Denne saken ble først publisert 24. juli 2021.

Vi rekker ikke den første tidebønnen vi har blitt invitert til. Munk Miikael har sendt oss en humpete YouTube-film som viser veien til Hylland munkelyd, men i vårt hovmod finner vi først fram til den etter å ha kjørt feil.

I blind tro på det GPS-en forteller oss, lar vi oss villede ned en sølete, bratt og tilsynelatende uendelig jordvei. Det blir et slit å dra den tunge, lyseblå varebilen opp igjen når vi innser at vi har bommet. Til alt hell går det bra, og vi reorienterer oss, denne gangen etter munkens anvisninger. Selv om det er uvant å navigere etter en så til de grader hjemmesnekret film (akkompagnert av noe som muligens er estisk honky-tonk musikk), peker den oss i riktig retning.

Vi kommer fram til en port med innskriften «Fred med deim som tred inn» hvor vi parkerer. Gjennom lys skog går vi mot den glitrende Tinnsjøen i Telemark, til dette klosteret som flere ganger har avslått invitasjoner fra TV-programmet Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

---

Fader Robert

• Fader Robert Kevin Anderson var født i Hartford, Connecticut, 23. januar, 1932, og gikk bort 29. september 2020
• I 1949, 17 år gammel, gikk han inn i et trappist- kloster, og ble i 1955 ordinert til prest
• I 1967 flyttet han til Norge. Eneboerkallet brakte ham til Telemark etter at han blant annet hadde vært med å grunnlegge klostre i Sør-Amerika

---

Enkelt å være katolikk

I fjor høst gikk Fader Robert bort, mannen som grunnla Hylland munkelyd. «Han sov inn i Herren,» slik munkene som ble igjen etter ham uttrykker det. For oss som gjester munkelyden er det et avsides sted på flere måter. Det ligger ikke bare til utenfor allfarvei geografisk, men også kulturelt. Munkene som lever her, er lydige mot St. Benedikts regel fra 500-tallet.

Regelen omfatter veiledning av både praktisk og åndelig art, knyttet til blant annet bønnetider, måltider, arbeid og lesning. Det innebærer en annen livsstil, og delvis en annen måte å tenke på enn det som er mainstream.

Munk Miikael forteller oss for eksempel at de – i motsetning til den gjennomsnittlige katolikk i Vesten anno 2021 – ikke tror på evolusjonslæren. Evolusjon må innebære at Gud skapte verden ufullkommen, forklarer munk Miikael, mens det onde ifølge kreasjonslæren først kommer inn i verden etter skapelsen, med syndefallet.

For oss som er på besøk er tanken fremmed, samtidig som problematikken rører ved noe veldig kjent, helt sentralt for det vi er nysgjerrige på: Hvilken autoritet velger vi å stole på? Hvem forteller oss hva som er sant? Når vi flere ganger kommer tilbake til spørsmålene i samtalen, smiler munk Miikael og sier med glimt i øyet: «Det er enkelt å være katolikk, vet du. Vi har bare én pave.»

[ Den katolske presten Haavar forlater klosteret – har funnet kjærligheten med Dina (34) ]

Alltid trofast

Hylland munkelyd tilhører Den katolske kirke i Norge, men springer ut av amerikanske Fader Roberts eneboerkall. Munk Robert kom til Norge i 1967 fra sin trappist-kommunitet i Massachusetts, USA.

Etter å ha levd 10 år alene, kom det flere munker til Tinn. Noen prøvde ut tilværelsen som trappistmunk i flere år, uten å bli værende. I dag er kun bror Serafim og bror Miikael igjen, begge fra Estland. Bror Serafim kom hit allerede i 1994, bror Miikael i 2010.

Fader Robert var høyt elsket, både av lokalbefolkningen i Tinn, av det katolske miljøet i Norge og av de to mennene som levde her sammen med ham. Eller lever sammen med ham, for de opplever begge at han fremdeles er nærværende i ånden.

Før vi kommer, sender munk Miikael (36) meg en skildring av Fader Roberts siste dager, hans død og begravelse. Flettet inn i gjengivelsene – avlagt med nesten evangelisk presisjon, i et vakkert, sobert språk, kommer det også til syne noen spørsmål dødsfallet reiser for de gjenværende. Hvor går veien videre? På dødsleiet ba munk Miikael sin åndelige far om noen siste ord om hva han skal gjøre med livet sitt. Fader Robert svarte med svak stemme: Semper fidelis – «vær alltid trofast.»

