– Postmodernisme er et helt univers av forskjellige ting, sier Daniel Sæbjørnsen.
Han er pastor i frimenigheten Passion Åsane, og tilhører en del av det kristne landskapet som har blitt opptatt av postmodernisme. Begrepet har de senere årene dukket opp stadig mer i Vårt Lands debattspalter og andre steder hvor kristne går for å ytre seg om hva de synes er galt i samfunnet.
– Hvis jeg skulle forklare det til en tenåring, ville jeg nok sagt at postmodernismen er å avvise de samlende virkelighetsforståelsene.
Sæbjørnsen skriver for tiden på en bok som blant annet tar for seg om postmodernisme – 80-tallets intellektuelle buzz-ord som i nyere tid har gjenoppstått som en skyteskive i kristne sammenhenger.
For å hjelpe oss forstå hva det dreier seg om, har Sæbjørnsen tatt med Vårt Land til en glassbro på humanistisk fakultet i Bergen, hvor vi ser ut på brutalistisk skulptur og unge studenter på vei inn i forelesningssaler hvor de – ifølge de argeste kulturkrigerne – vil ta til seg et ensrettet og «politisk korrekt» tankesett, og blir besatt av å snuse fram undertrykkende maktstrukturer i samfunnet rundt seg, og av å kaste etablerte sannheter og verdenssyn på historiens skraphaug.
– Hva er det egentlig som er postmodernistisk i samfunnet rundt oss, som du og andre kristne er imot?
– Det er vanskelig å fange, erkjenner Sæbjørnsen.
Et søk i Vårt Lands arkiv tyder på at han har rett. Nylig har ordet blitt brukt for å beskrive den ideologiske bakgrunnen for homobevegelsen, ønsket om en mer fleksibel gravferdsliturgi, om de som vil fjerne statuer av historiske personer som forbindes med rasisme og kolonialisme.
– Det er jo litt vanskelig på en måte å påpeke luftkvaliteten man puster inn, fordi man er som del av det. Men det er overbevisningen om at det vi regner som sannhet, bare er noe som er bestemt av de som har makt. Vi ser det for eksempel i kjønnsdebatten: Der man tidligere ville hevde at kjønn er noe objektivt, så vil en postmodernist kunne si at dette er sosial konstruksjon.
Noen mener ordet beskriver normoppløsning og dreining bort fra et kristent verdenssyn. Andre mener det er et tomt samlebegrep man kan putte akkurat hva man vil i.
I 40 år har folk forsøkt å finne ut hva postmodernisme egentlig er. Nå gjør vi et nytt forsøk.
Der man tidligere ville hevde at kjønn er noe objektivt, så vil en postmodernist kunne si at dette er sosial konstruksjon
— Daniel Sæbjørnsen, pastor
– Nostalgisk at begrepet dukker opp igjen
Dette er noen av tingene som i løpet av 1980-tallet ble kalt for postmodernistisk i norske aviser: Graffiti, nostalgi, pønkere, listverket på hotell Sheraton, Dollie de Luxe og gangbroen mellom Rådhusplassen og Aker Brygge.
– Det er jo rart og nesten litt nostalgisk å se at begrepet nå dukker opp igjen, som en skyteskive. For som akademisk trend er det parkert og marginalt, sier Bjarne Riiser Gundersen.
Han har skrevet boka Da postmodernismen kom til Norge, hvor han innledningsvis ramser opp ting som fikk merkelappen på 80-tallet, en liste som også inkluderer kunstneren Ferdinand Finne og følelsen av at ingenting betyr noe og at alt er tillatt.
Gundersen forteller at begrepet brukes for å beskrive fire nokså forskjellige ting, som egentlig ikke har så mye med hverandre å gjøre:
- Kunst og kultur som reagerte på modernismen, blant annet ved å plukke impulser fra forskjellige epoker og stilarter
- En teoretisk strømning innen akademia, særlig franske tenkere som Michel Foucault og Jacques Derrida
- En historisk epoke som forbindes med noen samfunnsmessige endringer
- En mentalhistorisk lapskaus
– Det er jo postmodernismen som en epoke eller diffus tidsånd, som er det mest interessante og debatterte, men også det vanskeligste. Og hvis du bruker begrepet det på denne måten, så kan du jo nærmest putte hva du vil inn i det, sier Gundersen.
