Forfatter og journalist Bjørn Markussen reagerer på at menneskerettighetsorganisasjonen Den norske Helsingforskomité forsvarer Jehovas vitners sak. Komiteen mener at lagmannsretten bør gi dem medhold i den pågående rettssaken.
– Det denne saken handler om er tildeling av statstilskudd og godkjenning som trossamfunn. Det er ingen som nekter Jehovas vitner å fortsette sitt arbeid som før. De nektes ikke religionsfrihet, men staten vil bare ikke finansiere det.
– Det vil jo innebære en forskjellsbehandling i forhold til andre trossamfunn?
– Ja, og det er fordi at noe av Jehovas vitners praksis og bruk av trusler og tvang bryter med lovverket slik tingretten ser det.
Markussen har engasjert seg for utbryteres sak, særlig gjennom boken Alene ut, der han forteller om Robin Andersens vei ut av Menigheten Samfundet. I forrige uke møtte han Gunnar Ekeløve-Slydal fra Helsingforskomiteen til debatt om saken i Dagsnytt 18 på NRK.
---
Dette er saken
- Jehovas vitner gikk til sak mot staten etter at Statsforvalteren i Oslo og Viken i 2022 fratok dem statstilskudd, som i 2021 utgjorde rundt 16 millioner kroner. De ble også fratatt offentlig registrering som trossamfunn, som blant annet gir vigselsrett.
- Oslo tingrett felte dommen mandag 4. mars 2024. Der ble staten frifunnet og Jehovas vitner dømt til å betale saksomkostninger
- Jehovas vitner har anket saken. Ankesaken behandles i Borgarting lagmannsrett 3. til 14. februar
---
Mener ekskludering blir brukt som trussel
I en redegjørelse fra Helsingforskomiteen, som har blitt lagt frem i ankesaken som i disse dager foregår i Borgarting lagmannsrett, konkluderer de med at tingrettens dom ikke vektlegger religionsfriheten godt nok.
Markussen mener Helsingforskomiteens uttalelse i saken er dårlig informert.
– De nevner så vidt noe om at de erkjenner at det medfører menneskelige omkostninger å bli ekskludert, og i dialogen sier de at individets rettigheter skal veie tyngst. Men det er det ikke mange spor av her. De vektlegger i stedet gruppens religionsfrihet, som i dette tilfellet går på bekostning av enkeltmenneskers religionsfrihet.
Helsingforskomiteen viser på sin side til at eksklusjonspraksisen skal være godt kjent blant Jehovas vitner, og at utmelding dermed forblir fri.
– Voksne mennesker som melder seg inn bør vite hva de gjør, men det er annerledes for barn som er født inn i dette. De kjenner eksklusjonspraksisen, og har vokst opp med det spøkelset, kontrer Markussen.
– Jehovas vitner viser til at det bare gjelder dem som har valgt å la seg døpe?
– Her er det nok forskjell fra individ til individ, på samme måte som vi i andre kirker ser at noen konfirmerer seg for bestemors skyld, mens andre gjør det som et tydelig og selvstendig valg. Vi kjenner til Jehovas vitner som forteller at de har latt seg døpe for å gjøre omgivelsene glad. Og det er den trusselen som siden blir hengende over disse, retter trossamfunnslovens sjette paragraf seg mot, noe som jeg mener er en klok del av loven.
Helsingforskomiteen: – Staten går for langt
Helsingforskomiteen ser det annerledes og minner om at «grunnplanken i religions- og livssynsfriheten er at individet selv kan velge hvilken religion eller livssyn vedkommende vil slutte seg til».
– Staten skal ikke ta det valget for deg. For noen er dette er tøft valg. Det kan få konsekvenser i forhold til familie og venner. Det kan gjelde både når du melder deg inn og når du melder deg ut, skriver assisterende generalsekretær Gunnar Ekeløve-Slydal i en e-post til Vårt Land.
– Et spørsmål som denne saken reiser er hvor langt inn i disse valgene staten skal gå. Ved å frata Jehovas Vitner registreringen mener vi at staten går for langt og legger føringer om hvilke religioner som er akseptable, skriver han videre.
Ekeløve-Slydal understreker at Helsingforskomiteen ikke støtter Jehovas Vitners eksklusjonspraksis.
– Men når vi vurderte tingrettens dom kom vi frem til at den ikke tok tilstrekkelig hensyn til at selv om praksisen er hard, så kan enkeltpersonene fortsatt selv velge.
– Spesielt brutale
Markussen viser også til at Helsingforskomiteen kritiserer tingretten for å ikke sammenligne Jehovas vitners praksis med andre trossamfunn.
– Loven er såpass ny at man må begynne et sted, og man kan ikke unnlate å gå inn i slike saker for ett trossamfunn og fordi man må ta alle trossamfunn samtidig. Det har man ikke kapasitet til, sier Markussen, og viser samtidig til at Statsforvalteren allerede har stoppet eller satt på vent statstilskuddet i Brunstad Christian Church, Menigheten Samfundet, Det almindelige samfund og en pinsemenighet.
– Man fremstiller Jehovas vitner som at de er særlig utsatt. Det har de historisk vært, og enkelte steder er de det, og det er fryktelig. Men i Norge er de ikke spesielt utsatt. Forskjellen er heller at de fører en spesielt brutal praksis. Da er det helt naturlig at de var først i køen.
Han synes det er underlig at Helsingforskomiteen trekker frem forfølgelsen av Jehovas vitner under 2. verdenskrig i kritikken av tingrettens dom.
– Vi kan ikke unnlate å dømme etter norsk lov i frykt for at Putin skal finne argumenter for sine overgrep
— Bjørn Markussen
– Når grupperinger som har vært utsatt for de groveste ting fra Nazi-Tyskland bruker det for å legitimere brutale handlinger i nåtid, må noen si at den ene urett ikke legitimerer den andre. Et rettsvesen kan ikke ta det med i vurderingen sin.
– Hva tenker du om frykten for at andre stater kan bruke denne saken for å forsvare forfølgelse mot dem?
– Vi kan ikke unnlate å dømme etter norsk lov i frykt for at Putin skal finne argumenter for sine overgrep. Det nærmeste man kan gå er å advare mot at denne dommen, som handler om statstilskudd, skal brukes av andre stater til å undertrykke Jehovas vitner. Dette handler ikke om undertrykking, men at staten ikke vil finansiere praksisen.
Helsingforskomiteen mener på sin side at forfølgelsen av Jehovas vitner i andre land bør være et tema i den pågående rettssaken.
– Vi mener ikke at lagmannsretten bør legge situasjonen i autoritære stater til grunn. Men det er et relevant tema om Jehovas Vitner er en særlig utsatt gruppe. Norge er del av et internasjonalt rettsfellesskap. Det vi gjør her må blant annet kunne forsvares i Den europeiske menneskerettighetsdomstol, sier Ekeløve-Slydal.
