– Tidslinjen har vært for stram til at vi klarer å få en god og forsvarlig nedbemanningsprosess, mener Eva Klokkerud, leder i fagforeningen Spir, som er en sammenslutning av tidligere Presteforeningen, Diakonforbundet og Kirkelig Undervisningsforbund (KUFO).
Hun ser med uro på en prosess i Den norske kirke som hun mener har gått altfor raskt. I desember i fjor vedtok Kirkerådet at 65 årsverk skal kuttes i Kirkerådets og bispedømmenes administrasjon. Det tilsvarer omtrent én av fire stillinger.
– Jeg er dypt urolig for de berørte ansatte og ivaretagelsen av dem og det arbeidet de har gjort, sier Klokkerud.
Tirsdag denne uken ble det kjent for de ansatte hvordan kuttene skal fordeles: 35 stillinger skal fjernes i Kirkerådet og 30 ved de elleve bispedømmekontorene. Allerede i februar er prosessen planlagt å være ferdig.
Klokkerud mener i utgangspunktet at nedbemanningsprosesser ikke bør hale ut i tid av hensyn til de ansatte.
– Men i dette tilfellet har det skjedd for fort.
Hun viser til at prosessen ble drøftet nasjonalt torsdag 9. januar. Bare fire dager senere, med en helg imellom, ble den løftet regionalt mandag 13. januar.
– Min opplevelse er at det mest kritiske med denne korte prosessen er at arbeidsgiver ikke rekker å reelt vurdere spørsmål og krav vi har på vegne av de ansatte.
– En nedbemanningsprosess påvirker arbeidsmiljøet tungt, særlig når det gjelder så mange. Det må være nok tid til å gjøre alt skikkelig, samtidig må tidsrommet der folk opplever stor usikkerhet være så lite som mulig, sier kirkerådsdirektør Ole Edvard Wold-Reitan.
Han mener at den tidslinjen man nå har valgt balanserer disse hensynene.
Vi mener nedbemanningen gjør at man ikke strekker til for å løse oppdraget
— Eva Klokkerud, leder i Spir
– Lite spillerom
I møtene ble det blant annet diskutert hvilke kriterier som skal ligge til grunn for nedbemanningen, ifølge Klokkerud. Men slik hun ser det, har det vært lite spillerom for å drøfte hvordan og hvor kuttene bør skje.
– Det har også vært vanskelig å få forståelse for våre synspunkter når det gjelder forsvarlig prosess, sier hun.
I møtene har fagforeningen stilt seg kritisk til at særlig kirkefag rammes hardt av nedbemanningen.
Direktør i Kirkerådet, Ole Edvard Wold-Reitan, har til Vårt Land uttalt at de største endringene vil skje på nettopp kirkefagfeltet. Det innebærer at Kirkerådets avdeling for kirkefag og bispemøtets sekretariat blir en felles avdeling.
– Der kombinerer og slår vi sammen flere stillinger og går fra totalt 28,9 til 16 årsverk. Samtidig vil vi jobbe mer på tvers av Kirkerådet og bispedømmekontor for å dele kompetanse og kapasitet blant de opp mot 70 kirkefaglige ansatte i rettssubjektet best mulig, sa han til avisen denne uken.
Klokkerud mener på sin side at kuttet ikke er forsvarlig.
– Vi mener nedbemanningen gjør at man ikke strekker til for å løse oppdraget, mener hun.
Wold-Reitan er tydelig på at denne prosessen vil innebære redusert kapasitet og færre fagpersoner sammenlignet med i dag.
– Det vil ha konsekvenser for Kirkerådet og Kirkemøtet, lokalkirken og for Den norske kirkes arbeid på nasjonalt nivå, sier han.
Etterlyser konsekvensutredning
Hun påpeker at det i bispedømmene og i Kirkerådet skal være ulik kompetanse på kirkefag, men at det er viktig med høy kirkefaglig komeptanse innen diakoni, undervisning og teologi på begge nivåer.
– Nå er vi redde for at det blir for tynt. Hvis nesten en hel avdeling forsvinner, så er det ikke igjen noe miljø å utvikle viktig spisskompetanse i.
