Forsøker man å svare på dette tilsynelatende selvfølgelige, kommer man vanskelig utenom et 2.000 år gammelt grunnmotiv i Vesten: Lignelsen om den barmhjertige samaritan: Han som ikke bare ga førstehjelp til den forslåtte, men betalte for å få offeret «innlagt» på et herberge, og for videre pleie.

Det var oldkirkens forsøk på å leve ut imperativet i denne Jesuts-fortellingen som ga opphav til sykehusvesenet. I vår tid, når nyttekalkylene brer om seg i helsesektoren, blir det stadig vanskeligere å begrunne denne velferdsinnsatsen for de svakeste, påpeker Trond Berg Eriksen.

Pesten og slangen

På Tiberøya i Roma står den dag i dag et moderne sykehus og kirken S. Bartolomeo i den kjølige trekken over elveflaten.

De står nettopp på det stedet hvor Asklepios – den greske guddommen for legekunst – ble innført i verdenshovedstaden i år 293 f. Kr. i form av en slange. Foranledningen for innføringen av slangen – den man ofte ser avbildet i en spiral rundt Asklepios’ stav – var en pest som romerne ellers ikke kunne få bukt med. Stedet var valgt med omhu. På Tiberøya er det relativt kald og tørr luft også i sommermånedene, på samme måte som ved Argolisbukta i Hellas hvor Asklepios’ fødeby Epidauros ligger.

Tiberøya var et fredelig sted uten den vognlarmen som alltid preget bylivet, og uten de malariafluene som trivdes ved stillestående vann. I forbindelse med epidemier kunne Tiberøya tjene som isolat.

Isola betyr jo rett og slett «øy». Sykehuset lå rett over vannflaten – som Heiliggeist-Hospital i Nürnberg og et femtitalls andre gamle hospitaler. Romerne utviklet etter hvert et sykehusvesen som ble organisert av hæren. Soldater ble jo stadig såret og skadet. De var alltid mangelvare i den gamle krigføringen. Derfor var det fornuftig ressursbruk å få dem på beina igjen, når det i det hele tatt lot seg gjøre.

Romerne hadde ingen barmhjertighetsmoral. Deres innsats på feltet skyldtes rene nyttekalkyler. Alternativet til behandling var samfunnsøkonomisk og militært sett enda dyrere enn behandlingen.

Romerne hadde ingen barmhjertigetsmoral

—  Trond Berg Eriksen

Å pleie Kristus

Sykehusene som vokste frem i kirkelig regi, ble tuftet på en annen logikk. Her gjaldt det å svare på nøden, uavhengig av nyttehensyn og uten å skjele til stand og betalingsevne. Skulle man ta domsscenen i slutten av Matteusevangeliet på alvor, var det å pleie de syke noe man gjorde direkte mot Kristus selv: «Sannelig, jeg sier dere: ‘Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’»

Mens den antikke tradisjonen ofte handlet om å isolere de syke, vektla den kristne tradisjonen de sykes nære tilhørighet til det større fellesskapet. Slik rykket de syke inn som et tydelig kirkelig anliggende.

Et særlig ansvar for de syke fikk diakonene, menn og kvinner som ble satt til å lede kirkens omsorgsarbeid. Da Keiser Konstantin i år 331 – to tiår etter sin selverklærte omvendelse til kristen tro – forbød alle hedenske sykeanstalter, kom han også til å rydde feltet for noe nyskapende, det allmene sykehusvesenet.

Kirkefaderen Basilius av Cæsarea (år 330–379) ble en av pionerene, da han nær byen Cæsarea i Kappadokia (en forløper til byen Kayseri i dagens Tyrkia) grunnla en kirkelig helse- og velferdskoloni, omtalt som en basiliade.

Den omfattet et sykehusanlegg bemannet med leger og sykepleiere, med pasientgrupper fordelt på ulike bygninger, og et tilhørende isolat for spedalske. Tilbudet var åpent for alle, gratis, og henvendte seg særlig til de fattige.