Fra arkitektur, til filosofi – til skyteskive
Vi møter ham utenfor den katolske bokhandelen St. Olav i Oslo, et av ganske få tydelige eksempler på postmodernistisk arkitektur i hovedstaden. At vår jakt på postmodernismen har brakt oss hit, til et smalt trehus i en smal Oslo-gate, er et fint bilde på hvor smal denne retningen er både innen estetikken og filosofien, mener Gundersen.
Dette er en ting som er litt artig med Gundersen: Selv om han har skrevet en tjukk bok om postmodernismen, kommer han likevel stadig med små stikk om hvor liten og marginal strømningen egentlig var.
– Her ser vi at det lekes med klassiske arkitektoniske elementer, som søyler fra tempelarkitekturen, sier han, og peker ut de forskjellige elementene på den gule fasaden, tegnet av det toneangivende arkitektkontoret Jan & Jon.
– Noen ganger kan det minne litt om Disneyland, andre ganger har det sterkere kvaliteter.
Det var nettopp innenfor arkitektur at begrepet først fikk fotfeste i Norge, da 80-tallets trendbevisste arkitekter ville bort fra modernismens strengt funksjonelle formspråk, og heller leke med elementer fra forskjellige stilepoker. En gresk søyle her, og en Salvador Dalí-aktig dekorasjon der. Vi er jo frie mennesker, så hvorfor ikke?
Selv om spranget fra estetikk til filosofi, og videre til synet på samfunnet kan virke søkt, finnes det en fellesnevner:
Troen på at historien har kommet dit at vi mennesker nå står fritt til å snu ryggen til de store, felles forståelsene av hvordan ting henger sammen, og heller kan finne vår egen tolkning av virkeligheten og hva opplever som meningsfullt.
– Det handler om å stille spørsmål ved absolutte sannheter ved å undersøke hva språk er, og hva virkelighet er. Det er en truende tanketradisjon som hoppet ut av filosofien og som fikk uoversiktlige konsekvenser i samtida. Først og fremst ved å hevde at språk og begreper kan romme makt og skape urettferdighet, og at det stadig er lag i språket som kan avdekkes.
– Hvor godt tjener begrepet som en sekkebetegnelse på de tingene enkelte kristne vil til livs?
– Det er et litt rart begrep å angripe, fordi det er så upopulært akademisk. Og det er liksom gått fullstendig av moten.
Like fullt dukker det altså til stadighet opp i kristne kretser. Her er noen eksempler:
- Den unge katolske presten Mathias Bruno Ledum fortalte nylig i Vårt Land at han har sett «mange folk som har prøvd det postmoderne, sekulære og ateistiske prosjektet, og så står de igjen tomme».
- I avisa Dagen mars skrev Jarle Mong i mars om gutter som sliter i skolen, og ga noe av skylda på en postmodernisme som dekonstruerer alle sannheter, grenser og rammer, og skaper en cocktail bestående av forvirring, usikkerhet og protest.
- Pastorene i Jesusfellesskapet sier i podkasten Kulturkrigerne (episode 57) at de har «filleristet postmodernismen i episode etter episode», mye fordi den hevder at det ikke finnes noen objektiv sannhet vi kan få del i, noe som ikke går så godt overens med deres kristne verdenssyn.
- I en lederartikkel i avisa Dagen fikk «årevis med påverknad fra såkalt kritisk teori og postmodernisme» skylda for en samfunnsutvikling hvor tro og overbevisning ofte blir framstilt som suspekt.
På vei inn døra til den katolske bokhandelen understreker Gundersen at han tviler på at vi vil finne noe postmodernistisk tankegods der inne. Men på et bord ligger en stabel av boka Male, Female, Other? A Catholic Guide to Understanding Gender.
– Det er jo et eksempel på reaksjonen mot en forståelse av kjønn som oppfattes som postmodernistisk.
