– Mitt engasjement i Åpen folkekirke ble ganske mentalt belastende, rett og slett. Etter at jeg meldte meg ut, fikk jeg en mye bedre hverdag, sier Inga Dekko.
Den nest siste helgen i mars samles Åpen folkekirke til landsmøte i Drammen, for å diskutere hvordan de best kan «lede an i arbeidet med å utvikle Den norske kirke som en åpen og demokratisk folkekirke».
Det er diskusjoner Inga Dekko er glad for at hun slipper å være med på. Etter å ha vært medlem i fem år, meldte hun seg i sommer ut av Åpen folkekirke. Årsaken var det hun opplevde som lav takhøyde, lite rom for uenighet, og en organisasjonsstruktur som er dårlig egnet til å håndtere interne utfordringer.
Dekko har representert Åpen folkekirke i Kirkemøtet og sitt lokale bispedømmeråd. For henne ble vervet som kirkepolitiker en stor belastning.
– Det ble en slik ting som gnagde og gnagde. Det ble alltid brukt en eller annen hersketeknikk som gjorde at jeg lenge før og lenge etter møtene gikk og kjente det i kroppen, rett og slett. Det er helt sykt.
Hun forteller at hun med «hersketeknikker» mener usynliggjøring, aldersdiskriminering, subtil kommunikasjon og tilbakeholdelse av kommunikasjon, og påføring av skyld og skam.
Leder i Åpen folkekirke Gard Sandaker-Nielsen sier det er leit å høre om Dekkos opplevelser.
– Først og fremst er det trist at Dekko sier hun har opplevd det vanskelig å vise uenighet i Åpen folkekirke. Vi i ledelsen kjenner oss ikke igjen i beskrivelsene, men tar selvsagt erfaringene hennes på alvor. Vi er avhengig av at alle sier det de mener og bidrar til å skape et fellesskap med stor takhøyde. For å være troverdig må Åpen folkekirke gå i front som et åpent og inkluderende fellesskap.
To konkrete episoder
Inga Dekko var 18 år da hun meldte seg inn i Åpen folkekirke, fordi hun ønsket å engasjere seg i kirkepolitikken og jobbe for en inkluderende kirke. Hun stiller seg fortsatt bak hovedlinjene i kirkepolitikken som Åpen folkekirke står for, men opplevde at gapet mellom liv og lære i organisasjonen ble stort.
– Jeg hadde kanskje noen litt andre meninger, og opplevde at det var ganske upopulært å utfordre konsensus. Åpen folkekirke skal stå for åpenhet og inkludering, men jeg møtte en ganske usunn kultur med tanke på meningsmangfold og hvordan man prater om meningsmotstandere fra de andre listene.
Hun trekker fram to konkrete episoder. Den første fant sted etter at hun i 2019 gikk på talerstolen og kommenterte et innlegg fra en annen av Åpen folkekirkes representanter, og deretter stemte for å bevare Nominasjonskomiteens liste i kirkevalget, i strid med standpunktet Åpen folkekirke hadde.
– Da fikk jeg tilsnakk etterpå, og beskjed om at jeg ikke kan gå på talerstolen og kommentere noen andre medlemmer i Åpen folkekirke. At jeg måtte stemme på folk som tilhører Åpen folkekirke og stemme i tråd med Åpen folkekirkes linje. Og hvis jeg ikke skulle gjøre det, måtte jeg i hvert fall melde fra om det på forhånd.
På dette tidspunktet hadde hun allerede erfaring fra annet politisk arbeid, som lokal leder for Sosialistisk ungdom og førstevara til kommunestyret i Ål for SV.
– Men jeg hadde ikke tidligere opplevd den typen partipisk som jeg opplevde i Åpen folkekirke.
Vårt Land har spurt Sandaker-Nielsen om det Dekko sier om at hun ble irettesatt om på Kirkemøtet i 2019, er i tråd retningslinjene Åpen folkekirke har for sine delegater. Til dette svarer han at alle kandidater er forpliktet på valgprogrammet, og at medlemmer oppfordres til å delta i prosessene hvor organisasjonens politikk utarbeides.
– Når det gjelder valg, har det vært forventet at Åpen folkekirkes medlemmer i Kirkemøtet og bispedømmeråd bidrar til å få våre kandidater valgt inn. Det er eneste måten vi får innflytelse i kirkens demokratiske organer, skriver Sandaker-Nielsen.
Det ble alltid brukt en eller annen hersketeknikk som gjorde at jeg lenge før og lenge etter møtene gikk og kjente det i kroppen, rett og slett.
— Inga Dekko, tidligere medlem av Åpen folkekirke
– Motstridende meldinger
Den andre konkrete episoden hun trekker fram, var da hun opplevde å få motstridende beskjeder om hvorvidt hun hadde blitt vraket som kandidat til Mellomkirkelig råd. Hun hadde sykdomsfravær da innstillingen skulle vedtas, og fikk etter møtet uformelle meldinger om at hun hadde blitt vraket. Da hun spurte ledelsen om protokollen, fikk hun beskjed om at den lå på nettet, men hun har ikke klart å finne den. Det har heller ikke Vårt Land.
