– I samfunnet ser jeg en lengsel etter åndelighet, som jeg tror kirken er godt rustet til å møte.
Den ferske erkebiskopen i Svenska kyrkan, Martin Modéus, snakker raskt og ivrig om kirkens potensiale i et land som ofte nevnes blant verdens mest sekulære.
Interessen for tro og åndelighet er økende, mener han. Han ser det i kulturdebatten, hvor skribenter kan kjempe åpent og ærlig med livets store spørsmål. Han merker det i møter med enkeltmennesker, som viser en genuin nysgjerrighet for kristen tro. Ikke minst har han blitt møtt med en positiv forventning etter at han tiltrådte som erkebiskop i begynnelsen av desember.
– Forventningen er ikke til kirken som organisasjon, men til kirken som bærer av tro, understreker han begeistret.
Et av kirkens viktigste oppdrag, mener Modéus, er å hjelpe mennesker med å oppdage den troen de allerede har.
Øverste leder
4. desember holdt Modéus sin første gudstjeneste som ny erkebiskop i Svenska kyrkan. Uppsala domkirke var fylt til randen, med blant annet det svenske kongeparet og representanter for regjeringen til stede.
Siden har kalenderen vært fylt opp med nye forpliktelser. Som erkebiskop er han kirkens øverste nasjonale leder i tillegg til å ha ansvar for Uppsala stift sammen med biskop Karin Johannesson.
– Det har vært et mylder av møter med nye kollegaer som skal sette meg inn i hvordan saker og ting håndteres, forteller Modéus, som fram til nå ha vært biskop i Linköping stift.
– Hva gjorde at du takket ja til rollen som erkebiskop?
– Jeg måtte tenke meg godt om først. Det som gjorde at jeg bestemte meg, var mennesker rundt meg som sa at kirken behøver det jeg står for. Hvis det jeg allerede hadde var viktig for kirken, kunne jeg gå inn i oppdraget som et helt menneske.
– Hva tror du menneskene rundt deg siktet til?
– Det får du spørre dem om. Men fra mitt eget perspektiv, står jeg for at vi først og fremst er kirke lokalt. Kirken blir til kjøtt og blod sammen med mennesker. Derfor må vi ikke sentralisere det kirkelige liv, men sørge for at det lever helt ute i ytterkantene. Da er frivillighet viktig, og samlinger på tvers av generasjoner, sier Modéus.
---
Martin Modéus
- 60 år gammel
- Bor i Uppsala, Sverige
- Gift, har tre voksne barn
- Tiltrådte nylig som erkebiskop i Svenska kyrkan
- Aktuell med boken Bønnen som alltid er der, som ble utgitt på Verbum forlag i høst
---
Prestekall
Allerede som barn kunne Martin leke prest, men det var ikke gitt at han skulle ikle seg stola og alba som voksen. Så opplevde han å få et prestekall, da han var 17 år gammel.
Martin var leder for en barnegruppe i kirken og holdt en andakt. Etterpå sa en kamerat, som også var leder, at han burde bli prest.
– Det traff noe i meg og jeg tenkte: «Ja, kanskje det er det jeg skal bli?»
Det som traff har blitt værende siden. I tillegg til å arbeide som prest, har Modéus tatt doktorgrad i gammeltestamentlig eksegese og skrevet flere bøker. Fra 2011 og fram til i år har han vært biskop i Linköping stift.
– Jeg har ofte vært drevet av lyst, og gjort det jeg synes er moro, sier erkebiskopen.
– Hva er moro med å være prest og biskop?
– Det handler mye om relasjonene og menneskene. Så er jeg også nysgjerrig. Når jeg har lyttet til spørsmålene jeg selv og andre har stilt, har jeg ønsket å grave mer i dem.
[ Ann Jeanette Søndbø Ekberg valgte å forlate Pinsebevegelsen til fordel for Den katolske kirke ]
En tro som har vedvart
Han kan ikke huske et bestemt øyeblikk i barndommen der han ble bevisst troen sin. Den har alltid vært der, sier han.
– Troen har blitt langsomt formet av møter med ulike mennesker og miljøer, men når jeg ser tilbake har jeg vanskelig for å finne store brudd og forandringer. Troen har gitt kontinuitet gjennom livet.
