Riktignok er det stor usikkerhet knyttet til historiene om ham. Om hvordan han levde og døde finnes det så sprikende og så mange versjoner at dagen ble strøket fra Det katolske kirkes helgenkalender i 1969 og er ikke lenger en dag kirken markerer.
Valentinsdagen, slik den nå markeres verden over, er som så mye annet; en sammenblanding av mye forskjellig, og det er ikke nødvendigvis lett å si hva som er hva.
Fra 1477 er det for eksempel bevart et brev fra en Elizabeth Drew til en John Paston, som skulle bli hennes svigersønn, hvor hun forteller at fuglene velger seg make på Valentins dag. I 1537 erklærte kong Henrik VIII at 14. februar skulle være «hjertets trolovedes dag».
[ Camilla og Morten giftet seg på valentinsdagen: – Anbefales ]
Kirken har spilt en rolle
Opphavet til dagen er vanskelig å finne, men et eller annet sted i denne historien har kirken spilt en rolle. Og hvorfor ikke? Det ville vært betenkelig om ikke kirken hadde noe melde om kjærligheten mellom to mennesker. Troen på himmelens og jordens skaper angår hele livet, også kjærligheten, ja kanskje de mest kjente ordene som noen gang er skrevet om kjærlighet, stammer fra Bibelen.
Det er den ugifte Paulus fra Tarsus som er forfatteren og maler ut lidenskapen: «Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet». Men enda mer enn å koble kjærligheten til lidenskap og følelser (som også er fint), gir ordene fra Første Korinterbrev kjærligheten et mye dypere og mye sterkere lag i det den definerer den kjærligheten som ikke søker sitt eget.
Den er tålmodig og velvillig, misunner ikke og skryter ikke. Den «er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten».
I dag kan vi markere valentinsdagen med å be for par vi kjenner og tenker på: Fyll dem med en kjærlighet som ikke bare søker sitt eget, men den andres!