Det er mange rom i Guds hus, men vi skal være trofaste mot det Fader Robert lærte oss.

—  Munk Miikael

Til tradisjonen

Vi har satt oss til rette i sola, på en hjemmesnekret balkong over et teppe av hvite blomster som nettopp har sprunget ut. Munk Serafim, som har bodd her i 26 år, avstår helst fra å snakke med pressen, men er tydelig til stede i de forseggjorte byggverkene han har reist på området – eller som munk Miikael sier: byggverkene tømmermannen St. Josef, Marias ektemann, har reist gjennom munk Serafims hender. Den tause munken smiler hjertelig til oss når vi går forbi, mens han laster ved på en traktor.

Munk Miikael er som vanlig iført munkekutte, og har på seg briller som blir mørke i sola i tillegg til en liten lue. Han snakker i en jevn, rolig strøm på lokal dialekt, om enn litt gebrokkent. Han er trygg, spøkefull, men også alvorlig. Innimellom sukker han, som om det er for mye å si til at ordene strekker til. Litt ut i samtalen kommer vi til øyeblikket ved dødsleiet, og jeg spør hvordan det føltes å skulle fortsette det munk Robert hadde startet. Munk Miikael humrer allerede før jeg har stilt ferdig spørsmålet.

– I dag er menneskene veldig opptatt av følelser. Dersom det føles bra, er det godt, dersom det ikke føles bra, er det ikke godt. Men det jeg tenker på, er Guds vilje. Det føltes ikke bra for Kristus å henge på korset. Jeg har tenkt på det tidligere, at om jeg ble stilt dette spørsmålet på TV, «Hva føler du nå?», så ville jeg, si: «Er det din sak, hvordan det føles?»

Nåden er at Gud hjelper oss å gjøre det som menneskelig sett er helt umulig.

—  Munk Miikael

Munk Miikael presiserer at selv om følelser ikke er alt, så viser de oss noe.

– Dødsfallet kom brått på, selv om vi alltid var forberedt på at det kunne skje. Det lønner seg ikke å frykte ting som ligger i framtiden. Vi kan tenke oss ti forskjellige scenarioer, men det som skjer er alltid det ellevte. Det som gjorde sterkt inntrykk på meg ved hans dødsleie, var å se hvordan en helgen dør. Han døde uten å klage, uten å ville ha lindring.

– «Vær alltid trofast». Hva betyr det for deg i praksis?

– Det betyr å være trofast slik han var det. Trofast mot den katolske kirke, trofast mot Paven, trofast mot Gud. Men også trofast mot det som han lærte oss. Det er mange rom i Guds hus, men vi skal være trofaste mot det Fader Robert lærte oss. Tradisjonen er levende. Det kommer nye sanger, nye bønner til, men er det av den grunn klokt å kaste ut det gamle?

[ Tiltalt for homofiliutspel: – Det er viktig å ikkje skamme seg over Guds ord ]

Fader Robert viste hele tiden til tradisjonen, og siterte stadig autoritetene han var satt under, forteller munk Miikael. For en katolikk innebærer tradisjonen både at Pavekirken kan spores tilbake til St. Peter og innstiftelsen av kirken, og ideen om at det kristne fellesskapet er knyttet sammen på tvers av århundrene, utenfor tiden.

Ved siden av abbeder, åndelige veiledere og forbilder, refererte fader Robert like hyppig til sin irske mor og mormor. Fra dem hadde han enkle uttrykk og visdomsord som: «Hvis du ikke har noe godt å si om et menneske, er det bedre å ikke si noe.» og «Alle er rare, bortsett fra deg og meg, og jeg er ikke helt sikker på deg heller». Mange uttrykk munk Miikael bruker i intervjuet er direkte sitater fra det Fader Robert lærte og sa.

Materielt og åndelig

Fader Robert er fremdeles så sterkt nærværende i klosterlivet på Hylland, at dette nødvendigvis også blir en reportasje om ham. Før han døde, rakk Nils Heyerdahl, idéhistoriker, forfatter og nå redaktør for St. Olav kirkeblad, å intervjue ham en siste gang. Det er også Heyerdahl som hjelper oss å komme i kontakt med munk Miikael for å avtale et besøk, ettersom det verken er innlagt strøm, internett eller telefon i klosteret.