Lærte av grekerne

Kristendommen inkorporerte i seg store deler av de antikke helbredelsesmetodene, kjent ikke minst fra den greske legekunsten fra 400-tallet før Kristus og utover. Jesus og disiplene helbredet spedalske og verkbrudne. De vekket opp døde og drev ut demoner.

Martyrenes blod og Madonnas tårer har gjort syke troende friske helt opp til vår egen tid. Man valfartet ikke bare for å se berømte helligdommer og be ved helgenenes graver, men de aller fleste dro slike steder for å bli kvitt sykdommer hos seg selv eller sine nærmeste. Det fantes en rekke helgener som hadde spesialisert seg på bestemte sykdommer, men alle ble tilkjent evnen til å helbrede.

Salus betyr både frelse for sjelen og helbredelse for legemet. Når nå denne assosiasjonen er borte, er det som oftest temmelig ubegripelig hva som menes med «frelse» i det religiøse språket. Nesten alle deler av den kristne lære om lidelse og salighet har også med sykdom og helse å gjøre. Over sykesengen eller i den døendes hånd var bildet av Kristus på korset. Det betød at en var gått i forveien gjennom enda større lidelser enn dem man selv ble rammet av.

Løftet om frihet fra smerte var knyttet til muligheten for å få del i oppstandelsen fra de døde. Poenget er at alle deler av det vi nå gjerne kaller «helsevesenet» i førmoderne tid, var innskrevet i et teologisk univers hvor fysiske årsaker og virkninger falt utenfor horisonten. Karakteristisk nok er det importen av den arabiske medisinen i høymiddelalderen som byr den kristne fortolkningen av kroppen og sykdommene konkurranse.

Det måtte altså en invasjon til fra et helt annet tankeunivers for å rokke ved den teologiske fortolkningen av sykdom. Mange arabere og jøder var virksomme ved europeiske hoff i middelalderen som leger. Heller ikke de kunne utrette stort mer enn den antikke medisinen hadde gjort. I de fleste tilfeller brakte de bare Hippokrates’ og Galenos’ råd videre. Men de tilhørte religiøse tankesystemer hvor lidelse og død ikke sto fullt så sentralt som i kristendommen. Derfor hadde de større frihet til å gjennomføre alternative fortolkninger av sykdommer.

[ Hanne Krogh synger «Deilig er jorden» på trass under årets juleturné ]

De spedalske

Omgivelsenes barmhjertige omsorg var en del av sykdommenes mening. Klostrene hadde ofte vært pleieanstalter, og ridderordenene hadde alltid vært opptatt av barmhjertighetsarbeid. De spedalske var gjenstand for særlig oppmerksomhet, fordi omsorgen for akkurat disse pasientene var begrunnet i Det nye testamentes egne fortellinger.

Isoleringen av denne gruppen i lasaretter skulle bli forbildet for isoleringen og pleien av andre grupper: pestsyke, sinnssyke og fattige. Først ved universitetene utvikler medisinfaget seg på egen hånd utenfor den kirkelige kontroll.

Fra 1200-tallet av er det tydelig at disse miljøene har begynt å tenke noe annerledes om sykdommers og lidelsers uunngåelighet. De selvstendige bystatene i Italia på denne tiden gjorde helsevesenet til en kommunal oppgave.

Skillet mellom kirkelige og politiske institusjoner, mellom pave og keiser, biskoper og kommunestyrer plasserte nå stadig større deler av omsorgen i institusjoner som bystatene kontrollerte.

De velstående byene kjempet om de beste legene og opprettet en kontroll med dem som drev med helbredelser og omsorgsarbeid. Pestbølger som svartedauden ble et spørsmål om bystatenes være eller ikke være.

