– Vi møter alle typer erfaringer i disse intervjuene. De som har slutta fordi det var helt forferdelig, og de som ikke har noen vonde opplevelser i det hele tatt, sier Linn Sæbø Rystad, førsteamanuensis ved MF vitenskapelig høyskole.
Hun er del av en forskningsgruppe som undersøker hvordan det er å være kvinnelig pastor i frikirker. Sammen med kollega Hilde Marie Øgreid Movafagh har hun gjennomført 40 intervjuer med kvinner som enten er eller har vært i pastor-rollen.
Analysen er ennå ikke ferdig, men allerede nå kan de slå fast at det fremdeles finnes utfordringer med det å være både kvinne og pastor.
– Så hva er grunnen til at kvinner likevel ønsker å bli pastorer?
– Det er vanskelig å beskrive en trend, men det er mange som forteller oss om sterke kallshistorier, sier Rystad.
---
Kvinner i lederroller i norske frikirker
- Forskningsprosjekt ved MF som tar for seg hvordan det er å være kvinnelig pastor i frikirker i Norge. Med begrepet pastor menes ledere med en forkynner-rolle.
- Forskningen består av to deler – en del tar for seg historien, den andre ser på samtiden.
- Prosjektet ledes av Linn Sæbø Rystad og Hilde Marie Øgreid Movafagh. Til sammen er det gjennomført 40 intervjuer med kvinner som enten har vært eller er pastorer i frikirker i Norge.
- Noen av spørsmålene som ble stilt: Hvorfor ville du bli pastor? Det beste med å være pastor? Det mest utfordrende med å være pastor? Har du opplevd noen form for seksuell trakassering?
- Prosjektet befinner seg per dags dato i en sluttfase.
---
– Møtte hersketeknikker og usynliggjøring
Alle i forskningsgruppa har tidligere jobbet som pastorer i frikirker i Norge, og har ifølge Rystad erfaringer som tilsier at det kan være utfordrende å være nettopp pastor som kvinne.
Som 25-åring ble hun selv hovedpastor i Frikirken, som den andre kvinnen i Frikirkens historie. Hun beskriver seg selv som sint og klar for kamp da hun begynte i stillingen, men etter hvert ble det verre å stå i utfordringene hun møtte.
– Jeg ble utsatt for hersketeknikker og usynliggjøring. Jeg skjønner nå at jeg ikke er den eneste som har opplevd det.
– Var det grunnen til at du sluttet som pastor etter fire år?
– Hadde du spurt meg da, så hadde jeg svart absolutt ikke, men nå tenker jeg at det bidro til at jeg valgte å gjøre noe annet, sier hun.
Rystad forteller at de spurte kvinnene om de hadde opplevd seksuell trakassering.
– Vi skjønte at disse historiene ikke ville komme, hvis vi ikke spurte dem direkte. Vi fikk høre om alt fra ingenting til overgrepshistorier, sier Rystad.
Grunnleggerne av frikirkene var positivt innstilt til kvinner i lederroller, og verdsatte nådegaver, men det har ikke etterfølgerne alltid fulgt opp
— Ingunn Folkestad Breistein, professor ved Universitetet i Agder
Drevet av kall
En viktig faktor for kvinner som blir pastorer er en opplevelse av kall, forteller forskerne. Slik var det også for de første kvinnelige pastorene på slutten av 1800-tallet, forteller Ingunn Folkestad Breistein, professor ved Universitetet i Agder.
– Disse var ofte gründertyper med sterk personlighet, drevet av et sterkt kall, sier hun.
Folkestad Breistein har ansvar for den historiske delen av forskningsprosjektet. Hun tror ikke kvinner som Gerda Karijord, den første kvinnelige pastoren i Norge, hadde gått inn i den posisjonen hun gjorde den gangen, om det ikke var for et sterkt kall.
For selv om frikirkeligheten på slutten av 1800- og starten av 1900-tallet var åpen for kvinner, møtte de likevel motstand.
– Grunnleggerne av frikirkene var positivt innstilt til kvinner i lederroller, og verdsatte nådegaver, men det har ikke etterfølgerne alltid fulgt opp, sier Breistein.
– Kvinnen er en god nummer to
Hvordan frikirkeligheten ser på kvinnelige pastorer har ikke bare utviklet seg i positiv retning, ifølge Breistein.
– Vi ser i dag at det er en del konservative som tenker at det må være en mann som har hovedansvaret for menigheten, mens kvinnen er en god nummer to, sier hun.
– Hva er den største forskjellen i utfordringene kvinnelige pastorer møtte da og de utfordringene de møter i dag?
– I vekkelsesbevegelsenes oppstart var kvinnene akseptert som ledere og forkynnere innenfor sin vekkelsessammenheng, men møtte motstand fra samfunnet ellers. I dag vil det derimot være en selvfølge for de fleste i storsamfunnet at kvinner kan utøve alle yrker, men motstanden møter de nok mer internt i menighetene, sier Breistein.
Følelse av å aldri kunne ta fri
Frikirkelige pastorer møter andre utfordringer enn det kvinnelige prester i DNK gjør, viser det foreløpige arbeidet.
Lønn, tydeligere rammer og en støttende ledelse, er tre faktorer de ser på som viktige.
– Jobber du som prest i Den norske kirke får du bedre betalt, og har mer regulert arbeidstid. I tillegg vil du ikke føle at ledelsen over deg stiller spørsmål ved om du kan gjøre den jobben du er ansatt til å gjøre, forklarer Rystad, og legger til:
– En pastor i en frikirke vil nok i større grad oppleve å aldri kunne ta seg fri, og heller ikke kunne betale noen for å gjøre arbeidsoppgaver i hjemmet, som barnepass. Da blir det vanskelig å kombinere pastorrollen og familierollen, sier Rystad.
Breistein peker også på at de tidligste kvinnelige pastorene i Norge i hovedsak var enslige, mens de mannlige pastorene nærmest uten unntak var gift.
– Hadde Karijord for eksempel hatt mann og barn, ville det vært helt umulig for henne å ta den rollen hun gjorde, sier Breistein.
Vil endre uformelle strukturer
Rystad håper forskningsprosjektet kan sette i gang prosesser i de berørte kirkesamfunnene i Norge.
– Hvis noen leser resultatene og tenker «oi, er det fremdeles noen som opplever dette, sånn kan vi ikke ha det», så håper jeg at kirkesamfunnene begynner å jobbe aktivt, ikke bare med de formelle strukturene, men også de uformelle, sier hun, og legger til:
– Det er ikke bare i de kirkesamfunnene som nyligst har åpnet for ordinasjon hvor kvinnelige pastorer har dårlige erfaringer. Det kan være vel så vanskelig å si ifra i kirkesamfunnene som har vært åpne mot kvinner i lang tid.