Hun forteller at hun sov dårlig fram mot avstemmingen på Kirkemøtet og tenkte at mange var imot henne. Til hennes overraskelse stod hun likevel på innstillingen da den skulle stemmes over på Kirkemøtet, og hun ble valt inn i Mellomkirkelig råd. Dekko mener likevel episoden viser utfordringer med informasjonsflyten og en lav vekting av medmenneskelige hensyn i organisasjonen.
– Har du i ettertid fått noen begrunnelse?
– At jeg hadde vært veldig fraværende. Men jeg hadde vært på hvert eneste møte, unntatt på landsmøtet hvor dette ble vedtatt, fordi jeg ble syk.
Vårt Land har snakket med et annet medlem av Åpen folkekirke, som kjenner til den aktuelle saken. Vedkommende ønsker å være anonym, men har forståelse for Dekkos opplevelse av situasjonen og beskriver den som uheldig. Et annet medlem av Åpen folkekirke beskriver prosessen som symptomatisk for en uoversiktlig organisasjonsstruktur.
Åpen folkekirkes leder Gard Sandaker-Nielsen sier til Vårt Land at det er hele var en misforståelse.
– Det stemmer ikke at hun ble vraket som kandidat fra Åpen folkekirke til Mellomkirkelig råd. Jeg hadde selv en prat med Dekko i etterkant og oppklarte den misforståelsen. Det er ikke uvanlig at det er uenighet om hvem som bør være kandidater ved valg, og jeg synes vi løste situasjonen på en god måte ved at også Anna Riksaasen (leder av ÅF UNG, red anm.) ble fremmet som kandidat. Både Riksaasen og Dekko, ble i tillegg til flere andre fra Åpen folkekirke, fremmet og valgt som medlemmer på Kirkemøtet. Det finnes protokoll fra det omtalte landsstyremøtet, men valget til Mellomkirkelig råd var en del av en drøftingssak.
Flere deler oppfatningen
Vårt Land har snakket med flere unge som har fartstid i organisasjonen, og som støtter Dekkos oppfatning av at det særlig blant unge er vanskelig å gi uttrykk for synspunkter som skiller seg fra flertallet, og at det til tider har vært en kultur for å snakke om meningsmotstandere på en måte som oppleves i overkant hard. En har forståelse for Dekkos opplevelse og sier at den deles av flere, men har selv ikke hatt slike opplevelser og mener rommet for uenighet varierer fra sak til sak.
En av de Vårt Land har snakket med opplever Dekkos bruk av ordet «partipisk» som «et litt hardt ord å bruke», og legger til at «selv om det til tider kan være mye press, så tror jeg vi egentlig er mer åpne enn vi kanskje tror». En mener ordet «partipisk» er dekkende, og mener den i Åpen folkekirke er mer problematisk enn i andre politiske sammenhenger vedkommende kjenner – fordi den i Åpen folkekirke brukes for å mobilisere støtte til standpunkter som ikke nødvendigvis har sterk demokratisk forankring.
En av de Vårt Land har snakket med sier at det er «sterkt og modig» av Dekko å si ifra, og håper at det «kan skape ringvirkninger». En annen håper åpenheten vil bidra til at det opprettes en administrasjon som er uavhengig fra den valgte ledelsen, og håper at det kan vokse fram en kultur med større rom for uenighet.
Etter det store gjennomslaget – hva nå?
Åpen folkekirke ble stiftet i 2014, og hadde som sin fremste kampsak at Den norske kirke skulle vedta en liturgi for vigsel av likekjønnede par, noe Kirkemøtet gjorde i 2017. Ved forrige kirkevalg fikk Åpen folkekirke på landsbasis 45,4 prosent av stemmene og har nå 34 innvalgte medlemmer til Kirkemøtet.
I sitt program løfter Åpen folkekirke nå fram at de ønsker en kirke som «støtter skeiv kunst», som sikrer at alle par som søker vigsel møtes på samme måte, og at kirkens tilsettingspolitikk skal representere et mangfold, blant annet med hensyn til seksuell orientering, og altså slutte å benytte seg av muligheten unntaket i likestillings- og diskrimineringsloven gir for å for å utestenge kvalifiserte søkere med LHBT+ identitet.
Dekko mener likevel det ville vært positivt med en bredere diskusjon på grasrota i organisasjonen, om hvilke saker den skal prioritere.
– Hva mener du er gode saker for Åpen folkekirke å jobbe for, nå som de har vunnet fram med den opprinnelige kampsaken?
