– I går da jeg satt og leste Septologien av Jon Fosse, så jeg at jeg hadde streket under en setning som egentlig beskriver advent ganske godt.
Knut Jørgen Kirkeberg, som jobber som kommunikasjonsrådgiver i KrF, tar opp en liten hvit papirlapp hvor han har skriblet ned sitatet.
– Det lysende mørket i all sin fylde av ingenting, ja slik kan en tenke.
Han pauser litt, før han leser det en gang til.
For litt over to måneder siden ble Kirkeberg, hvis etternavn vitner om en presteslekt mange generasjoner tilbake i tid, katolikk. Vårt Land møter ham på KrF-kontorene på Stortinget for å snakke om advent i Den katolske kirke.
Ei ventetid som i stor grad bærer preg av forventninger, lengsel og ettertanke.
Fra katolsk til katolikk
På handelsbyggene rundt Stortinget henger lyslenker fra taket og ned. Butikkene er allerede fylt opp av små nisser og engler, servietter med julemønster og andre julevarer. Julebrunosten og julebrusen er på plass i hyllene. Om ikke lenge strømmer engelske julehits fra radioen.
På KrF-kontoret er det lite som vitner om jul ennå, men det er jo tross alt bare begynnelsen av november.
– Her i gangen er det folk fra blant annet frikirkeligheten, Den norske kirke og baptistkirken, og det er veldig forskjellig hvordan vi går inn i adventstida, sier Kirkeberg.
For fem år siden følte Kirkeberg at han mistet Den norske kirke, samtidig flyttet han til Italia og følte en dragning mot de katolske kirkene. Siden den gang har han tatt del i katolske praksiser, så da han konverterte i august føltes det ikke annet enn naturlig.
– Jeg har gått fra å være katolsk til å bli katolikk.
Første advent som katolikk
– Adventstida er ei botstid, men også ei tid med forventning. For min del har jeg merket, som årene har gått, at jeg får en pause til å styrke tro, og jeg kjenner på en takknemlighet for julemysteriet.
Slik beskriver Kirkeberg adventstida for ham. Som katolsk og nå katolikk føler han seg mer påkoblet adventstida enn tidligere. Han tror de katolske praksisene er én av grunnene.
– Vi har roratemesser før daggry, hvor det fullstendige mørke brytes av det levende lyset. Messen har en annen gang, og andre formaliteter, og det treffer meg som noe godt, sant og vakkert.
Messen har fått sitt navn etter inngangsverset «rorate caeli desuper», som alltid synges.
I tillegg er faste en norm i Den katolske kirke under adventstida. Det kan både bety å ikke spise kjøtt, minske matinntaket generelt, eller avstå fra mat noen dager i uka. Eller det kan handle om å frastå fra noe som ses på som objektivt godt, eller som man trenger en pause fra, som for eksempel sosiale medier.
Jeg kjenner på en takknemlighet for julemysteriet
— Knut Jørgen Kirkeberg
I desember skal Kirkeberg for første gang faste i adventstida, ved å spise færre og mer nøysomme måltider. Han tror praksisen vil forsterke oppmerksomheten mot Gud og troa.
– Det er mer å forplikte seg til.
Forberede seg til klimakset
Ragnhild Aadland Høen, som er kommunikasjonsleder ved MF vitenskapelig høyskole, konverterte til Den katolske kirke for seksten år siden. Hun mener advent har «spesielle gaver» til den som klarer å forbli i ventetida.
– Man skal ikke gi avkall på noe vondt eller syndig i adventstida, det skal man gjøre hele året. Men i adventstida gir man avkall på noe som er objektivt godt. Du får kontakt med lengselen i deg, og erfarer at du har ingen andre steder å gå enn til Gud, sier Aadland Høen.
Som liten vokste hun opp med at advent er advent, og at jula ikke begynner før natt til julaften. Den lilla fargen ble først erstattet av det røde på lille julaften, og frem til det var det adventslysestaker, adventsstjerner og lukt av juleforberedelser i huset.
For Aadland Høen handler advent om å forberede seg til klimakset.
– Hvis du holder litt tilbake, slik man gjør som katolikk i adventstida, så blir jula en mye større fest fordi kontrasten blir så stor.
– En forstyrrende faktor
Sjokoladekalender, pakkekalender, te- og kaffekalender, hudproduktkalender og flaxkalender, for å nevne noen. Et raskt Google-søk vitner om at det ikke er mangel på julekalendere der ute.
Aadland Høen vokste derimot ikke opp med pakkekalender.
