Denne artikkelen ble først publisert i svenske Dagen.
Rickard Andersson er pekt ut som ansvarlig etter skoleskytingen i Örebro i januar. Det de færreste vet, er at Andersson flere ganger i uka pleide å besøke en lokal kirke.
Kirkeguide Jan-Eric Norman møtte ham flere ganger. Han forteller at Andersson:
- Alltid satt på samme plass
- Hadde sportsbag og gitarfutteral med seg til tross for veskeforbud
- «Ved en anledning stakk det noe ut under glidelåsen.»
«Etterredd»
– Jeg har funnet på et eget ord, jeg har blitt «etterredd», sier guiden Jan-Eric Norman til den svenske avisen Dagen.
Olaus Petri kirke ruver i sentrum av Örebro. Kirken ble bygget i 1912, og Jan-Eric Norman pleier å guide nysgjerrige besøkende rundt i kirken.
Han forteller at flere medier har tatt kontakt angående hans guidede turer, etter at han i Nerikes Allehanda fortalte at en hyppig gjest i kirkebenkene var Rickard Andersson – han som skjøt og drepte ti personer på Risbergska skolen i en handling som også endte hans eget liv.
– Helt ærlig, det er godt å snakke om at han pleide å komme til kirken, sier Norman til Dagen.
Satte seg alltid på samme kirkebenk
Han beskriver det som en slags terapi, men han mener også at det har en funksjon å fortelle mer om Rickard Andersson og hans bakgrunn – en person de fleste kun har blitt kjent med gjennom hans masseskyting.
Jan-Eric Norman forteller at han har vært kirkeguide i to år.
Helt ærlig, det er godt å snakke om at han pleide å komme til kirken
— Jan-Eric Norman, kirkeguide
– Denne fyren begynte å dukke opp i kirken forrige vår, kanskje litt tidligere. Men det var da jeg begynte å legge merke til ham. En person som satt på samme sted, på samme benk.
Hver gang det var guidede turer i kirken, satt Rickard Andersson der. Om sommeren kunne han være det to ganger i uken. Jan-Eric Norman forteller at de prøvde litt ulike tidspunkter for turene, men det spilte ingen rolle – uansett tid, så satt han der.
– I begynnelsen gikk han frivillig ut når det begynte å bli folk i lokalet, forteller han.
– Vanskelig å få kontakt
Men Rickard Andersson ville aldri bli med på noen omvisning, og det var også vanskelig å få kontakt med ham.
– Han pleide å se rett frem, mot høyalteret, og hadde ingen kontakt med noen.
Norman forteller at han før en guidet tur pleier å forberede lokalet, blant annet ved å plassere visningskort her og der, også ved høyalteret. Da kunne han kjenne at personen som satt der, hadde øynene på ham.
– Men jeg turte ikke å snu meg. Det kunne kanskje trigge noe.
Veske og gitarfutteral
Etter en stund begynte han å ta med seg en sportsbag inn i kirken.
– Da begynte jeg å reagere, siden vi har veskeforbud. En gang ble han tilsnakket, og jeg prøvde til og med å bruke tegnspråk fordi jeg trodde han var døv når jeg ikke fikk noen respons.
Men når han fikk beskjed, gikk han som regel ut av kirken uten å si et ord.
Utover høsten ble sportsbagen byttet ut med et gitarfutteral. På den tiden tenkte ikke Jan-Eric Norman så mye over det. Men etter skoleskytingen, da det kom frem at Rickard Andersson hadde etterlatt et gitarfutteral på skolen, begynte tankene å komme. Det var sannsynligvis der han oppbevarte våpenet sitt. Hadde han hatt det med seg også inn i kirken?
– Ved en anledning stakk det også ut noe under glidelåsen, forteller Jan-Eric.
– Når jeg nå tenker over hva det var jeg så … Jo, det var nok et gevær.
– Reagerte du ikke på det?
– Nei, jeg tenkte at det kunne være en fiskestang. Men nå i ettertid forstår jeg hva jeg så.
– Var du aldri redd?
– Jeg begynte å føle et ubehag, for jeg visste ikke hva denne personen ville. Jeg visste ikke navnet hans, og han satt der på samme plass, stirret rett frem og gikk når mine besøkende kom.
De guidede turene i Sankt Olaus kirke ble avsluttet i oktober i fjor. Etter det har kirken vært stengt for renovering, og Jan-Eric Norman har ikke sett Rickard Andersson siden.
– Når gikk det opp for deg at det var han som var skoleskytteren?
– Et eller annet sted kjente jeg det umiddelbart i magen. Det kunne være han. Men det var først da jeg så det første bildet, som da ennå ikke var sensurert, at jeg fikk det bekreftet. Jeg så ansiktsformen, det krøllete håret – det var som om han stirret på meg gjennom telefonen.
Det var først da jeg så det første bildet, som da ennå ikke var sensurert, at jeg fikk det bekreftet. Jeg så ansiktsformen, det krøllete håret – det var som om han stirret på meg gjennom telefonen
— Jan-Eric Norman
Har gått til terapi
I ettertid har tankene kvernet, siden han møtte ham så mange ganger, selv om de aldri snakket med hverandre.
For det er først nå, i etterkant, at frykten har kommet snikende, sammen med tankene på hva som kunne ha skjedd inne i kirken. Han har hatt mareritt og kjenner behov for å bearbeide opplevelsene sine. Å fortelle om det i media, er én måte, sier han.
Norman forteller at han også har søkt profesjonell samtaleterapi.
– Jeg har til og med fått være inne i kirken, selv om den er stengt.
– Er du fortsatt «etterredd»?
– Ja, det kommer. Spesielt når jeg ser bildet.
Denne saken er oversatt av ChatGPT, og gått gjennom av en av Vårt Lands journalister
