– Vi har bevisst ikke brukt det ordet, sier Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem.
Han sier det med et glimt i øyet. Ordet som ikke brukes er «økumenikk».
Andreassen sitter i et rom på St. Josephsøstrenes hjem på Grefsen i Oslo. Ved siden av ham sitter Pål Bratbak, sogneprest i St. Svithun katolske menighet, og Thor André Holten, kapellan i Grefsen menighet i Den norske kirke.
På slutten av Kristihimmelfartshelgen inviterer de tre herremennene andre pastorer og prester «til fordypning og fellesskap» på Grefsen.
Arrangementet, som bærer navnet Pastor- og prestemøtet 2025, byr blant annet på en pilegrimstur fra Grefsen kirke til Maridalen kirke, konserter, tidebønn og kanskje til og med noe munkeøl.
Mer om eventuell en øltørsthet senere. Først det de tre omtaler som «tørsten etter noe sånt som dette».
---
Pastor- og prestemøtet 2025
- Ny samling for prester, pastorer og de med pastoralt oppdrag. Målet er å kunne gi deltakerne åndelig påfyll.
- Arrangeres 1. juni kl. 17:00 – 2. juni kl. 21:00.
- Samlingen blir i Grefsen kirke og hos Loyola senter/St.Josephsøstrenes hjem, og i samarbeid med disse.
- Initiativtakerne er Pål Bratbak, sogneprest i St. Svithun katolske menighet, Thor André Holten, kapellan i Grefsen menighet, og Erik Andreassen, pastor i Oslo misjonskirke Betlehem.
---
Åndelig tørst
Trioen har fått med seg flere større kristen-profiler til å bidra på arrangementet (se faktaboks nederst i saken). Blant annet skal åpningsforedraget holdes av Erik Varden, biskop i Trondheim katolske stift. De har også fått med seg tjueto andre prester og pastorer som innbydere. Halvparten av dem er kvinner, kan Andreassen opplyse.
– Jeg tror nesten alle vi har spurt har sagt ja. De gir en slags legitimitet når vi ikke har noe annet å bidra med enn det vi har, sier Andreassen beskjedent, mens Bratbak humrer av svaret.
Andreassen tror at de positive reaksjonene de har fått på initiativet viser at det er en åndelig tørst blant prester og pastorer i Norge.
– Etter mange års tjeneste er det ikke alltid at jeg orker å dra på seminar og høre om «how to grow your church by 50 percent». Du orker ikke å få masse beskjeder om hva du skal gjøre. Vi har bedt foredragsholderne om å gå dypere, forklarer frikirkepastoren.
– Pop-up-økumenikk, var det ikke det vi skulle kalle det?
— Thor-André Holten, kapellan i Den norske kirke
Pop-up-økumenikk?
Ordet «økumenikk» er elefanten i rommet hos St. Josefsøstrene. Ordet nevnes ikke i den formelle innbydelsen.
Arrangementet er et vennskapsbasert initiativ. De tre er fra før av alle med i en felles økumenisk bønnegruppe.
– Dere har valgt å stå litt utenfor ordinære økumeniske strukturer …
– Ja, det er en slags relasjonell økumenikk, sier Andreassen før Holten skyter inn:
– Pop-up-økumenikk, var det ikke det vi skulle kalle det?
Hvis de tre ber like godt sammen som de ler, lover det godt for det kommende møtet.
– Vi kjenner hverandre, vi ber sammen, vi snakker bra sammen, og så hadde vi lyst til å gjøre noe sammen og så inviterer vi flere til på være med. Det er ingen etablert struktur i bånn, forklarer Andreassen.
– Og er det noen positive sider med det?
– Absolutt, svarer Bratbak, og forklarer:
– Utgangspunktet er bare å være sammen uten at det er noe formelt over det. For meg har det vært det fine med bønnegruppa som vi alle har vært en del av. Vi er sammen og ber sammen som brødre og søstre og så er det ingen merkelapper på oss.
– Ingen debattarena
I innbydelsen står det at «vi møtes i kjærlighet til hverandres ulikhet og med en felles lengsel etter å følge Jesus». Andreassen forklarer:
– Dette er ingen debattarena. Det er en slags erkjennelse om at vi elsker hverandres ulikhet. En del økumenikk er jo et spørsmål om å prøve å bli enige. Men det skjønner vi at vi ikke er på flere nivåer. Men dypest sett så følger vi alle samme Gud og vi alle ønsker å følge Kristus. Det er mye enhet å spore, så det er kanskje det vi ønsker å dyrke litt. Det er noe jeg tror mange lengter etter.
– Kan klassiske økumeniske arenaer bli litt for stivt iblant?
