Siden det nasjonale tiggeforbudet ble opphevet i 2005, er mennesker som tigger blitt et vanlig innslag i det norske bybildet. Du ser dem ved de fleste store trafikknutepunkter: Folk som tjener til sitt livsopphold ved å be om penger – gjerne med et pappkrus foran seg og kanskje en plakat eller et bilde av barna sine.
Folk som tigger opptrer høyst ulikt. Noen sitter helt stille og gjør lite av seg, andre henvender seg aktivt til deg, og blant dem er det enkelte som er svært pågående. Forbipasserende takler dette forskjellig. Hvordan håndterer norske kristenledere slike møter?
Kristelig Pressekontor har spurt et lite knippe av dem nå i førjulstiden.
– Gir du til tiggere? Hvorfor, eller hvorfor ikke?
Biskopen
Kari Veiteberg, biskop i Oslo bispedømme svarer slik:
– «Tiggere» er for meg et uttrykk jeg ikke ønsker å bruke. I byen vår møter jeg noen jeg kjenner fra byfrokosten på Bymisjonssenteret. Om jeg har tid, så prater vi litt. Om noen – kjente eller ukjente – rekker fram en kopp og ønsker penger oppi, så må jeg innrømme at jeg denne høsten sjelden har hatt kontanter. Men jeg skal sørge for å ta ut nå i advent så jeg kan gi litt, svarer Veiteberg via e-post.
Pastoren
Sten Sørensen, pastor i Misjonskirken i Stavanger, fra juli neste år pastor i Ålgård Baptistmenighet:
– For å være ærlig har jeg møtt veldig få tiggere det siste året. Jeg er ikke inne i sentrum noe særlig, så jeg har ikke møtt dem på min vandring på lenge. Men jeg kan si at jeg er blitt minnet om å gi til noen. Så det er noen som har fått hjelp fordi jeg vet de sliter ekstra nå i førjulstida. Mitt hjerte banker for dem som er nødlidende, og så er det uendelig mange av dem, dessverre. Verden er jo urettferdig, sier pastoren på telefon til KPK.
– Gir du da til enkeltmennesker eller organisasjoner?
– Jeg gir fast i flere sammenhenger, men i tillegg så kan det også være noen jeg vet har det spesielt tøft nå, og da kan de få en hilsen. Det er mange i vårt eget land som også har fått det tøffere det siste året, og flere og flere sliter tyngre. Det er en utfordring. I den grad vi kan, så bør vi også hjelpe. Det som virker mest, er jo at man gir jevnt gjennom hele året, for behovet er jo der hele tiden, legger Sørensen til.
Misjonstoppen
Heidi Sandvand Hegertun er generalsekretær i Misjonsalliansen og har dette svaret:
– Jeg prøver å se folk i øynene og møte hver enkelt med varme, men gir nok heller til organisasjoner som jobber systematisk over tid for å hjelpe mennesker i nød og kjempe mot sosial urett, svarer generalsekretær Hegertun i en e-post.
– Jeg er opptatt av å fighte mot den urettferdigheten som skaper fattigdom. Jeg har tro på hva folk kan få til når de blir gitt de omstendighetene de trenger for å lykkes, for eksempel på en arbeidsplass eller i et idrettslag, skriver hun videre.
Pinsemisjonslederen
Fred Håberg, internasjonal leder for Pinse Misjon i Pinsebevegelsen:
– Jeg er blitt mer restriktiv. Tidligere ga jeg mer. Spesielt hvis jeg gikk forbi den samme personen gang på gang, var det viktigere for meg å gi til dem, i hvert fall av og til. Jeg kan ikke si jeg har sett et økt tiggertrykk i det siste, sier Håberg som nå som regel sykler til jobb og derfor får færre møter med tiggere enn før.
– Jeg har et grunnleggende ønske om å være imøtekommende, men jeg går også forbi, det må jeg si. Jeg stopper ikke og gir til enhver som står langs gata. Det har nok ikke endret seg, selv om det snart er jul, sier han og fortsetter:
– Jeg er veldig takknemlig for at det finnes gode tilbud, som Evangeliesenterets kontaktsenter blant annet, og den diakonale innsatsen i sivilsamfunnet og ikke minst i kirker. Det er ikke vanskelig å anerkjenne at det er en økt innsats, som jeg verdsetter. Kanskje nettopp fordi det allerede er en organisert innsats, blir det personlige ansvaret noe jeg føler mindre på. I større grad har jeg tenkt at det finnes steder å gå og at det finnes såkalte førstelinjetilbud i byen som fungerer.
Håberg legger til:
– Vi blir ikke ferdige med fattigdom, hverken i svært fattige land eller i vår egen by. Det utfordrer noe overveldende. Jeg tror det er riktig å la seg utfordre av det, og jeg har også behov for det.