Østkirkene feirer påske denne uka, og mange ukrainere ønsker å markere høytiden. Men etter kirkesplittelsen mellom Moskva-patriarkatet og patriarken av Kyiv er mange usikre på hvor de skal gå.
Det finnes nemlig ingen ukrainsk-ortodokse menigheter i Norge. Den gresk-ortodokse Maria bebudelse kirke i Oslo sentrum var éi av mange kirker som denne helga åpna dørene for ukrainere.
– Vi står jo under samme patriark og deler den samme teologien, og mye av liturgien. Da er det naturlig å ønske ukrainere velkommen, sier arkimandritt Alexandros Loukatos til Vårt Land.
Et snev av normalitet
Vanligvis er det liturgiske språket i kirka gresk. Men fader Maxime Lesage, som også er prest i kirka, kan kirkeslavisk, et språk de fleste ukrainere forstår. Med litt hjelp fra den Iryna Sabor fra Den ukrainske forening i Norge, og ved å snakke litt engelsk, klarer de rundt tjue frammøtte å få til en liten seremoni sammen.
22 år gamle Sofia kom til Norge for rundt en måned siden, og har flytta inn hos familie som alt bodde i Oslo. Hun kommer til kirka sammen med småsøsknene sine, som er i barnehagealder. Den ene søstera har fått et tradisjonelt hårbånd med blomster, kalt vinok, mens den andre har på seg en prinsessekjole.
– Vi har prøvd å pynte oss, men vi har ikke med så mange finklær, forteller hun.
Hun beskriver invitasjonen som en hyggelig gest, og er særlig takknemlig på vegne av barna.
– De små forstår ikke helt hva som skjer, og det er veldig fint å kunne ta dem med hit og la dem kjenne på et snev av normalitet, sier hun.
[ Med feltprestene i felt: Igjen må norske 19-åringer kurses i å lage massegraver ]
Sofia forteller at hun og familien har vært litt usikre på hvilke muligheter de har. Hun forteller at den finnes en ukrainsk-katolsk menighet på Enerhaugen, men at det hadde kjentes rart å skulle gå dit.
– Jeg er jo glad i katolske kirker, men vi er jo ikke katolikker. Selv om mye er annerledes her også, så føler vi oss mer hjemme her.
---
Den ukrainske kirke – Kyivpatriarkatet
- Den ukrainsk-ortodokse kirken er en av flere ortodokse kirker i Ukraina som hevder uavhengighet. For å skille den fra de andre (mindre) kirkesamfunna betegnes den ofte som Kyiv-patriarkatet.
- Kirka er ei fullverdig uavhengig kirke, men regnes likevel som «tilhørende» patriarken av Konstantinopel, da det var han som i 2018 ga kirka dens kirkerettslige autokefale status.
- Moskva-patriarkatet bestrider dette, og mener at opprettelsen er ulovlig. Dette har tidligere ført til splittelse blant de ortodokse menighetene i Ukraina, og etter invasjonen har ukrainske myndigheter foreslått å forby Den russiske ortodokse kirke.
---
Ba om fred
Vårt Land blir tatt imot av Kiriaki Papadopoulou Samuelsen, som er forstander i menigheten. Hun holder oss oppdatert på hva som skjer. Seremonien starter med en bønn for fred i Ukraina.
Det som kan virke spesielt, sett fra et norsk ståsted, er hvor mye av liturgien som synges, både av presten aleine og som vekselsang. Korsets tegn gjøres også hyppig – i løpet av den drøye halvtimen seremonien varer, runder nok forsamlinga et tresifra antall tegn.
[ Mannen er russisk, kona ukrainsk. Nå bomber hans nasjon hennes. ]
Vi får heller ikke lov til å ta bilder under seremonien. Det som skjer her kan ikke fanges på film.
Ei blokk sendes rundt i kirkerommet, hvor de frammøtte kan skrive opp navn på kjære som har dødd, både i løpet av krigen og seinere. Presten samler inn navnene og leser dem opp, mens det bes for de døde. Å komme seg gjennom lista tar drøye ti minutter.
Mange har tatt med seg kurver med tradisjonelt bakverk som legges på et bord framme i kirkerommet. I Ukraina er det tradisjon for å ta med brød til kirka i påska, som velsignes av presten.
Det tennes et lys i hver kurv, og Loukatos svinger røkelseskaret fram og tilbake over bordet mens han ber:
– Herre, vi ber deg velsigne dette brødet som er satt framfor deg for å feire oppstandelsen, og som et symbol på ditt herredømme.