I intervjuet med Heyerdahl forteller fader Robert om sin inngang i klosterlivet som 17 åring i USA og veien til eneboerkall og Norge. Det kommer fram at den kjente trappistmunken og forfatteren Thomas Merton var en av dem som bekreftet og trodde på fader Roberts eneboerkall, etter å ha blitt utsendt fra sin trappistorden til både Argentina og Chile etter teologistudiene i Roma. Eneboertilværelsen ble først brutt da han ble bedt av abbeden sin i USA om å bygge om småbruket som tidligere sto her til et kloster.

Munk Miikael deler alt han har av materiale om fader Roberts liv med oss, og etter hvert står han fram som en ganske levende person. Den krumbøyde ryggen og det hvite skjegget vi ser på fotografier og i filmsnutter av ham er én ting, men mer vesentlige trekk later til å være humor, varme og ydmykhet. Alt dette til tross for at han var en lærd mann, utdannet teolog og enormt språkmektig – og han likte å snakke.

I intervjuet med Nils Heyerdahl fra i fjor, forteller fader Robert om ankomsten til Tinn, og hvordan han ble advart på forhånd av en dominikanerpater i Oslo: «Ikke tale om at telemarkingene vil ta imot deg og ha forståelse for din livsform!»

Fader Robert følger opp:

«Seinare måtte han vedgå at der hadde han teke grundig feil. Folket i Tinn tok imot meg med opne armar og kalla meg «munken kans» (vår munk). Dei fortel til framande folk: «Han snakkar språkjet kans!»¹

Fader Robert tilegnet seg en dialekt som lå nokså tett på den skriftlige nynorsken og den lokale talemåten i Hylland. Munk Miikael har fulgt hans eksempel også i dette.

For oss som besøker munkelyden etter hans bortgang, later fader Roberts innflytelse til å være nedfelt i helt konkrete ting, i alle sporene han har etterlatt seg i klosteret ved Tinnsjøen. Før han gikk bort, pleide han å sette opp ulike timeplaner for brødrene, avhengig av sesongen, fra grytidlig om morgenen til sent på kveld. Landskapet er tilpasset livet han levde her, med sine bygninger og stier. Vi får servert en velsmakende «munke-te» brygget på urter han plukket i området, og grunnrytmen han satte for klosterlivet, kombinert med fleksibilitet og gjestfrihet, er rettesnor for selve livsutfoldelsen her. Selv uten å snakke om åndelig nærvær, er fader Roberts tilstedeværelse etter sin død helt åpenbar, materielt sett.

Hellige Ånd, opplys meg, hva er Guds vilje?

—  Munk Miikael

Sjelne åndene

I St. Bendikts regel fra 500-tallet heter det at den som har viet seg til et monastisk liv skal «hate egenviljen». Munk Miikael anser Guds vilje for å være Pavens lære, men at det også handler om å be, og spørre om Guds vilje for og i seg selv.

– Så det er også noe en kjenner i seg selv, noe i oss som er aktivt?

– Egentlig går dette også på følelser. Det handler om å skjelne mellom åndene. Følelser kan komme fra oss selv, djevelen eller fra Gud. En god ting er å be til Den hellige ånd før du gjør noe:

«Hellige ånd, opplys meg, hva er Guds vilje?» Ofte er Guds vilje vanskelig. Den kan være et kors. Det naturlige for oss er å ikke ville lide, sier munk Miikael og viser til Apostlenes gjerninger: «Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.» Han mener at samtalene med åndelig veileder, også er en viktig del av jobben med å skjelne.

Etter munk Roberts bortgang, har bror Miikael fått en ny åndelig veileder, en katolsk prest i Oslo. «En av fader Robert mest trofaste støttespillere blant prestene i Norge,» forklarer munk Miikael. De snakker på telefonen, og besøker hverandre når de kan.

– Paven kan ta feil som privatperson, biskoper kan ta feil. Men grunnsteinen i katolsk tro har vært den samme i 2000 år.

Plutselig blir munk Miikael oppmerksom på at jeg myser mot sola, og avbryter seg selv for å be meg bytte plass med ham, så jeg slipper å anstrenge øynene.

– Munk Serafim hadde lagt merke til dette for lenge siden. Han sier at ungdommen i dag bare ser seg selv! Det er et eksempel på hva åndelig øvelse er for noe. Det er vanskelig å se seg selv utenfra. Kanskje er det slik Gud holder oss ydmyke, for vi blir lett hovmodige. Vi kan til og med bli stolte over hvor ydmyke vi er! Derfor trenger vi åndelige veiledere. Ikke hvem som helst, men noen som er trofaste og ikke lever altfor avslappede liv.