Kirkefaderen Basilius (år 330–379) ble en av pionerene med sitt sykehusanlegg i Cæsarea

—  Trond Berg Eriksen

Slike hendelser viste at det var like viktig å satse på helseinstitusjoner som på militært forsvar. Etter hvert skulle mange sykdommer oppfattes som forårsaket av menneskelige feilgrep. På den måten ble demoner og guddommelig pedagogikk trinn for trinn fjernet som sykdomsårsaker.

Samfunnet i moderne tid har forsøkt å veve sunnhetsfremmende institusjoner omkring hele livsløpet: fødsel, arbeidsliv, alderdom og død. Offentlig oppsyn med hygiene, befolkningsutvikling, vannforsyning og kirkegårder var ledet av en strategi for medikalisering av hele samfunnet.

Legene ville ha kontroll med alt som angikk sunnhet og helse. Helseprofesjonene utviklet seg rent faktisk som representanter for den moderne staten med ansvar for spesifiserte oppgaver i overvåkningen av samfunnets sunnhetstilstand.

Uten betingelser

For de kristne etter keiser Konstantins omvendelse (313) var omsorgen for syke og døende en sentral religiøs plikt. Keiserens mor, Sankta Helena, skal ha tatt disse pliktene alvorlig. Det som var påbudt, skulle gjøres selv om det ikke var til hjelp for sluttresultatet. Den kristne etikken så på kravet, ikke på konsekvensene.

Den ubetingede forpliktelse mot ens neste var et sentralt kristent motiv som ble illustrert i lignelser og fortellinger, blant annet om «den barmhjertige samaritan». Kristus og disiplene hadde opptrådt som omreisende i legekunst. Evangeliene og Apostlenes gjerninger fortalte at de hadde helbredet verkbrudne og spedalske og endog oppvakt pasienter fra de døde – selv etter at det sto merkbar stank av dem.

Den kristne medisinen viste særlig interesse for de sykdommer som var nevnt i Skriften. De kristne var blant de første som viste noen som helst interesse for de spedalske. Den hellige Katarina av Siena kysset de spedalskes sår som en botsøvelse, ca. 1370.

Lasarettene som ble opprettet i utkanten av byene i middelalderen, var nettopp tilholdssteder for dem som fikk samme skjebne som den fattige Lasarus og var fulle av stinkende sår. Øya S. Lazzaro degli Armeni mellom Venezia og Lido forteller om de spedalskes isolasjon fra byens ferdselsårer og torg, men vitner også om deres pleie av armenske munker.

Sykdom og fattigdom ble av de kristne betraktet som like mange anledninger Gud gav sine medhjelpere til å vise at de var av det rette slaget. Spedalskhusene krevde særegne forholdsregler. I prinsippet var de isolater, men de måtte samtidig ligge i nærheten av ferdselsårer for å nyte godt av almisser og være synlige for dem som trengte beskyttelse eller behandling. De kristne voktet dessuten minnet om en serie martyrer som hadde gjennomgått alle tenkelige lidelser og dødsmåter.

Slik ble gruppen av overnaturlige hjelpere utvidet og spesialisert. St. Laurentius tok seg av brannsår, fordi han var blitt stekt på en rist. St. Apollonia tok seg av tannsmerter, fordi man hadde revet tennene ut av henne.

[ Familien som ikke skulle bli husket ]

Tidlig middelalder

Det kristne hospitalet var oftest et kloster, dvs. en avlukket bygning fjernt fra verdens ståk og bråk. Hôtel-Dieu («Guds herberge») i Lyon ble åpnet i 542, og Hôtel-Dieu i Paris på Seine-øya i 660, men de opprinnelige husene er forsvunnet i dag. I det kristne Europa var også pilegrimsferder til hellige steder en utbredt skikk. Klostrene langs reiserutene tok imot pilegrimene og gav dem mat og pleie. Ofte var det kirken selv som hadde sendt pilegrimene hjemmefra for at de skulle gjøre bot for en eller annen synd.

