Stian Norrud Busch (23) og kompisen Sivert Sande Kverme (22) studerer vanligvis i Trondheim, og bestemte seg like godt for å ta apostlenes hester fatt og legge i vei hele den 643 kilometer lange turen tilbake til studiebyen sin. På turen ble de overrasket over hvor mange hyggelige mennesker de møtte.
– Ingen reagerer på å se vanlige turgåere, men pilegrimer er noe annet. Folk er mer interessert. Vi fikk for eksempel sove i en campingvogn, helt gratis, forteller Stian.
Og de to kameraten er ikke alene. Trenden om å gå til Nidarosdomen har de siste årene bokstavelig talt fått bein å gå på. Den Norske Turistforening (DNT) ruster opp sine langturer og satser på sitt konsept Signatur. Heller ikke de offisielle pilegrimsledene går av veien for å bli nettopp gått på.
Faktisk er de så populære at så langt i år er økningen på 40 prosent i forhold til samme tid i fjor, ifølge pilegrimsekspert Per Gunnar Hagelien. Økningen kommer på toppen av at det er 40 prosent flere vandrere fra Oslo, sammenlignet med prepandemiske 2019, ifølge tall fra Nasjonalt pilegrimssenter.
Den gangen var det 618 registrerte vandrere ut fra pilegrimssenteret i Oslo. I 2023 var 897, en økning på 45 prosent.
Den religiøse langturen
– Føler dere at dere er pilegrimer?
– Ja, det gjør vi, men vi går ikke nødvendigvis denne turen for det religiøse aspektet.
De to unge studentene er ikke kristne, men har likevel gått innom så mange kirker og kapeller som mulig. De innrømmer til Vårt Lands journalist at det til dels er fordi de trenger stempel i pilegrimspasset sitt, men likevel.
---
Moderne pilegrimer
- I 2019 var det 618 registrerte vandrere ut fra pilegrimssenteret i Oslo. I 2022 var det 850 og i 2023 var det 897.
- I 2023 var 74 prosent av pilegrimene utlendinger, og 37 prosent av alle registrerte var tyskspråklige.
- Norge begynte for alvor å satse på sine pilegrimsleder da daværende kirke- og kulturminister Trond Giske i 2008 uttalte at han ønsket å gjøre Gudbrandsdalsleden like kjent som Santiago de Compostela i Spania.
---
Stian studerer til å bli norsk- og historielærer, og er svært interessert i norsk historie. Han mener det ikke går an å fjerne det religiøse fra pilegrimsturen.
– Man merker at det er en religiøs ramme på denne turen. Siden kulturhistorien uansett er religiøs, trenger man ikke være kristen for å få noe ut av turen.
– En pilegrim defineres av Store norske leksikon som en person som av religiøse grunner reiser til et sted som blir ansett for hellig. Kjenner dere dere igjen i det?
Stian mener definisjonen er litt for begrenset.
– Vi er på en historisk tur til et historisk mål. Historien og religion henger så tett sammen at det er umulig å ikke bli en del av det religiøse aspektet.
Turen langs E6
Sivert ser på turen som en lang tur og en fin ferie, men for Stian er det mer personlig. Han beskriver at det ligger en dyp, litt udefinerbar motivasjon et sted.
– Dette har folk gjort i tusen år, og det merker man. Det er et historisk sus over denne turen.
Han mener nettopp historien gjør en pilegrimsvandring til noe mye større enn for eksempel en DNT-tur.
– Det blir veldig stort. Det er umulig å begripe hvor mange som har gått denne turen, og hvor lenge de har gjort det. Det er for stort, for ufattelig.
Dagen før intervjuet finner sted var særlig spesiell, forteller Stian.
– Nå er vi på Dovre, og i går gikk vi over en spesiell fjelltopp. Der føltes alt så urørt.
Sivert skyter inn at man for det meste går i bebygd område, og at det sjeldent er langt til nærmeste ispinne. Da ble kontrasten til moskuslandet desto større.
– Vi kunne vært mange hundre år tilbake i tid, og det ville sett helt likt ut.
Men idyllen blir imidlertid raskt brutt.
Ikke bare fordi telefonsamtalen vår ble brutt, men også fordi det ikke tok lang tid før det urørte øyeblikket på fjelltoppen ble forurenset av … ja en bil.
– Vi så E6-en. Og det er jo ikke første gang, for å si det på den måten.
Eksperten
Per Gunnar Hagelien jobber på pilegrimssenteret i Hundorp i Sør-Fron kommune, og lever og ånder pilegrim. Han mener det er på sin plass at senteret ligger der det gjør.
– Vi hadde jo besøk av Olav Haraldsson i 1021, ifølge Snorre.
Omtrent 989 år etter fikk Hagelien jobb på senteret. Han elsker å jobbe med pilegrimer, og er selv en bevandret type.
– Jeg har gått Lillehammer-Trondheim to ganger. I tillegg har jeg gått alle de fire store i Spania.
Han forteller at det stadig er flest vandrere på 50+, men at den gruppen som øker mest er de unge voksne.
– Hvorfor tror du folk velger å bruke en måned på å gå?
– Det er en trend, sakte turisme.
Hagelien peker i tillegg på at Pave Benedikt i 2010 oppfordret alle katolikker til å fullføre en pilegrimsvandring. Men det er ikke bare det religiøse som forklarer trenden, skal vi tro pilegrimseksperten.
– De tre-fire første dagene er kroppen og beina møre og ømme. Så etter ei uke begynner tankene å gå. Det er en indre refleksjon.
– Også er det en fantastisk tur i et fantastisk landskap, da.
– Hva er viktig å få fram når man skriver om pilegrimer?
– At flere nordmenn må ut og gå.
Hagelien siterer sin kollega, Hans Jacob Dahl, som skrev forordet i guideboka for Gudbrandsdalen.
– «Jeg ante ikke at Gudbrandsdalen var så vakker. Ikke før jeg lot bilen stå, banen gå og tok beina fatt. Kanskje det er lyset som gjør det?»
Etterspillet
Vi må hoppe litt fram i tid. Den første gangen Vårt Land intervjuet de to kameratene Sivert og Stian var de på pilegrimssenteret til Hagelien. Nå er det drøye to og en halv uke siden de ankom mektige Nidarosdomen.
Når Stian ser tilbake, forteller han at et av de største øyeblikkene på turen var da de kom over siste bakketopp og så utover hele Trondheim by.
– Jeg har vært der før, og visste at utsikten kom, men det var en unik opplevelse likevel. Jeg så på byen med nye øyne.
Lærerstudenten gikk med store øyne ned til Nidarosdomen, kirken han ukentlig går forbi.
– Men den var finere da vi kom fram.
Han er veldig fornøyd med turen, og anbefaler alle å gjøre det samme.
– Det er klart det vil variere, men jeg vil tro at alle som ikke har et konkret fysisk handikap vil være i stand til å gjennomføre turen.
Han synes det er viktig å huske at man ikke trenger å være supertrent, eller nå målet på rekordtid. Man bør heller gjøre reisen sin egen, i sitt eget tempo.
Stian legger til at turen kan fullføres på flere måter.
– Du får utlevert Olavsbrevet om du bare går de siste hundre kilometerne.
– Bare hundre kilometer?
– Ja, eller bare sykler de siste 200.