Fra fransk etterkrigstid til jappetidas Norge
I Gundersens bok kommer vestlandsfilosofen Gunnar Skirbekk med en interessant tankerekke, for å forklare hvorfor franske filosofer i etterkrigstida ble besatt av å plukke fra hverandre det som ble sett som universelle sannheter:
Det begynner med opplevelsen mange franskmenn hadde etter andre verdenskrig, av at forræderske makthavere alltid vil påberope seg at de handler rasjonelt og fornuftig – selv om det slett ikke alltid er tilfellet. Og at det derfor er viktig å plukke fra hverandre både språket og tankesettet makthaverne bruker, for å avdekke hva som egentlig skjer.
Når denne tilnærmingen tar spranget fra filosofien og over i den franske samfunnsdebatten, blir den både forenklet og spissformulert, og tar derfra turen til USA, hvor den blander seg med en samfunnsånd preget av reklamebransjens dyrking av individualismen. Så når det franske tankegodset omsider kommer til Norge, er det nærmest som om det «dingler i løse luften», ifølge Skirbekk.
Våren 1985 kom begrepet til den norske kristenpressen, etter at Dagen-journalist Jan Inge Sørbø hadde sett musikkvideoen til A-ha-låten «Take on me». På en knapp avisside raser han ikke bare gjennom en analyse av musikkvideoen, men også av bildespråket i Dagsrevyen, filosofen Roland Barthes, samtidas arkitektur og klesmote, og ganske mye annet – før han ender opp med en advarsel mot å bryte ned grensene mellom sant og usant, og godt og vondt. Til Vårt Land kommer postmodernismen først noen år senere, da medieprofessor Knut Lundby i 1988 skrev at kirken alltid vil «representere helhet og sammenheng, og slik sett stå i konflikt med postmodernistisk ideologi».
Gundersen mener teologer i større grad burde la seg inspirere av postmodernistiske filosofers måte å tilnærme seg tekst.
– De er opptatt av forholdet mellom liv og tekst, noe som også er sentralt i den kristne tradisjonen. Så jeg synes akademiske teologer burde se mer på dette, men jeg har ikke så stort håp om at det vil skje.
– Hvorfor gikk postmodernismen av moten?
– Moter går av moten. Vi fikk krigen mot terror og det kom nye akademiske trender. Så det henger litt sammen med storpolitikken og at det historiske friminuttet vi hadde hatt etter Berlinmurens fall var over.
---
Postmodernisme
- Retning innenfor kultur, kunst, arkitektur og filosofi som gir seg utslag i forskjellige former for reaksjon mot og avløsning av modernisme. Noen sentrale trekk er referanser (gjerne ironiske) til tidligere kunstverk og en nedbrytning mellom kunst og populærkultur.
- Begrepet kan spores tilbake til rundt år 1900, men ble mer utbredt i litteraturteorien i 1950-årene, før det ble sentralt i arkitekturen i 1960-årene.
- Preges av skepsis til store fortellinger eller narrativ som skal forklare verden, absolutte sannheter og faste ideer, og legger i stedet vekt på subjektivitet, relativisme, mangfold og kreativ interpretasjon av fortiden. Ved å være kritisk mot store fortellinger er postmodernistiske ideer ofte kritiske mot makt og etablerte verdensbilder, som nyliberalisme, religion, patriarkat eller kapitalisme.
- I Norge var det flere større debatter om postmodernisme i akademia og kunstverden på 1980 og 1990-tallet. På den ene siden ble det postmoderne sett som for vagt og tåkeprat, og noe som til og med kunne undergrave sannhet gjennom all sin relativisme. Andre så postmodernismen som en positiv tilføring til landets kulturdebatt. Kilde: snl.no
---
Et begrep godt over middagshøyden
Analyseverktøyet Google Ngram viser at begrepet dukket stadig mer opp i engelskspråklige bokutgivelser fram til en topp i 2002. Så ble det mindre brukt i noen år, men steg til samme høyde i 2016. Deretter har kurven falt brått. I norske aviser har bruken av ordet sunket jevnt siden årtusenskiftet.