Derfor var det kirkens plikt å ta seg av de botferdige underveis. På hospitsene i klostrene langs veien fikk de reisende mat og pleie. Hospitalet var i utgangspunktet et tilfluktssted for dem som ikke kunne greie seg selv. De som verken kunne få støtte fra sin familie, arbeide eller tigge for utkommet, ble samlet der. På slike steder kunne både de fattige, de syke og pilegrimene finne hjelp. I Benedikts munkeregel fra 525 var omsorgen for nødstedte den første kristenplikt.

I Benedikts munkeregel fra år 525 var omsorgen for nødstedte den første kristenplikt

—  Trond Berg Eriksen

I klostrene ble det også dyrket medisinplanter (aromata) til omslag og miksturer. Dessuten hadde man på slike steder i prinsippet samme omsorg for sjelen som for kroppen. Der hvor man ikke kunne utvirke en fysisk helbredelse, kunne man i det minste ofte redde en sjel. Nettopp fordi så mange sykehistorier endte med døden, var det religiøse innslaget utvilsomt på sin plass.

I våre dager har omsorgsideologien bare sjelden rom for et blikk på livet som helhet. Nå smugles de døde ut av sykehusene bakveien som beklagelige vitnesbyrd om teknikkens begrensninger.

Korstogene

Med korstogstidens mobilitet fra slutten av 1000-tallet av kom det Healing of the ten lepers, James Tissot, Brooklyn Museum. nye pester og epidemier til Europa. Tyfus, kopper og spedalskhet vandret den samme veien. Johannes-ridderne i Jerusalem hadde allerede i 1099 hele 2.000 pasienter i sin pleie.

Dels var foranledningen soldatskrammer, men dels var det også en ny bakterieflora og problemer med rent vann i det varme klimaet i Det hellige landet. For flere av de store ridderordenene som oppsto i korstogstiden, var hospitalsopprettelser og hospitalsdrift en sentral oppgave. Johannesriddernes store hospital på Rhodos er godt bevart fra 1300-tallet og kan tjene som eksempel. Også malteserriddernes enorme hospital i Valetta står i prinsippet uforandret fra denne tiden.

Allerede av religiøse grunner fungerte klosteret som et isolat. Mange kristne fant dessuten pleie i muslimske hospitaler til tross for krigstilstanden. Også hos muslimene var hjelp til nødstedte en grunnleggende religiøs plikt uansett hvilken gruppering pasienten tilhørte. Kristne minoritetsgrupper ble alltid bedre behandlet hos muslimene enn hos sine ortodokse trosfeller. Muslimene hadde store og velorganiserte sykehus både i Córdoba, Sevilla, Damaskus og Baghdad. Mansur-hospitalet i Kairo var det beste og mest omfattende i hele middelalderen.

Det reiste seg på 1200-tallet. Dessuten fantes det dyktige leger ved ethvert arabisk fyrstehoff. Araberne videreutviklet de romerske valetudinaria, som i antikken trolig ga ly og pleie til skadde soldater, gladiatorer og slaver. Ellers var araberne særlig flinke med bruken av farmasi.

Å skrive rapporter var en del av rutinene, slik at erfaringer som var gjort, ikke skulle bli glemt. Disseksjon var imidlertid forbudt i den arabiske verden på samme måte som i den kristne. Men de gode gjerninger var like viktige for islam som for kristendommen. Korstogene ble et kontaktpunkt mellom arabisk medisin og vestlig. I dette møtet var den vestlige medisinen den mottakende part.

For arabere og jøder var som regel faglig flinkere enn de vestlige legene som var munker med en viss medisinkunnskap. Hos jøder og arabere var legene som laug bærere av en naturvitenskapelig tradisjon helt fra antikken. Den kristne tradisjonen både i øst og vest var mer opptatt av den antikke filosofien og etikken enn av grekernes og romernes naturvitenskap.

