– Statsledernes påskehilsninger viser et uavklart forhold til Europas kristenarv

– Jeg vet at for mange mennesker betyr påske sjokoladeegg, påskeharen, varme påskeboller og alt det andre, men la oss ikke glemme det faktum at dette er kristendommens viktigste fest.

Det sa Storbritannias statsminister Boris Johnson i årets påskehilsen, en hilsen som skilte seg ut fra de som kom fra mange andre europeiske ledere. I stedet for kun å adressere befolkningen i sin helhet, brukte Johnson mesteparten av taletiden til å henvende seg til britiske kristne og til å dra paralleller fra Bibelen til dagens tid.

– Hans lære, og budskapet i hans død og oppstandelse gjennomsyrer hvert aspekt av dagliglivet, fortsatte Johnson.

Professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo Anne Stensvold mener Johnsons tale belyser hvordan europeiske land har forskjellige – og til tider uavklarte – forhold til sin kristne arv.

Når kristne er minoritet

– Hvis det er en ting britiske kristne har vist oss dette året, er det at Jesus Kristus er «veien, sannheten og livet», ikke bare i dag, men hver dag, sa Johnson i sin påskehilsen.

Nylig besvarte britene en nasjonal spørreundersøkelse som holdes en gang hvert tiår. Den forventes å vise at under halvparten av befolkningen regner seg som kristne. I en undersøkelse fra 2018 av British Social Attitudes, svarte 38 prosent at de identifiserte seg som kristne, mens 52 prosent sa de ikke tilhørte noen religion.

Religionshistoriker Anne Stensvold mener Johnsons tale belyser at britiske kristne er i ferd med å bli en minoritet.

– Johnson sier det han sier for å vise respekt ovenfor den kristne minoriteten. Det er jo bare religiøse minoriteter i Storbritannia. Han viser også kulturell kunnskap ved å sitere Bibelen, og jeg vil tolke det slik som han ville sitert Platon en annen gang, sier Stensvold.

– Annerledes i USA enn Storbritannia

Mens forbundskansler Angela Merkel hadde en mer dempet omtale av kristendommen i sin påskehilsen, kom USAs president Joe Biden og førstedame Jill Biden med en tale som liknet mer på Johnsons.

De siterte blant annet fra Johannesevangeliet, og sa at påskeuken minner oss om at «med tro, håp og kjærlighet kan alt være mulig».

Selv om Biden og Johnsons budskap likner, operer de i hver sin kontekst, påpeker Stensvold.

– Vanen i USA med å appellere til at Gud tar vare på fedrelandet, er noe de ikke har i Storbritannia. Selv ikke prestedatteren Theresa May gikk så langt, sier Stensvold.

Da David Cameron i sin påsketale i 2016 sa at Storbritannia var «et kristent land», var ikke alle briter like begeistret. Men Johnsons tale er ikke et ekko av Camerons budskap, skal man tro Stensvold.

– Johnson, som ikke er kjent for å ha noe varmt forhold til noen som helst religion, viser seg som en ansvarlig leder ved å gjøre som han gjør her. Han viser respekt ovenfor en kristen minoritet slik andre europeiske ledere er respektfulle ovenfor muslimer under id-feiringen.

Håndtering av et multireligiøst samfunn

Stensvold sier også at situasjonen er annerledes for kristne i Storbritannia enn i Norge, hvor over 3,5 millioner er medlemmer i Den norske kirke. Hvis argumentet om at Johnsons hilsen kan leses som en respektfull behandling av en minoritet, fungerer argumentet også ved å se på statsminister Erna Solbergs videohilsninger til en kristen majoritet og andre religiøse minoriteter.

I år kom ikke Solberg med en videosendt påskehilsen, men det gjorde hun i fjor. Den gang nevnte hun ikke kristne eller kristendommen. I årets påske skrev Solberg imidlertid en kronikk om at det er med vondt hjerte at regjeringen har satt strenge restriksjoner på kirker i påska. Samtidig har hun de seneste årene kommet med videohilsninger til landets muslimer i forbindelse med id, en høytid som er like viktig for muslimer som påske er for kristne.

Stensvold mener statsledernes påskehilsener avdekker et noe uavklart syn på kristendommens posisjon i Europa.

– Det sier kanskje noe om at politikere har en uavklart holdning til kristendommen, som egentlig har å gjøre med håndteringen av et multireligiøst samfunn. Europa er historisk sett et kristent-dominert område som nå er blitt multireligiøst. Det som er majoriteten i vestlige land nå er jo et sekulært livssyn, sier professoren, og legger til:

– Sekularismen er det som dominerer politikken. Der refereres det sjelden til religiøse verdier. Om vi kaller samfunn for multireligiøse får man inntrykk av at det er snakk om samfunn hvor mange religioner har politisk innflytelse, men selv om det er mange religioner, er det en overvekt av et sekulært livssyn. Dette skaper en uklar situasjon for politikere om man håndterer Europas kristne bakgrunn.