– Jeg tenker det i hvert fall har ulike hensikter. Hvis man skal diskutere doktrine, verdidokumenter eller store teologiske spørsmål, så kreves en viss formalitet. Men her er det mer fokus på å ta av oss jakkene, selv om prestekrager og bispekors ikke behøver å gå av, sier Andreassen.
Bratbak tar på rundsnippen.
– Jeg har sittet i økumeniske og teologiske samtaleforumer, og de er viktige … Men etter å ha gått gjennom runder på ulike temaer hvor man faller i de samme grøftene hele tiden, så kan man bli litt lei. Bare det å be sammen tenker jeg er så viktig og å få næring av disse foredragene. Jeg tenker ikke om dette som økumenikk, økumenikk.
– Krevende å ha denne rollen
I begynnelsen åpnet de tre for at arrangementet kunne være for andre kirkelige ansatte, men de har nå valgt å forbeholde det til prester, pastorer og de med pastoralt oppdrag.
– Det er ikke for at det skal være eksklusivt, men det er fordi det er en temmelig unik oppgave og et unikt ansvar. Det å skulle snakke på Guds vegne. Periodevis er det ekstremt krevende å ha denne rollen, sier Andreassen mens hans gnir venstre håndflate i pannen.
Holte skyter inn:
– Det er noe med rollen å gi. Det er jo noe frigjørende å bare få. Det tenker jeg blir utgangspunktet for flere av de som kommer. De gir mye av seg selv, så det å bare få blir bra.
– Gi og gi og gi
– Vi står jo alle i en rolle hvor vi skal gi og gi og gi. Her skal man bare komme og få uten at man skal stilles noe krav til å prestere, sier Bratbak.
Vårt Land var i januar i Roma og fulgte med mens Bratbak veiledet pilegrimer fra St. Svithun rundt om i den italienske hovedstaden. Han fungerte delvis som prest, guide, administrator, bordkavaler og underholdning.
– Her så trenger vi for en gangs skyld ikke å si så mye. Det er digg. Ofte er du rariteten i enhver sosial samling som får masse spørsmål. Jeg elsker jo det, men det er også digg å bare være med folk hvor ting er selvsagt, forklarer han.
– De fleste av oss lever i et skjæringspunkt mellom det å være administrativ og sjelesørgerisk. Det er kanskje det jeg synes er mest krevende med å ha denne rollen. Jeg er overhodet ikke utdannet til den ene. Men plutselig har du kirketak som lekker og samtidig skal du være sjelesørgerisk.
Andreassen får et lurt smil
– Dere skal bygge nytt nå også, Pål? spør han med henvisning til nyheten om at St. Svithun skal bygge et nytt menighetshus.
– … Ja, det skal vi også, svarer Bratbak. Til samla latter.
«Så tar vi Bislett stadion om tre år»
Andreassen, Holten og Bratbak forklarer at de har ingen klar større agenda med møtet. Det vil si: «det som står i programmet er det vi skal gjøre».
Blikkene går mot frikirkepastoren Andreassen.
– Noen av oss kan fort bli litt revet med, sånn som med bønnegruppa vi har starta. Noen av oss evangelikale protestantiske pastorer sa at «først gjør vi dette, så blir vi 200, så tar vi Bislett stadion om tre år». Hvorpå noen lurte på om ikke vi bare kunne fortsette å komme sammen og be en gang i måneden.
– Vi får se hva det blir. Foreløpig har vi bare tenkt en enkel samling.
Bratbak kimer inn:
– Vi har et håp og et ønske om åndelig påfyll for de som kommer.
– Til slutt, blir det munkeøl?
– Vi kan hvert fall kjøpe noe av biskop Eriks øl på polet. Og så blir det kanskje noe spesiallaget. Vi får se, forklarer Bratbak.
– Noe spesiallaget? Hvem lager i så fall det?
– Nei, det er en kamerat av meg.
---
Bidragsytere
- Biskop Erik Varden: Biskop i Trondheim katolske stift, munk og kirkehistoriker.
- Åste Dokka: Forfatter, prest og kommentator i Vårt Land.
- Patrik Hagman: Preses for Johannesakademin, dosent i politisk teologi og forfatter.
- Sunniva Gylver: Biskop i Oslo bispedømme, DNK
- Fr. Theodor Svane: Prest i Hellige jomfru Marias Bebudelse Ortodokse Menighet i Bergen
- Ole Jakob Filtvedt: Professor i Det nye testamente ved MF
- Anne May Abrahamsen: Høyskolelektor Ansgarskolen, pastor, menighetsplanter.
- Hilde Myhrer: Tilknyttet Loyola senter for åndelig veiledning, sosionom
- Marius Mjaaland: Professor i religionsfilosofi på Teologisk Fakultet
- Silje Kvamme Bjørndal: Generalsekretær i Areopagos
---