Munk Miikael viser igjen til Benedikts regel, som setter lydigheten mot åndelige ledere høyt.

– Fader Robert lærte oss at vi ikke kan trå feil dersom vi følger våre overordnede. Objektivt sett kan det høres ut som en dårlig idé, men hvis vi følger, kan Gud lære oss noe.

– Selv om, slik du sa, selv Paven er et menneske som kan ta feil?

– Selvsagt kan Paven ta feil som privatperson. Fader Robert brukte flere ganger den hellige pave Paul VI som eksempel. Han kalte De forente nasjonene for «det siste store håpet for enhet og fred» i sin tale til FN i 1965. Fader Robert sa at det var denne pavens personlige mening og mente at paven tok feil.

– Men vi skal likevel være lydige?

– Lydige på den måten at hvis Paven sender ut et offisielt brev fra Vatikanet, en del av kirkens læreembete, da må vi godta det og tro at det er inspirert av Den hellige ånd. Det gjelder enda mer kirkekonsiler. Velsignelsen med lydig- het er at vi kan bli kvitt vår egen vilje, eller rettere sagt: forene vår egen vilje med Guds vilje slik at vår vilje og Guds vilje samstemmer. Hvis vi ikke er lydige, hvordan skulle vi ellers bli kvitt vår selviske vilje, og skjønne hva som er Guds vilje? Det høres ut som slaveri, men jeg vil si at det er stor frihet.

Munk Miikael mener lydigheten bør være like sentral i protestantisme som i katolisismen, i og med at St. Benedikt hele tiden siterer Bibelen: «Lytt til råd og ta imot formaning, så blir du vis til slutt,» heter det i Ordspråkene.

– Man kan også spørre om råd fra ens venner, men pass på å ha kloke venner.

– Bør man ikke sjekke de rådene man får opp mot hva man opplever at Gud sier til deg selv personlig?

– Også oppimot Bibelen. Hvis din åndelige far for eksempel ville si «la oss drikke oss fulle!» er det ikke en åndelig far verd å ha. Det må være i henhold til kirkens lære.

Munk Miikael sukker og tenker seg om.

– Fader Robert var alltid lydig, ydmyk. Men egentlig er det slik at du må se på fruktene. Paven er vårt øverste overhode, men det er bare Gud som kan dømme. Det er ikke vanskelig å se om et menneske lever et hellig liv – eller det kan jo være litt vanskelig – men det bunner ut i at vi alltid har fri vilje. Dersom vi ber, klarer vi det. Gud viser oss veien.

Paven er vårt øverste overhode, men det er bare Gud som kan dømme.

—  Munk Miikael

Tillit

På et punkt i samtalen stopper munk Miikael brått opp og sier at han burde ha bedt om veiledning av Den hellige ånd. Han tar til å messe en bønn: «Salige Robert av Tinnsjø, be for oss. Salige Robert av Tinnsjø, be for oss, salige Robert av Tinnsjø, be for omvendingen til oss syndere.»

Deretter slutter han å messe, og ber:

– Kjære fader Robert, be for oss og be for meg slik at jeg kan snakke slik Gud vil. Og Guds mor Maria, hjelp meg. Så ber jeg om at Den hellige ånd opplyser oss alle.

Deretter fortsetter munk Miikael der han slapp. Vi snakker om hvordan mange spørsmål meldte seg med fader Roberts død. Skulle munk Miikael vende tilbake til Estland, eller skulle han ta den presteutdannelsen han i utgangspunktet hadde ønsket seg? Da fader Robert gikk bort, kom bekymringer som hadde ligget lenge og ulmet fram i forgrunnen, og ble møtt. Det katolske miljøet i Norge støttet opp om det lille felleskapet, og biskop Bernt Eidsvig kom dem til unnsetning. Muligheter melder seg. Kanskje kan Hylland munkelyd kobles på en større sammenheng? Alt i alt har bror Miikael etter at fader Robert sovnet inn, opplevd stor glede og tillit. Dette tenker han også er en måte å skjelne mellom åndene på.

– Hvor kommer nåden inn i dette med å følge Guds vilje? Det kan høres veldig strengt ut?

– Nåden er at Gud hjelper oss å gjøre det som menneskelig sett er helt umulig. Igjen siterer munk Miikael fader Robert – som på sin side siterte sin gamle novisemester fra klosteret han trådte inn i som 17-åring: «Uten Guds nåde kunne vi ikke skjelne vår venstre hånd fra den høyre.»