– Hva er det med troen som alltid har vært det samme?
– Jesus-relasjonen og bønnen. En trygghet som troen gir, og en følelse av at dette har betydning for livet mitt. Det har vært der hele livet.
– En Jesus-relasjon, hva er det for noe?
– Det blir litt som spørre «hva er en relasjon til en ektefelle?». For den som opplever å ha en relasjon, er Jesus-relasjonen noe helt personlig, svarer Modéus.
Når jeg har lyttet til spørsmålene jeg selv og andre har stilt, har jeg ønsket å grave mer i dem
— Martin Modéus
Synlig og skjult
Han tar likevel forbehold, når han beskriver forholdet til Gud som en relasjon.
I Linköping kirke, i stiftet hvor Modéus lenge har hatt tjeneste som biskop, finnes det et bestemt punkt i kirkerommet han er spesielt glad i. Når man står der, kan han han i den venstre delen av synsfeltet se et bilde av Den hellige ånd som en due, der vingene dekker for duens ansikt.
– Det fins et aspekt av Gud som handler om at Gud skjuler sitt ansikt. Gud er større enn ordene våre og bortenfor beskrivelsene våre.
I den høyre delen av synsfeltet, kan Modéus se Jesus komme ham i møte.
– Her slår Jesus ut armene og viser sitt ansikt. Det sier noe om hele bildet mitt av kristen tro. Jeg snakker frimodig om Jesus med veldig menneskelige termer, vel vitende om at jeg taler om Gud. Samtidig vet jeg at det fins en annen måte å se Gud på, der ingenting kan sies fordi alt er bortenfor mine beskrivelser.
For Modéus er det viktig å ha begge beskrivelsene av Gud i hodet samtidig.
– Da kan jeg forholde meg til Jesus og Guds menneskelighet uten at det bare blir platt, og til Guds usynlighet uten at det bare blir tåkete. Jeg kan snakke om Jesus som en god venn, så lenge bildet av at Gud skjuler seg også er der.
[ Her går hun ute for første gang på åtte år: – Født på ny! ]
Samlet rundt krybben
Når intervjuet gjennomføres, i midten av desember, er det fremdeles uklart hvor erkebiskopen skal feire jul. I et normalår ville ekteparet Modéus åpnet hjemmet sitt for familie og venner. Nå har de nylig flyttet fra Linköping til Uppsala, hvor erkebispesetet ligger. Enn så lenge bor de midlertidig, mens de venter på å flytte inn i erkebiskopens tjenestebolig.
– Én ting som er helt nødvendig, er å gå i kirken på julaften. Der kan jeg høre de gamle tekstene, synger salmene og se julekrybben og julegranen – alt det julen består av.
– Er det noe med juleevangeliet som gjør spesielt inntrykk på deg?
– Jeg vil løfte fram julekrybben. Barn er veldig kloke når de ser en julekrybbe – de løper umiddelbart fram og leker med den. Det er akkurat slik det skal være, og jeg øver på det selv. Ikke ved å flytte rundt på figurene, men ved å forestille meg hvordan virkeligheten er for alle som står rundt den, for hyrdene på marken, vismennene og eselet, forteller Modéus.
Krybben, mener Modéus, kan sees som et bilde på de åpne hendene som tar imot, når Gud kommer i sin sårbarhet.
– Det kristne budskapet handler i stor grad om den gud som kommer til oss. Rundt krybben er vi ikke samlet rundt det dogmet som er sannest, men vi står der sammen som skapelse og medskapere i verden.
– Så hva er man samlet rundt, når man står rundt krybben?
– Det er et av de fremste bildene Gud gir av seg selv, når Gud lar seg føde som et menneske. I trosbekjennelsene våre beskrives dette som et dogme. Men ved å stanse ved krybben, i fortellingen og bildet, så får det en sjanse til å bosette seg i hjertet. Her behøver det ikke å forklares fra et firkantet, dogmatisk perspektiv, men det kan vokse og bo i hvert enkelt menneske.
Forsiktig med å snakke om tro
– Har du endret mening i teologiske spørsmål?
– Når man leser teologi som ung, kan teologien fremstå som et regelsystem. Den yngre versjonen av meg hadde et enklere syn, hvor tro handlet om å få greie på hvilke svar som var riktige eller feil.
