Jeg synes jeg er heldig for jeg kan gå like lange turer nå som for 20 år siden. Naturen er noe av det viktigste i livet mitt. Når man går ute, kan man gjøre det som moderne mennesker ikke gjør lenger, tenke lange tanker.
Jeg går gjennomsnittlig over tre timer hver dag. Noen ganger har jeg mye annet å gjøre, møter og foredrag jeg skal holde. Da går jeg litt kortere turer.
Alderdom kan være så mangt og i denne serien ønsker vi å la ulike mennesker fortelle hvordan de opplever det å bli eldre. Hva endrer seg? Hvordan er hverdagen og hva gir livet mening?
Jeg har tenkt mye på hvordan livet vil bli dersom beina en dag skulle svikte meg på grunn av alder eller sykdom. Det hadde vært vanskelig.
Jeg har bestandig gått lange turer, helt siden foreldrene mine tok meg med på fjelltur da jeg var rundt ni år gammel. Noen sier til meg at jeg bør ta det mer med ro, spare på beina så ikke jeg sliter dem ut. Men jeg tror ikke det er noen fare. Jeg har alltid gått utrolig mye, så beina mine er vant til det.
Ingenting er bedre enn å komme opp på et fjell eller en topp og se ut over. Da føles det som om jeg er på toppen av verden.
Her i nærområdet går jeg ofte de samme turene om igjen. Det gjør meg ingenting. Det er alltid en ny opplevelse. I går for eksempel gikk jeg langs veien, da jeg plutselig får øye på små, nyutsprungne fioler i veikanten. Jeg ble stående i flere minutter bare å beundre dem og tenke på skaperverket.
LES OGSÅ: – Eg er 93 år gamal, og skal nok lure meg til å reise til USA
Miljøforkjemperen
Hele livet har jeg vært opptatt av miljø- og klimasaken. Mange tror at jeg begynte i miljøbevegelsen for å gjøre det godt igjen etter at jeg jobbet i oljenæringen. Slik har jeg aldri tenkt. Egentlig tenker jeg at jeg gjorde mer for miljøet da jeg var ingeniør i Esso, da kunne jeg virkelig påvirke det som faktisk betyr noe.
Alle foto: Dorthe Haugen Karlsen
Spesielt politikere virker som om de tror at vi kan forandre verden uten at vi behøver å merke det. Jeg tror ikke noe på det. Derfor har jeg sagt i mange år at om vi skal klare å ta vare på kloden og også gjøre verden mer rettferdig, krever det at vi tar drastiske grep: Som at vi forbyr mye av flytrafikken, begrenser bilbruken, jobber mindre og deler mer på det arbeidet som er. I tillegg må vi rett og slett bruke mindre penger. Vi må ned til en tiendedel av det forbruket vi har i dag.
Mange sier til meg at det er umulig, det er som om de tror at det vil bety å ta livet tilbake til steinalderen. Det gjør det ikke, vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til etterkrigstida. Jeg mener ikke at alt var bedre før, men vi hadde et mindre forbruk og det tror jeg gjorde folk lykkeligere.
Men selv om jeg er bekymret, er jeg ikke pessimistisk, det får man ikke noe ut av. Jeg står på og håper folk en dag forstår at vi må ta grep, gjøre de store endringene og vise verden at det er mulig å leve på en annen måte og fremdeles ha det bra.
LES OGSÅ: – Jeg sitter en del og tenker over livet
Vil ikke på nett
Jeg er fremdeles en travel mann med mye på programmet, og bruker mye tid i skogen. Jeg kan sitte i ro også, og det hender jeg ser på TV, da helst gode, politiske debatter. Og så leser jeg aviser. Men på internett er jeg ikke, jeg har faktisk aldri vært det. Det mest avanserte jeg har er en mobiltelefon.
Det er jo riktig at en del ting blir tungvint, men faktisk fungerer jeg forbausende bra uten nett.
Jeg vil ikke begynne med internett og datamaskiner, fordi jeg ser hvor mye tid folk bruker på det. Når de skal gjøre noe på datamaskinen, ender de ofte opp med å gjøre noe helt annet og plutselig har tiden gått.
Da skjønte jeg at døden faktisk kunne være nærmere enn hva jeg hadde tenkt.
[ Del på Facebook ]
[ Del på Twitter ]
For meg er tiden det viktigste, å bruke den på noe meningsfylt. En av mine store helter, den danske dikteren Piet Hein, har et dikt som går slik:
«Vi fylder tiden tæt med hast og flid, og bruger livet til at spare tid. Men når med tiden livets tid er faret – hvor har vi så den tid som vi har sparet?»
Det er noe jeg tenker mye på. For jeg vil ikke bruke opp tiden min på å sitte ved datamaskinen, om det er aldri så lurt. Da vil jeg heller ha en ekstra time til å gå i skogen.
Jeg tror heller ikke at jeg vil klare å bruke nettet til å kommunisere budskapet mitt på. Det er ikke for meg. Jeg møter heller folk ansikt til ansikt. Derfor sier jeg ja til alle som spør om jeg kan holde foredrag. Hvis jeg kan, så klart.
Det virker, da opplever jeg at folk hører etter og det er alltid musestille.
LES OGSÅ: En dag banket IS på døra til «Hassan». Nå er han på en gård i Hedmark
En overmakt
Dersom flere gikk mer ute, tror jeg man kunne fått en annen respekt for naturen. En blomst for eksempel, lages av jord, vann, luft og lys. Jeg er kjemiker av utdannelse og for meg er det utrolig å tenke på hvordan en blomst kan lage så avanserte molekyler at ikke de mest avanserte laboratorier i verden kan gjenskape dem.
Og blomsten må vite hvor den skal når den spirer fram fra et frø og lager de molekylene som skal gi dem akkurat den fargen, lukten og formen. Slike tanker har gjort meg mer ydmyk. Egentlig er det en religiøs tanke. På mine eldre dager har jeg blitt mer observant på hva vi mennesker klarer selv og hva vi faktisk trenger hjelp til fra noe som er større enn oss.
[ LES ALLE INTERVJUENE I ELDREGARDEN ]
Takknemlighet
I dag er jeg frisk og sprek, men jeg fikk hjerneslag for 11 år siden og mistet mye av hukommelsen. Da skjønte jeg at døden faktisk kunne være nærmere enn hva jeg hadde tenkt. For da kunne jeg havnet under torva, som det heter. Etter det har jeg satt større pris på hver dag og blitt mer takknemlig for alt det fine jeg får oppleve, de nære og små tingene i hverdagen, som en hyggelig person eller en fiol i veikanten.
Fortalt til journalist Kaja Skatvedt