Dermed er tendensen til å nå snakke mer om postmodernisme i kristne kretser, en tendens som går på tvers av samfunnet for øvrig, hvor postmodernisme ser ut til å være noe det snakkes stadig mindre om.
For et år siden ga psykiater Bjarte Sanne ut boka Sprukne Brønner – Darwinisme og postmodernisme i et bibelsk perspektiv på forlaget Proklamedia. At kristne har blitt glad i å bruke begrepet etter at det har blitt umoderne andre steder, ser han som et uttrykk for at det har beveget seg fra en teoretisk sfære og ut i samfunnet.
– Så tror jeg at kristne ofte er seint ute, sier han, før han utdyper:
– Når postmodernismen som filosofisk retning var på vei ut på 90-tallet, gikk den over i en ny fase hvor tankegodset ble tatt tak i av aktivister som ønsket å endre samfunnet. Og nå er vi i en tredje fase, hvor vi tar et oppgjør med hvordan noen av disse tankene oppleves som realiteter i samfunnet. Francis Schaeffer sier at det tar tid før filosofiske tanker når fram til middelklassen, og her ser vi nok at når det gjelder filosofisk tenking, så tilhører de fleste kristne middelklassen.
Bjarte Sanne husker den amerikanske predikanten Todd Hunter som en som var opptatt av postmodernismen, tidlig på 90-tallet. Hunter var en nær samarbeidspartner med John Wimber, og de var begge sentrale i etableringen av Vineyard-bevegelsen. Men selv er Bjarte Sanne mer inspirert av Nancy Pearcey, og særlig hennes bok Love Thy Body: Answering Hard Questions About Life and Sexuality fra 2018.
– Kan det være at kristne forkynnere bruker postmodernisme-begrepet for å gi et intellektuelt skall til velkjente kulturkonservative standpunkt?
– Det er synd hvis det brukes på den måten. En må spesifisere hva en mener når en bruker slike begreper, tenker jeg.
– Føler du deg truffet av en slik kritikk?
– Jeg har sikkert gjort feil der selv. Jeg kan absolutt ikke utelukke at jeg noe ganger har vært for karikert og litt for voldsomme i mine uttalelser.
Men essensen i kritikken hans, står seg, mener Sanne: Det ene er troen på at en ikke kan oppnå objektiv kunnskap. Det andre er det politiske prinsippet, som handler om at strukturer nødvendigvis representerer makt, og kunnskap representerer makt. Og at disse strukturene er noe man skal jobbe for å bryte ned.
– Det tenker jeg kan ha destruktive konsekvenser, ikke bare det som går på kjønn, som oftest trekkes fram, men skillet mellom det objektive og det subjektive, sannhet og tro, vitenskap og kunst, mennesket og maskinen, og så videre. At alle slike skiller skal rives ned. Og det ser jeg på som uhensiktsmessig og ofte destruktivt, sier Sanne.
Postmodernismen gikk over i en ny fase hvor tankegodset ble tatt tak i av aktivister som ønsket å endre samfunnet. Nå er vi i en tredje fase, hvor vi tar et oppgjør med hvordan noen av disse tankene oppleves som realiteter
— Bjarte Sanne, psykiater og forfatter
Tapt hegemoni
– Mitt inntrykk er at begrepet ble særlig viktig i kristen kulturdebatt i USA fra 90-tallet av, sier Ragnar Misje Bergem, førsteamanuensis på MF og forfatter av boka Politisk teologi.
Ved inngangen til 80-tallet var USA preget av velstandsvekst og framtidstro, samtidig som tradisjonelle familieverdier i liten grad ble utfordret. Det var en tilstand som evangelikale kristne i stor grad hadde funnet seg til rette i. Men i årene som fulgte skjedde en rekke ting som utfordret de evangelikales autoritet i USA: økt kvinnefrigjøring, økt seksuell mangfold, økt innvandring som gav nye kulturelle impulser. Landskapet begynte å ligne på det kartet filosofer som Foucault og Derrida hadde skissert noen år i forveien.