Splitta kirke
Inntil nylig var Den russisk-ortodokse kirken det største kirkesamfunnet i Ukraina, men etter at Russland okkuperte Krym-halvøya og russisk-støttede militser tok kontroll over de østlige delene av Donbas-regionen, har forholdet til patriarken i Moskva blitt stadig vanskeligere.
I 2018 anerkjente patriarken av Konstantinopel Den ukrainsk-ortodokse kirken som ei uavhengig kirke, hvilket har ført til en splittelse blant de ortodokse kirkene. Men før Russland gikk til angrep på Ukraina i februar, hørte fortsatt om lag halve den ortodokse befolkningen til menigheter under Moskva-patriarkatet.
Nå opplever stadig flere det som umulig, etter at patriark Kirill har gått langt i å støtte invasjonen. Menigheter i Europa bryter nå med kirka, og søker seg til Konstantinopel. Sofia forteller at hun håper at ukrainerne etter krigen kan samle seg i éi felles kirke, med ukrainsk som liturgisk språk.
Setter pris på ei flerkulturell kirke
Forstander Samuelsen forteller at menigheten har vokst enormt de siste åra. Da hun kom til Norge på 70-tallet fantes det bare 300 grekere her, sier hun. Etter finanskrisa har tallet vokst til over 4.000.
I det siste har også folk fra andre nasjoner begynt å søke seg til kirka. Libanesere, syrere, albanere og andre fra Balkan har begynt å komme. Det synes Samuelsen er fantastisk.
– Før brukte vi bare gresk, men nå er det gresk, engelsk og norsk om hverandre. Jeg synes det er utrolig flott at vi har blitt ei flerkulturell kirke.
Hun viser til at kirkerådet i Konstantinopel allerede i 1872 stemplet nasjonalkirker, etnofyletisme, som en heresi. Samtidig er hun nøye på å understreke at hun har stor forståelse for at ukrainere ikke kan høre innunder Moskva-patriarkatet.
– Tanken om «ett land, éi kirke» er i utgangspunktet noe herk. Da blir det bare politikk. Økumenikk er veldig viktig, og her er alle velkomne, sier hun.
[ Hvem blir den nye biskopen i Hamar? ]
Må sperre av gata
At menigheten har vokst så mye, byr også på noen utfordringer. Den lille kirka i Thor Olsens gate, midt i Oslo sentrum, er altfor liten. På langfredag måtte folk stå på fortauet utenfor kirka, fordi verken kirka eller den lille gårdsplassen var stor nok.
Før midnattsmessa natt til påskesøndag måtte kirka varsle politiet, som stengte av gata mens gudstjenesten pågikk.
– Vi vil jo ikke at folk skal tro at det foregår en demonstrasjon eller noe heller, ler hun.
Under midnattsmessa sang de også salmen «Han er oppstanden» på ukrainsk. Nå håper hun at også ukrainere vil føle seg hjemme her, sier hun.
– Men så lenge folk ikke bosettes, er det vanskelig å nå ut til folk. Bosettinga går alt for treigt. Det er forså vidt forståelig, vi har altfor få byråkrater, tolker, lærere, politi – ja alt. Men da burde politikerne være ærlige om det, og ikke bare framstille det som om alt er fryd og gammen.
Torsdag meldte Aftenposten at kun 173 av de om lag 14.000 ukrainske flyktningene er bosatt så langt. Bare 14 er bosatt i Oslo.
Iryna Sabor fra Den ukrainske forening i Norge er enig i at det er vanskelig å nå ut til flyktninger. Hun synes det er leit at hun ikke rakk å henge opp oppslag på hotellene og brakkene hvor mange holder til i vente på å få saken sin behandla.
– Mange flyktninger er jo ikke på Facebook.
Uenighet om kommunion
– Stopp, stopp, roper arkimandritt Loukatos idet de frammøtte er på vei til døra.
Loukatos løper etter dem for å fortelle at han mer enn gjerne gir forsamlingen kommunion, dersom noen ønsker. Ukrainerne nøler. Mange er åpenbart interessert, men forteller at de ikke har gått til skriftemål på lenge.
– Det går greit for min del, så lenge man bare har begått mindre forseelser og ikke alvorlige synder. Her gis nattverden for syndenes forlatelse.
Her skiller teologien åpenbart lag. Ukrainerne er uenige, og må høflig takke nei. Presten nikker anerkjennende.
– Den er grei. Men hvis dere har lyst avtaler vi gjerne en dag dere kan komme til skriftemål.
Han informerer også om at menigheten skal arrangere en støttekonsert for Ukraina 7. mai. Dit er alle velkomne.
HØR VÅRT LANDS PODKAST:
