«Jeg elsker deg, mamma!»
16 år gamle Gaute Børstad Skjervø sender sms-en 22. juli 2011.
Nå er det over. Jeg skal dø, tenker han.
Rundt han henrettes barn, ungdom og voksne av en 32 år gammel hvit mann med en halvautomatisk rifle, utkledd som en politimann.
Mens nasjonen fortsatt er uvitende om grusomhetene, ligger Skjervø i en vik mellom Stoltenberget og pumpehuset. Han har løpt fra skytingen inne i kafebygget, gjennom kratt og ned på Kjærlighetstien.
Sammen med altfor mange ungdommer forsøker han å gjemme seg fra terroristen, som kommer gående rett over dem på stien. Det er ingenting som hindrer terroristen fra å se dem. Men han ser dem ikke og går videre, i retning pumpehuset. Der dreper han 14 ungdommer.
En båtfører fra campingplassen på landsiden ser Skjervø og ungdommene. Båtføreren tar seg helt inn til landsiden og plukker dem opp i båten. Mens han setter bånn gass fra øya, tar AUF-er og stortingsrepresentant Stine Renate Håheim tak i skuldrene til Skjervø. Hun ber ham holde blikket mot landsiden.
– Ikke se tilbake, sier hun mens båten skjærer gjennom vannet.
Bak dem ligger ungdommer langs vannkanten, skutt og drept.
Prestens gudstvil
Den 5. august 2011 går Skjervø ned kirketrappa bak kisten til sin aller beste venn, Emil Okkenhaug. Han ble bare 15 år gammel.
På hvert gatehjørne utenfor Levanger kirke står folk som ikke har fått plass i kirken. Hundrevis har kommet for å ta et siste farvel med Emil.
Der og da tenker Skjervø: Hvordan kan man tro på Gud nå?
– Det ga ikke mening å snakke om at Gud var nådig og representerte godhet, når Emil lå i en kiste.
Inne i kirken føler Gaute seg fremmed. Han sitter sammen med regjeringsmedlemmer og hører på taler og ord som drukner inni han. Ingenting gir mening.
Så skjer noe uventet.
Før kisten skal bæres ut ser sokneprest Kjartan Bergslid opp. Han løfter armene i været og sier med høy røst: «Hvordan kan man tro på Gud når man ser kisten med Emil? Hvordan skal man tro på en Gud som lar noe sånt skje på Utøya?» Sokneprestens stemme dirrer.
Går ut av politikken
Ordene treffer Gaute hardt.
– Kjartan sa det alle tenkte, men tenk at han som prest tillot seg å dele sin tvil med oss.
Mens moren til Skjervø finner mening i å begynne med pilegrimsturer etter terroren, finner Gaute selv verken tro eller mening. Han trekker seg ut av politikken og gir seg som leder av AUF i Nord-Trøndelag.
– Alt var bekmørkt. Jeg var 16 år og satt på et AUF-kontor, skrev begravelsestaler, kondolanser og forsøkte å holde sammen en organisasjon hvor barn hadde blitt drept.
Han flytter til Trondheim, begynner å studere og jobber seine nattetimer som renholder på sykehuset og i bolig for psykisk utviklingshemmede.
En natt mange år senere skjer noe som får alt til å snu for Skjervø, som fører ham tilbake til politikken.
Det ga ikke mening å snakke om at Gud var nådig og representerte godhet når Emil lå i en kiste
— Gaute Børstad Skjervø
Et dypere alvor
Vårt Land møter Gaute Børstad Skjervø på Utøya en solfylt vintermorgen. Bare få dager tidligere har han og AUF-ere feiret den nye regjeringa på slottsplassen i Oslo.
– Jeg er sikker på valgseier nå, forteller han og smiler.
Kort tid før møtet på Utøya gjør Arbeiderpartiet enda et byks på målingene. I Vårt Lands siste måling får partiet 30,1 prosent.
Vi går oppover mot det hvitmalte huset med Utøya i rødmalt skrift. Skjervø peker på et lite hjørne, høyt under taket. Der kan kan man skimte et solkors, forteller han.
– Utøya var en sommerleir for hirdungdommen, et samlingssted for barna til nazistene under andre verdenskrig.
Skjervø har kun vært leder for AUF i et halvt års tid, men er allerede blitt en svært profilert leder for Arbeiderpartiets ungdomsparti. Folk beskriver ham som «debattsterk», «kunnskapsrik» og en som «snakker rett fra levra».
– Hehe, som barn snakket jeg alltid når jeg ikke skulle snakke. Det fikk jeg mye kjeft for på skolen. Men så kom jeg til Utøya på AUFs sommerleir, også viste det seg å være en styrke å tørre å ta ordet.
I AUF fant 15 år gamle Skjervø sin plass. Politikk ble det gøyeste og viktigste i livet.
Trump, Putin og en naiv foreldregenerasjon
Bak det store smilet og den joviale fremtoningen, skjuler det seg et dypere alvor i Gaute Børstad Skjervø. Et alvor over politikken og livet som ble så brutalt.
– Foreldregenerasjonen min stivner til når jeg snakker om 22. juli.
Skjervø mener bildene mange har av terroren er rosetoget og samholdet etterpå.
Men for han er 22. juli helvete på jord.
– Folk har berøringsangst fordi det er så vondt. Vi liker å se for oss rosetogene og samholdet når vi tenker på den vonde sommeren. Men konsekvensen av det, er at man tenker mindre på brutaliteten i at barn ble henrettet med kaldt blod av en høyreekstremist.
Han tenker seg om.