– Da ungene var mindre hadde vi en julekrybbe, og så pakket vi opp en figur hver dag i advent, som fikk plass i krybben, sier hun og fortsetter:
– Kommersialiseringen er en stor forstyrrende faktor som tar oppmerksomheten min bort fra det det handler om. Tar jeg bort det kommersielle, klarer jeg å konsentrere meg om Gud, og at det er prosjektet mitt.
Aadland Høen opplever at vi lever i en tid og kultur hvor «umiddelbar tilfredsstillelse» ikke bare er normen, men også idealet.
– Det gjelder julefeiringen også. Hvorfor skal vi vente på noe i det hele tatt, når vi bare kan forsyne oss med en gang, spør hun retorisk.
– Hvorfor er det så viktig for deg å holde fast ved de katolske tradisjonene i adventstida?
– Adventstida er en måte å forholde seg til hellig tid på. Det har vi gjort i 2.000 år, og det synes jeg er dumt å miste.
Aadland Høen mener at det å vente på noe, skaper mer glede når man først får det.
En motvekt
Når desember kommer, pleier Aadland Høen å ta med seg barna på roratemessene før skolestart. Det eneste lyset er vokslys som de oppmøtte holder i hendene sine, kan hun fortelle.
– Det er veldig stemningsfullt. Vi sitter sammen i mørket og venter på han som er lyset.
Hun synes det er vanskelig å peke på forskjeller mellom den protestantiske og katolske adventstida, fordi det er så varierende hvordan protestanter praktiserer adventstiden.
I fastetida oppdager jeg enda tydeligere at det er Gud som er løsningen
— Ragnhild Aadland Høen
Likevel tror hun at den katolske adventsfeiringen er en motvekt til dagens samfunn.
I motsetning til forretninger som setter julevarene ut i butikkhyllene flere måneder før jul og oppmuntrer til det Aadland Høen kaller umiddelbar tilfredsstillelse, handler den katolske adventstida om å ta det litt ned og lengte.
Personlig praksis
Adventstida handler også om å frastå fra å fråtse. En fastetid, med andre ord.
For Aadland Høen kan det handle om å frastå fra julekosen som «prakkes på oss fra alle kanter» eller å unngå å ta den røde fargen inn i huset før lille julaften.
Når det er fastetid, har vi blitt opplært til at man skal skjule det litt
— Ragnhild Aadland Høen
Hun synes også det føles galt å spise luksuriøst, men understreker at man selv kan velge hva man vil avstå fra i fastetida før jul.
– Skal du faste?
Det blir lenge stille, før Aadland Høen svarer.
– Når det er fastetid, har vi blitt opplært til at man skal skjule det litt. Det er ikke noe man skal skryte av at man gjør. Det sier også Jesus.
Hun tenker seg litt mer om, før hun konkluderer med at hun vil holde det mellom henne selv og Gud.
– Det er ikke noe jeg vil dele med hele verden egentlig.
– Kan du i stedet si noe om hva faste representerer?
– En av de første gangene jeg fastet over lengre tid, sto jeg foran skapet med sjokolade i og forklarte Gud hvorfor jeg trengte en bit. Men i samtalen skjønte jeg at jeg ikke trengte sjokoladen, jeg trengte ham. I fastetida, når jeg fjerner det som er objektivt godt, oppdager jeg enda tydeligere at det er Gud som er løsningen.
– En større kontekst
Selv om Kirkeberg går inn i sin første adventstid som katolikk, har han deltatt i de fleste katolske praksisene allerede. Da han bodde i Italia var de en naturlig del av kulturen.
I Norge har Kirkeberg opplevd at måten han markerer adventstida på, skiller seg fra hvordan den gjengse nordmann gjør det.
Til tross for at dagene på KrF-kontoret blir lange, og flere viktige saker for partiet ligger til behandling, understreker han at han vil prioritere roratemessene i adventstida. I tillegg har han bestemt seg for å faste.
– Tror du det blir krevende å faste i kombinasjon med en så travel arbeidshverdag?
– Kanskje det blir slitsomt, men da må jeg bare løfte blikket og se på hvorfor jeg gjør det, i en større kontekst.
– Så hvorfor synes du at Jon Fosses sitat beskriver advent så godt?
– Jeg synes det beskriver advent, og vel så mye messens, form og gjennomslagskraft så treffende. Selv om den mørkeste tida er over oss, så lyser det igjennom, i og utenfor kirkerommet. Det gir et giv for å komme i hug det gode, vakre og sanne ved det kristne, som på mange måter startet med julemysteriet, svarer Kirkeberg.