– Dette er noe man burde tenke rundt sammen, men det har jeg i liten grad opplevd. De er veldig opptatt av å løfte minoritetsstemmer, men det gjelder i hovedsak LHBT- tematikk, og gjelder i liten grad for eksempel etnisitet og unges plass. Vi er flere unge som har følt oss veldig dumme fordi vi ikke alltid skjønner prosessene og hva som skjer. Hersketeknikker er ikke nødvendigvis noe man selv er klar over at man bruker, så jeg tror det trengs en bevisstgjøring rundt dette.
Vi i ledelsen kjenner oss ikke igjen i beskrivelsene, men tar selvsagt erfaringene hennes på alvor. Vi er avhengig av at alle sier det de mener og bidrar til å skape et fellesskap med stor takhøyde
— Gard Sandaker-Nielsen, leder for Åpen folkekirke
Ønsker to linjer, og større vilje til å lytte til unge
En annen hovedutfordring, mener hun, er at det i organisasjonsstrukturen ikke finnes noen alternativ linje for på ta opp problemer.
– På bakgrunn av det jeg har lært fra andre organisasjoner, tenker jeg at det kunne vært positivt å ha en valgt leder og en daglig leder. Nå er Gard Sandaker-Nilsen begge deler, og kan legge føringer for hva man skal mene og hvilke saker man skal jobbe med.
Vårt Land har snakket med flere i organisasjonen som er enig om at det ville være konstruktivt om lederskapet var delt mellom en valgt og en administrativ leder.
– Hva må på plass, mener du, for at Åpen folkekirke skal bli et bedre sted å være for unge som engasjerer seg i kirkepolitikken?
– Jeg håper det kommende landsmøtet vil snakke om rolleavklaring. Jeg tror det bør avklares om det er noen forskjeller i hvem man representerer og snakker på vegne av, når man sitter i bispedømmeråd, på Kirkemøtet og i Mellomkirkelig råd – og i andre kirkelige organer.
Derfor er hun kritisk til et forslag til retningslinjer som skal diskuteres på Landsmøtet, hvor det foreslås at «dersom tre-firedeler av kirkemøtets ÅF-representanter er enige om på hvilken måte Åpen folkekirkes plattform og program best ivaretas i en konkret sak, kan representanter pålegges å stemme deretter. Det samme gjelder i bispedømmerådssaker».
Etter at jeg meldte meg ut, fikk jeg en mye bedre hverdag
— Inga Dekko, tidligere medlem av Åpen folkekirke
Åpen folkekirke svarer
Åpen folkekirkes leder Gard Sandaker-Nielsen forteller at forslaget er en videreføring av retningslinjer i organisasjonen.
– Lojaliteten vår ligger til valgprogrammet og sakene vi har gått til valg på. Om noen ønsker å endre retningslinjene, er det bare å foreslå det på landsmøtet. Det er bare bra at det er diskusjoner om hva disse formuleringen betyr og hvordan vi håndterer uenighet i Åpen folkekirke, sier Sandaker-Nielsen.
Sandaker-Nielsen forteller at Åpen folkekirke aldri har hatt noen sekretariat med daglig ledelse, men at landsmøtet har valgt å gjøre ledervervet til et honorert verv «for å øke kapasiteten i ledelsen av i organisasjonen, støtte folkevalgte og bidra til å realisere Åpen folkekirkes valgprogram. Han forteller at landsstyret og landsmøtet står fritt til å endre på ordningen, men tror ikke organisasjonen vil økonomi til å etablere noe sekretariat med det første.
Partipisk?
Vårt Land har bedt Sandaker-Nielsen kommentere beskrivelsene av at det i Åpen folkekirke er utstrakt bruk av «partipisk». Til dette sier han at det er enkelte saker hvor medlemmene er forpliktet på å stemme i tråd med programmet, og andre saker hvor de kan stemme etter egen overbevisning. Men han legger ikke skjul på at det i saker med stort engasjement kan bli et visst press om å stemme på en viss måte.
– Mange av oss opplevde for eksempel prosessen med å lande et vedtak om kirkelig organisering som utfordrende. Der opplevde noen press til å føye seg, men jeg var hele tiden tydelig på at det måtte være takhøyde for å være uenige. Det er bare slik vi finner løsninger som kan funke for flest mulig.
Åtte av Åpen folkekirkes 34 Kirkemøte-delegater er under 30 år, og Sandaker-Nielsen forteller at et av forslagene til landsmøtet går ut på å formalisere Åpen folkekirke UNG i vedtektene, og sikre gode rammer for dette arbeidet. Han stiller seg bak Dekkos ønske om brede diskusjoner om hvilke kirkepolitiske saker som bør prioriteres, men mener også at dette er noe Åpen folkekirke legger til rette for i dag, blant annet med fysiske og digitale møter for forskjellige deler av organisasjonen.
– Blant annet har landsstyremøtene de siste årene ofte dreid seg om hvilke saker som skal prioriteres i organisasjonen og hvordan vi skal gjennomføre valgprogrammet vårt.