– Berøringsangsten har skapt en farlig politisk distanse. Du kan ikke forstå det uten å snakke ærlig om hvor brutalt det var. Ellers blir Breivik bare en av mange sinte, syke mennesker.
– Jeg opplever ofte at folk isolerer 22. juli til at det var en enkelthendelse.
Han forklarer.
– Men i forskningen snakker man om 22. juli som et startskudd for en høyreekstrem terrorbølge i verden.
Lever i den farligste tiden
I fjor, i 2024, var PST hjemme hos 20 gutter i alderen 12-20 år som oppfordret til høyreekstrem terror i Norge, forteller AUF-lederen.
– Den flodbølgen av høyereekstremisme som skyller innover Europa, den sliter journalister, kommentatorer, politikere og ledere fra den generasjonen over meg å beskrive.
Skjervø peker på at flere av de som står nært president Donald Trump deler synspunkter som er lik Breiviks, med en «sterk mann»-mentalitet og et klart skille mellom «oss» og «dem».
– Jeg mener vi lever i den farligste tiden i verden på 80 år, og jeg blir hele tiden møtt av folk som sier: Ja, men kan det være så ille?
Skjervø stirrer utover Tyrifjorden.
– Hva om jeg har rett da? Det er en ganske ubehagelig tanke.
Det er avgjørende å ha makt, fordi makta flytter politikken. Men makt er bare middelet, det må aldri bli målet.
— Gaute Børstad Skjervø
Natten som forandrer alt
I 2016 har det gått fem år siden Børstad Skjervø forlot politikken. Men en natt den høsten snur det. Sammen med venner ser han på valgsendingen fra USA. De andre går etter hvert å legger seg, men han blir sittende. Det han er vitne til, er at USA velger Donald Trump til ny president.
– Jeg gråt ikke, men var helt mørk på innsiden.
Han er nødt til å gjøre noe. Neste morgen drar han rett opp på Byåsen skole i Trondheim sammen med andre AUF-ere og arrangerer stand.
– Vi stod inne på skolen og sa: Er du bekymret for Trump? Er du bekymret for denne bevegelsen? Bli med. Vi vervet 50 nye medlemmer til AUF den dagen.
Han kan ikke sitte og se på det som skjer. Veien går tilbake til AUF for fullt.
– Den altfor naive foreldregenerasjonen, født etter krigen, har vokst opp med troen på at verden alltid ordner seg. Jeg synes ofte at mange norske politikere ser på politikk som et spill om posisjon. Det gjør at de blir veldig forsiktige med hva de sier fordi målet er en eller annen maktposisjon, og ikke det politiske gjennomslaget som får hjertet deres til å brenne.
Han retter pekefingeren mot politikere.
– Arbeiderpartiet og Høyre, og mange av partiene i midten av demokratiet i vesten har de siste 50 årene blitt for opptatt av å si det de tror folk vil høre, ikke alltid hva man selv mener er riktig.
– Men jeg har ikke lyst til å bli talsperson for asfalt og vei, for at det kanskje gir meg en posisjon om ti år. Jeg har lyst til å drive med det jeg synes det er viktig, som jeg tror på. Det er avgjørende å ha makt, fordi makta flytter politikken. Men makt er bare middelet, det må aldri bli målet.
Utøya-generasjonen på Slottsplassen
4. februar står Børstad Skjervø utenfor Slottet. Frostrøyken henger tynt over slottsplassen. Ut fra møtet med kongen kommer den nye Arbeiderparti-regjeringen. Fem av statsrådene er overlevende fra 22. juli. AUF-lederen løfter høyre arm i været og jubler.
Gaute kjenner på gleden av å se så mange fra Utøya-generasjonen i den nye regjeringen. Samtidig kjenner han et stikk i magen.
– De aller fleste som har overlevd Utøya, blir aldri statsråd.
Han utdyper.
– Det er veldig mange som har veldig mye viktig å fortelle, som vi kanskje ikke får høre om, eller lese boka til, eller se på NRK fordi de rett og slett er opptatt med å prøve å overleve sitt eget liv. De håper jeg blir lyttet til den dagen de er klare for å fortelle, selv om det ikke er som politiker eller samfunnsdebattant.
Kirka som motgift mot facisme
AUF-lederen mener det er på høy tid at vi som samfunn styrker de fellesarenaene vi har. Han ser med frykt på at diskusjoner bare skjer digitalt. Han peker på kirka og trossamfunnene som en av de få samlingsstedene i vårt samfunn hvor folk med forskjellig bakgrunn kan møtes og se hverandre inn i øynene. Det å tilhøre et positivt fellesskap er beviselig en motgift mot det ekstreme.
– Vi trenger å se hverandre inn i øynene enten vi er både uenig om tolkning av en hellig skrift eller en politisk diskusjon. Vi må bevare gudshusene våre, styrke våre felles møtearenaer og selvsagt ta vare på kirkebyggene der folk møtes.
Han løfter blikket.
– Jeg mener kirka og trossamfunnene på sitt beste kan være en motkraft mot fascisme. Fordi fascismen kun kan knuses av sterke fellesskap, og på sitt beste klarer kirka nettopp å samle folk.
Han tenker seg om.
– Det er en enkel sak for de som ikke tror på Gud å si vi ikke skal bruke penger på det. Men da mener jeg du overser betydningen av fellesskapet, sier han.
---
Gaute Børstad Skjervø
- Leder av AUF fra 20. oktober 2024, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.
- 29 år, gift med Hoda Imad, ett barn.
- Medlem av Ekstremismekommisjonen.
---