– Hvordan tror du kuttene vil merkes i praksis?
– Det er det som er noe av problemet, for det store nedtrekket er ikke konsekvensutredet. Hva skal prioriteres? Hva skal vekk? Hvordan skal vi jobbe sammen på tvers av regioner og sentralt? Disse spørsmålene tenker vi i stor grad er ubesvarte og ikke drøftet med oss.
At avdeling for kirkefag og bispemøtets sekretariat blir én felles avdeling, stiller hun seg kritisk til. Med sammenslåingen blir den nye avdelingen underlagt både Kirkerådets direktør og preses.
– De har ulike oppdragsgivere og ulike oppdrag. Vi lurer på hvordan det skal fungere.
– De prioriteringene vi har gjort er riktige gitt den store økonomiske utfordringen Den norske kirke er i, svarer direktør Wold-Reitan.
Han sier at han ønsker å evaluere den nye organiseringen etter et år, og at han er åpen for at man gjør nødvendige justeringer også i løpet av det første året.
– Men først må vi gjennomføre den krevende nedbemanningen av 65 administrative årsverk.
– Ulike oppdragsgivere
Jørund Østland Midttun og Katrine Lind-Solstad er begge er tillitsvalgte i Kirkerådets sekretariat, hvor han representerer fagforeningen Unio, mens hun representerer Spir. I likhet med Klokkerud mener også de at nedbemanningsprosessen har gått for fort, og reagerer særlig på kuttet i kirkefagsavdelingen.
– Den er såpass skåret inn til beinet at vi er usikre på om de oppgavene den er tenkt å ha lar seg gjennomføre, sier Midttun.
Lind-Solstad påpeker at kirkefagsavdelingen i dag består av fire seksjoner på mellom fire og åtte personer.
– Alle disse fire seksjonene blir nå kuttet ned til ni stillinger til sammen. Det er en reduksjon i hver seksjon på mellom 50 og 80 prosent, sier hun.
I noen tilfeller mener de dette slår svært uheldig ut.
– Med dette kuttet står man for eksempel igjen med én stilling i kirkelig undervisning sentralt. Det skjer når vi nettopp har vedtatt en plan for kirkelig undervisning og læring. Det er litt optimistisk å tenke at den ene stillingen skal være i stand til å lage en samlet nasjonal satsing på dette og involvere alle de forskjellige bispekontorene. Dermed vil heller ikke kapasiteten på bispekontorene bli utnyttet fullt ut, mener Midttun.
– Konsekvensene av nedbemanningen krever tydelige prioriteringer, og også at det er noen oppgaver vi slutter med eller gjør mindre av. Det er for tidlig å gå i detalj på dette, sier Wold-Reitan.
– Urealistisk
Kirkerådsdirektør Ole Edvard Wold-Reitan har uttalt at de med kuttene må samarbeide mer på tvers mellom bispedømmene og Kirkerådet «for å bruke kompetansen og kapasiteten best mulig for hele kirken».
De to tillitsvalgte mener på sin side at dette virker urealistisk å få til når det gjelder kirkefag.
– Det kreves et visst minimum av bemanning sentralt for å ta seg av koordinering og som må svare ut nasjonale og eksterne aktører. Der mener vi at det kritiske minimumet er nådd, sier Midttun.
– Nedbemanning gjør vondt, våre ansatte er høyt kompetente og brenner for jobben sin og fagfeltet sitt. Det er ikke vanskelig å forstå at det kommer reaksjoner når konsekvensene blir tydeligere, sier kirkerådsdirektør Wold-Reitan.
– Jeg forstår også at det er uenighet om dette.
At avdeling for kirkefag og bispemøtets sekretariat skal slås sammen, tror de kan skape en større samhandling mellom dem, noe de synes er positivt.
Samtidig er de skeptiske til at det er to ulike organer i kirken som nå skal slås sammen.
– Vi mener at ledelsen ikke har tenkt godt nok gjennom konsekvensene av dette. Ledelsen har sammenliknet strukturen på avdelingen med strukturen på bispedømmekontorene. Utfordringen er at Kirkerådet arbeider annerledes fordi man er ansatt for å betjene folkevalgte organer, sier Lind-Solstad.