– Da kommer det en slags reaksjon mot samtidskulturen, kanskje på grunn av tap av kontroll og manglende kulturelt feste. Postmodernismen blir nå tydeligere definert som noe man fryktet. Og særlig blir den avvist blant evangelikale som forbinder begrepet med relativisme, og sex og begjær.
Nå er det ikke lenger mange identifiserer seg med begrepet, mener Bergem. Og det brukes mest nedsettende – oftest som en karakteristikk på liberales standpunkter. Han stusser på at Bjarte Sanne i sin bok tar for seg postmodernisme og darwinisme på samme tid.
– Når darwinisme og postmodernisme nærmest snakkes om som to sider av samme sak, er det en merkelig påstand som avslører at en ny fiendelinje har blitt opprettet, og at fienden designes på en ny måte. Et slikt angrep på postmodernismen hører egentlig hjemme i en nykonservativ og ny-reaksjonær bølge. Den står sikkert i en kontinuitet med evangelikale som tidligere har reagert på postmodernismen, men jeg tenker likevel at det representerer et nytt kulturøyeblikk. Det er en del av anti-woke-bevegelsen, sier Bergem.
– Hvor godt syntes du begrepet fungerer til dette?
– Jeg ville ikke brukt det, fordi det er utdatert, unyansert og forklarer mindre av vår samtid enn de tror. Å si at postmodernisme er hovedproblemet i vår samtid, synes jeg ikke gir mening. I dag er det andre tendenser som er viktigere.
Å si at postmodernisme er hovedproblemet i vår samtid, synes jeg ikke gir mening
— Ragnar Misje Bergem, førsteamanuensis og forfatter
Til disse innvendingene svarer Bjarte Sanne at han ikke har ment å sette likhetstegn mellom darwinisme og postmodernisme. Men at han mener dette er to hovedretninger innen ateistisk tenking som ofte ender opp med nokså like syn på aktuelle etiske spørsmål, og at de derfor er relevante å kjenne til for kristne.
Bergem opplever at begrepet passer bedre på den bølgen av kristne som har brutt ut av evangelikale menigheter, og skapt den såkalte «emerging church»-bevegelsen og dekonstruksjon av tro, som går ut på å selv vurdere hva det er med troen man ønsker å bevare, og hva man vil gi slipp på.
– Er kanskje også de som nekter for klimakrisen og kongresstormingen vår tids postmodernister?
– Det er ikke et godt begrep for å beskrive det, for postmodernisme er forbundet med en livsholdning som er mer distansert og ironisk, og tar ikke inn over seg det nye alvoret. Det er forbundet med en livsholdning som er mye mer distansert og ironisk. Postmodernisme gjør ikke jobben vi trenger for å forstå vår egen samtid. Men vi trenger det for å forstå et kulturelt øyeblikk som har formet vår samtid.
Daniel Sæbjørnsen: – Ordet beskriver fortsatt noe
Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane, er ikke så opptatt av om postmodernisme er blitt umoderne i akademia. Det som betyr noe, mener han, er at folk opplever at det beskriver en dreining samfunnet har tatt.
– Så lenge det beskriver den gjengse manns oppfatning av et fenomen, så har det en forklaringsmakt. Så kan akademikere være uenige, men postmodernisme blir i det store og hele forstått som en relativisering av virkeligheten og sannheten.
Så lenge det beskriver den gjengse manns oppfatning av et fenomen, så har det en forklaringsmakt
— Daniel Sæbjørnsen, pastor i Passion Åsane
Men nå er ting i spill, mener Sæbjørnsen. Med framvekst av en antiliberal høyreside i USA og Europa er det ikke lenger gitt at det er den «politisk korrekte» venstresida som byr på de største truslene for kristne verdier.
– Vi ser nå en uheldig motreaksjon. Hvis man har brukt makt på venstresiden, så bruker man makt på høyresiden. Der tror jeg nok mange kristne foreløpig ikke henger helt med. Jeg ser med bekymring på den antiliberale konservative bølgen. Vi må huske at kristne er forpliktet på sannheten, og ikke på et politisk paradigme. Der tror jeg mange kristne nå sover litt i timen.