holder en lav profil, ifølge Fadnes.
– Man vet jo at de er her, sier hun.