– Var du mer dogmatisk som ung?
– Man kan si at troen har en systemverden og en livsverden. Som ung hadde jeg større interesse for troen som et system, men tyngdepunktet har flyttet seg mer til livsverdenen med årene.
[ – Jeg har ikke så lett for å skjelle ut Gud ]
I det hele tatt synes erkebiskopen at begrepet «tro» er problematisk.
– Når man begynner å snakke om tro, skjer det andre ting i et menneske enn jeg kan være klar over. Derfor er jeg forsiktig med å bruke det ordet.
Erkebiskopen peker på at tro ofte reduseres til en gjenstand som man enten har eller ikke har. Troen har også blitt intellektualisert i Vesten, mener biskopen. Man tenker gjerne at troen sitter i hodet, at det først og fremst dreier seg om en intellektuell overbevisning.
Det kan være grunnen til at færre oppgir at de tror, når de blir spurt om det.
– Jeg tror sekularisering i stor grad er en myte. At færre kaller seg troende, handler mye mer om at troen har blitt intellektualisert. Men vi møter og lever troen på langt flere måter enn den intellektuelle. Ofte kan troen ha tatt bolig i menneskers hjerte, i følelser og i gjerninger. Der fins den.
Bedende-og-søkende
Han viser til undersøkelser hvor et større antall svarer «ja» når de blir spurt om de ber, enn på spørsmål om de tror på Gud.
– Det betyr at kirken bør være veldig varsom med hvordan det snakkes om tro, og særlig med å snakke om nødvendigheten av å tro. Effekten kan bli at vi tar fra mennesker den troen de faktisk har. Istedenfor er et av kirkens viktigste oppdrag å hjelpe mennesker å se den troen de allerede har, og den bønnen som allerede fins.
Boken hans Bønnen som alltid er der, som nylig ble utgitt på norsk, er et forsøk på nettopp det. Premisset for boken er at bønn allerede finnes inni oss. Selv om vi kan ha glede av å bli mer bevisst på den, kan vi hvile i at bønnen allerede er der, mener han.
«Hver gang vi trekker pusten, får vi bønnesvar, for den grunnleggende bønnen i tilværelsen lyder: ‘Gud, gi meg liv’», skriver Modéus.
I boken introduserer han også et alternativ til det etablerte begrepet «troende». Erkebiskopen vil heller snakke om at mennesker er «bedende-og-søkende». Det er en mindre statisk kategori som flere kan definere seg inn i, tror Modéus.
– Det kan utfordre dem som regner seg som bedende til å tenke mer som en søkende. Og de som er søkende kan oppdage at de er mer bedende enn de kanskje trodde.
Et av kirkens viktigste oppdrag er å hjelpe mennesker å se den troen de allerede har
— Martin Modéus
Den mangfoldige skaren
Hvis man virkelig tror at Gud har skapt alle mennesker, betyr det at alle mennesker har en historie med Gud, påpeker Modéus. Det gir et helt annet utgangspunkt for dialog.
– Som kristen må jeg tenke at alle mennesker har noe å fortelle meg om Gud. Istedenfor å lete etter muligheter for å fortelle om det jeg selv tror på, kan jeg bekrefte noe som allerede fins i de jeg møter.
– Hva blir annerledes dersom kirken tar dette mer på alvor?
– Da tror jeg mennesker kjenner seg mer tatt på alvor. Jeg tror mennesker vil våge å tale friere og prøve sin egen tro og tvil.
Kirken har fremdeles et ansvar for å forbli en kristen kirke, påpeker Modéus. Han frykter ikke at åpenhet for ulike tolkninger skal stå i veien for det.
– Det er ikke farlig å tale på ulike måter om Gud. Selv om vi gjør det, kommer vi fremdeles til å samles rundt krybben og korset. Men vi vil høre flere fortellinger og erfaringer fra den mangfoldige skaren som står der.
---
4 raske
- Gud er: Lys, det finnes ikke mørke i ham (1. Johannes 1,5)
- Jeg klarer meg ikke uten: Familien min
- På gravsteinen min skal det stå: (Dette spørsmålet sier jeg pass på)
- Boka alle må lese: Bibelen
---
[ – Jeg har lov til å tro på Gud, fordi kvantefysikken er mye rarere ]