[ Mímir Kristjánsson frykter et ateistisk reinhetsideal ]

Behandling og borgermakt

Ved siden av klosterhallene, spedalskhusene, pesthusene og borgerhospitalene var hospitsene ved fjelloverganger en egen type. De var anlagt ved kritiske punkter på pilegrimsrutene i Alpene og i Pyreneene, som på Dovre. S. Gaudenzio ved Malojapasset i Graubünden, Stockalper ved Simplon og selvsagt hospitset på det store S. Bernhardpasset står fremdeles i gjenkjennelige former fra middelalderen – ved siden av et tyvetalls andre som er mindre kjent.

I høymiddelalderen ble det vanlig at bykommunene i Italia overtok deler av ansvaret for byens syke. Men noe klart skille mellom religiøse og politiske myndigheter fantes ennå ikke. På 1300- tallet overtok bykommunene stadig mer av det adminstrative ansvaret for hospitalene. «Spital zum heiligen Geist» ble til «Bürgerspital» i Würzburg som i andre tyske byer. Legmenn og veldedige laugsorganisasjoner betød stadig mer også i kirkens liv.

Men forskyvningen av ansvaret fikk få umiddelbare følger for arkitekturen. I 1510 satte Köln sitt byvåpen på alle hospitaler i distriktet. Det moderne viser seg. Striden mellom politiske og religiøse myndigheter om ansvaret for hospitalene blusset ikke opp før den engelske kongen Henrik 8s brudd med pavekirken i 1530-årene. Da fulgte en rask modernisering og spesialisering av de gamle hospitalene. Mye av arbeidet der var fremdeles religiøst motivert, men det ble drevet av frivillige foreninger og selskaper – ikke av biskopene eller kirken.

Hospitalenes primære funksjon var ikke lenger å gi anledninger til barmhjertighetsgjerninger, men spesifikk og målrettet behandling av bestemte plager. Fødestuer, pesthus, barnehjem, klinikker for behandling av kjønnssykdommer, osv. ble differensiert særlig tidlig i England.

Arkitektonisk kom differensieringen til syne i planløsninger med adskilte paviljonger omkring en gårdsplass eller sammenknyttende korridor. Sykehusene fikk nye funksjoner som opplæringssted og studiested for medisinsk vitenskap.

Det anatomiske teateret plasserte seg ikke sjelden i sentrum – der hvor alteret eller kapellet hadde stått tidligere. De pasientgruppene som man ikke kunne gjøre noe med, ble utskilt fra det egentlige behandlingssykehuset. Sykehuset ble i stigende grad et resultatorientert verksted. I Allgemeines Krankenhaus i Wien ble de gale plassert i utkanten av anlegget i et eget Narrenturm på begynnelsen av 1700-tallet.

Først på 1800-tallet fikk de «sinnssyke», som de nå kaltes, sine egne spesialsykehus. Opplysningstiden krevde orden, hygiene og ventilasjon – lys og luft – både i direkte og overført betydning. Sykehuset ble forestilt som en fabrikk. Le Roy, som var en av de mest ambisiøse prosjektmakerne, sa at «et sykehus er i virkeligheten en maskin for behandlingen av de syke.»

Poyets prosjekt for gjenoppbygningen av Hôtel-Dieu var et panoptikon hvor fornuftens kontroll med lidelsene og forråtnelsen senere inspirerte fengselsanleggene på 1800-tallet. Men den store franske revolusjonen stanset foreløpig slike planer (1789).

Først under Napoleon ble planene trukket frem igjen, og sykehusene ble uttrykk for den moderne statens omsorg for den enkelte pleietrengende borger. Samtidig ble disiplin og hygiene til ledestjerner for den moderne forvaltningen. I betydelig grad ble statstankens ideologi medikalisert, dvs. det velordnede sykehuset ble et emblem for den velordnede staten.