– Så nåden kommer inn overalt. Det står i Bibelen at en rettferdig mann feiler sju ganger hver dag. Gjennom feil lærer vi, og vi holder oss ydmyke. Jeg vil si at katolsk tro er veldig optimistisk: med tanke på vår sjels evige frelse har det ikke så mye å si hva vi gjør, som hva vi vil. At vi gjør det som vi tror er Guds vilje. Gud ser vår vilje. For den som elsker Gud, tjener alt til det gode.

«Gjennom feil lærer vi, og vi holder oss ydmyke.»

—  Munk Miikael

Uviss fremtid

Vi får være med på middagsbønn i trekirken, der liturgien og bønnene trekker veksler både på det øst- og vestkirkelige, med elementer fra ukrainsk bysantinsk og latin. Resten av dagen tilbringer vi med opptakeren avskrudd. Vi blir tilbudt hver vår gave fra en kurv med velsignet snacks og syltetøy inne i kirken, men nøyer oss i et forsøk på nøysomhet med en eske rosiner på deling. Hver av munkene har sin egen lille hytte der de sover. Bak kjøkkenet står en utedo. Vann henter de i bekken. Når det ikke er sommer, må munkene tåle mye kulde. Tanken på hvordan det må være å våkne i de enkle trehyttene uten strøm når gradestokken kryper godt nedenfor null er hard, uansett hvor idylliske omgivelse er. Det enkle livet er også vanskelig. Munk Miikael sier det også, når han snakker om valget om å bli munk:

– Det er ikke lett, vet du.

Fra fjellveggen som rager opp bak oss faller en foss. Vi får mat, og munk Miikael forteller om familien sin i Estland, slik Fader Robert også pleide å fortelle om sin. Munk Miikael føler faktisk at han har kommet nærmere dem etter at han valgte klosterlivet. Han har blitt kjent med tidligere ukjente sider av slektshistorien, og splittelser og sår i familien har sakte begynt å helbredes. Abort blir også et tema vi kommer til å snakke om – klosteret er under alle uskyldige barns beskyttelse, forteller bror Miikael. Blant dem regner de også de barna som aldri blir født.

Bror Miikael understreker at de ikke kan dømme noen, og når jeg legger fram mitt syn på saken nikker han uten å inngå i noen videre diskusjon. I kjøkkenbygningen spiller han for oss på irsk fløyte, blant annet et tema fra Ringenes herre-filmene. Katolikken J.R.R. Tolkiens fantasyromaner var med å vekke munk Miikaels nysgjerrighet på troen igjen, etter flere år som frafallen katolikk i ungdommen. Interessen for litteratur, teater og musikk – alt dette var ting han var redd for å gi slipp på ved å tre inn i klosterlivet. Han opplever imidlertid at han får brukt alle gavene sine her. Han har ikke mistet dem. I tillegg har han lært å hogge ved og bære vann.

– Det er jeg svært takknemlig for, sier han og smiler.

Når vi til slutt river oss løs for å ta fatt på hjemveien, ber munk Miikael oss om å be for dem. Munkene på Hylland har en uviss framtid foran seg. Selv vil han også be om at Den hellige ånd hjelper oss, slik at vi kan lage en god reportasje. Fjellene har gått fra å virke nesten transparente i dagslyset, til å framstå som beskyttende murer rundt Hylland munkelyd når solen går ned. Det blir snart mørkt når vi har kjørt opp til toppen av den lange bakken fra sjøen opp mot skogen.

Utenom veien som lyses opp av billykter, ser vi bare skygger av trær – en liten nyanse mørkere enn himmelen, før noen eneboliger begynner å dukke opp. De er lyst opp fra innsiden med sine store, komfortable kjøkken og stuer. Vi hører på Nick Cave på bilanlegget, og han synger om ikke helt å vite om det er skjebnen man møter. Får vi en bekreftelse i sjelen, slik at vi kan vite om noe er riktig?

Out of sorrow entire worlds have been built Out of longing great wonders have been willed

They’re only little tears, darling, let them spill And lay your head upon my shoulder

Outside my window the world has gone to war Are you the one that I’ve been waiting for?

Denne saken stod først på trykk i magasinet STREK.

1. «Siste møte med trappisten i Tinn», Nils Heyerdahl, St. Olav kirkeblad 4-2020

[ Biskopen har sett ned foten for kvinnemotstand: – Du kan ikkje gradbøye fellesskap ]