Et sykehus i Roma

Forholdet mellom kjønnene var et kinkig tema i middelalderens sykehus, som jo ofte var knyttet til klostrene. Klostrene var selvsagt kjønnsdifferensierte. Adskillelsen av kjønnene skjedde ved å anlegge to fløyer eller også to etasjer. Det ville være meningsløst å isolere nonnene fra samfunnet omkring og så slippe en mengde – riktignok medtatte – mannfolk inn i sovesalene. Nonner kunne jo ikke engang dra på pilegrimsferder.

Alle pasienter hadde hver sin seng i sykehuset i Siena. det var det bare de mest velstående som hadde hjemme

—  Trond Berg Eriksen

De skulle ikke se ut av vinduet, ikke brevveksle med omverdenen, ikke se seg selv i speil eller leke med kattunger og hundevalper. Alt slikt kunne forstyrre sjelefreden og minne dem om det livet de var utestengt fra. Mye tyder på at hospitalsoppgavene bidro til å bygge ned det kjønnshysteriske innslaget i klosterstatuttene. Kvinner og menn lå i adskilte saler i samme byggverk – slik de gjør det fremdeles – men sykehusvirksomheten favoriserte tvedelte klostre hvor munker og nonner pleide pasienter av eget kjønn på hver side av et markert skille.

I Ospedale di S. Spirito mellom Castel S. Angelo og S. Pietro i Roma kommer kjønnssegregeringen tydelig frem i arkitekturen. Tårnet i midten adskiller to langstrakte fløyer. S. Spirito regnes ofte som det eldste hospitalet i Europa og fører sin historie tilbake til 800-tallet.

Det som nå står, er en bygning fra pave Sixtus 4s tid (1475) hvor to svære sovesaler er adskilt eller – om man vil – knyttet sammen med et åttekantet tårn. Opprinnelig var sykehuset et hvilested for pilegrimer til Roma. Det gamle navnet – Schola saxorum – skyldtes at initiativtakeren var den engelske kongen Johan uten Land som utvidet anlegget for sine landsmenn i 1198. Allerede i høymiddelalderen kunne hospitalet betjene 300 sengeliggende pasienter.

Det var nødvendig, for i de såkalte «jubelårene» fra 1300 var det stor trengsel i verdenshovedstaden av pilegrimer som akkurat i slike år søkte syndsforlatelse. Dante beskriver i Komedien hvordan folk tråkket hverandre ned på Ponte S. Angelo (Inf. 18,28). I Ospedale di S. Spirito må man dessuten legge merke til la ruota som er en dreietønne hvor mødre anonymt kunne legge inn sine nyfødte barn uten selv å bli sett. Alternativet var ofte å kaste barna i Tiberen hundre meter unna.

I hele Italia var det å motta uønskede barn en viktig oppgave for hospitalene helt frem til midten av 1800-tallet. Martin Luther som besøkte S. Spirito i 1511, trodde at det var paven og kardinalene som på den måten ble kvitt sine lausunger.

Men problemet var ikke knyttet til noen bestemt klasse eller gruppe. Også Ospedale di S. Spirito nyter godt av trekken fra Tiber-elva. Plasseringen av huset var altså valgt med omtanke. Men bevisstheten om at selve utformingen av huset kunne være en del av behandlingen, er nok av nyere dato. Går man inn i bygningen fra 1475, ser man straks at her er mer lys og luft enn i noen sammenlignbar bygning fra 1400-tallet.

Plasseringen av sengene minner om en militær disiplin, og sykehuset lå inntil en klosterhage som ble brukt både til dyrking av medisinplanter og til rekreasjon. Behandlingen av sår og bruddskader – det vi ville ha kalt «legevakten» – foregikk i en skjermet avdeling der hvor medisinmuseet nå ligger: Ospedaletto dei feriti. S. Spirito in Sassia ble sentrum og forbilde for et hundretalls «helligåndshus» over hele Europa. Bare i Danmark fantes det 30 av dem i middelalderen.

Et sykehus i Siena

Den førmoderne medisinen kunne ofte bare gi trøst. Den tidligmoderne institusjonen gav håndverksmessig behandling. Først sent kommer vitenskapens, teknologiens og fabrikkproduksjonens mønstre inn i behandlingen. Et av de eldste behandlingssteder i vår verdensdel, som deltok i alle utviklingsfaser, var S. Maria della Scala rett foran inngangen til domkirken i Siena i Toscana. Sykehuset, som først nå er blitt museum, har en sammenhengende historie fra 1090 til 1990.

De to pilegrimssalene – én for menn, én for kvinner – som var gjennomillustrert av fresker fra tidligrenessansen, var i bruk helt frem til 1983. Også S. Maria della Scala var et sted hvor man plasserte uønskede barn. I 1298 hadde de 300 barn av begge kjønn i sin forvaring. I 1618 var tallet steget til 1212 barn. De sang i kor, fikk grundig skolegang og ble opplært til et yrke.

De ble også forsynt med kapital om de skulle åpne et verksted når de var 18 år gamle eller forsynt med medgift når de skulle gifte seg. Hele hospitalets historie er grundig dokumentert fra dag til dag gjennom 900 år, og dokumentene ligger i byarkivet i Palazzo Piccolomini i Siena, som er en enestående kilde også til medisinhistorien.

Også i Siena var det mange rike borgere som ville redde sin sjel gjennom donasjoner til hospitalet. Etter hvert ble S. Maria della Scala en av de største eiendomsbesitterne i Toscana. Alle som fikk plass der, mottok almisser tre ganger i uken. Hospitalet hadde også hånd om fattigforsorgen ute i byen. Institusjonen godtok det som sin plikt å forsyne alle sultne med brød.

Alle pasienter hadde hver sin seng i sykehuset i Siena.

Først da pasienten hadde vært feberfri i tre dager, ble han sluppet hjem

—  Trond Berg Eriksen

Det var det bare de mest velstående som hadde hjemme. Lakener og putetrekk ble skiftet relativt ofte. Det ble stadig minnet om at pasienter skulle behandles med respekt, og gratis hvis de ikke kunne betale for seg. De velhavende kunne få brakt mat hjemmefra og ha med seg en tjener. Alle måtte vaske hendene før og etter måltidene, og fellesmåltidene var sunne og næringsrike.

Først da pasienten hadde vært feberfri i tre dager, ble han sluppet hjem. Til dette sykehuset ble Frans av Assisi båret fra Umbria i sitt siste leveår, så allerede i 1220-årene var institusjonen berømt over hele Italia. Kunne man ikke gjøre noe med pasienten der, kunne man ikke hjelpe ham andre steder heller.

Den personlig motiverte hjelpsomhet

Hvorfor behandler vi de syke i et samfunn som ellers bare bruker og kaster? Vi har jo sluttet å reparere andre ting. Hvorfor lar vi utslitte kropper få nok en sjanse? Selvsagt gjør vi det – og som regel uten å spørre hvorfor.

Men det presise spørsmålet: «Hvordan begrunner vi innsatsen for de svakeste?» er langt vanskeligere å besvare uten mytologiske fortellinger og tradisjonelle normbegreper.

Er det for å få pasientene i lønnsomt arbeid igjen, manifestere statens makt som omsorgsgiver eller redde forsikringsselskapet fra plutselige utgifter? Den førmoderne og religiøse mytologien omkring sykdom og fattigdom motiverte en frivillig og moralsk bestemt innsats for alle nødstedte.

Hvis alt blir industri, teknologi og effektivitet, kan vi neppe regne med den personlig motiverte hjelpsomhet lenger, hverken hos dem som får betalt for sitt nærvær, eller hos andre.

Kanskje er det heller ikke så nødvendig å bli frisk igjen for å vende tilbake til et slikt samfunn – hvis fellesskapet, forestillingene om menneskeverd og sosiale forpliktelser erstattes av rene kostnadsoverslag.