Slik gikk Rødt-parets bibelprosjekt

Hverken Sofie Marhaug eller Mímir Kristjánsson regner seg som kristne.

Rødt-politikerne og samboerparet satte seg likevel et felles mål: Å lese Bibelen på et halvt år.

De klarte riktignok ikke tidsmålet.

Men i ukas episode av Vårt Land-podkasten Åpenbart forteller de om opplevelsene så langt i prosjektet, som fortsatt pågår.

– Der Bibelen er nærmest meg, er jo når den diskuterer store filosofiske og åndelige spørsmål, sier Mímir Kristjánsson.

Han tenker seg om, tar forbehold – og sats – før han fortsetter:

– Kanskje er det litt bespottende å si, men det er jo en form for ... Den tjener jo veldig godt som en form for selvhjelpsbok.

Han utdyper:

– Det er mange spørsmål om hva som er det gode, hvordan er det riktig å leve, hvordan man skal forholde seg til verden rundt seg, og tilgivelse og nåde, og for så vidt å akseptere sine egne begrensninger også.

– Det er det jeg liker best. Det er jo når man sitter og grubler over de tingene – og det må du på ingen måte tro på Gud for å ta ut av Bibelen – for å lære av den kristne etikken. Den er jo ikke noe man må kaste på dynga, selv om man ikke skulle tro på Gud.

Les intervjuet Vårt Land gjorde med Rødt-duoen da de startet prosjektet

Én alfahann i Bibelen

Rødt-politikerne kan se innslag av politikk i Bibelen. Men Mímir Kristjánsson sier han vil være forsiktig med å bruke det til inntekt for sitt eget ståsted.

– Det er masse venstreradikalt innhold i Bibelen. Og det er nok masse høyrekonservativt innhold også. Men å være for eller mot konkurranseutsetting av tjenester i kommunen, det vet ikke jeg om man skal dra inn i sånt.

Å se på Bibelen som «et slags sosialistisk grunndokument», eller si at Jesus var «den første sosialisten», er Kristjánsson forbeholden til.

– Jeg opplever at det er å redusere Bibelen til noe politisk, som den ikke er.

Stortingsrepresentanten ser også hvordan utsagn og tekster kan brukes til støtte for ideer han er uenig i.

– Alfamann-ideologien, den står ikke i stil med budskapet. Mannsidealet om at ‘sterkest er den som står mest alene’ – og en idé om at man kan ta for seg overfor svakere folk rundt seg for å maksimere sin egen nytte og glede i livet ...

Han legger til:

– Og når Trump kommer med at han er pekt ut av Gud ... Det er i mine øyne anti-kristent. Det er et forsøk på å gjøre seg selv til en slags gullkalv på jorda. Det er bare plass til én alfamann i Bibelen, og det er Gud, konkluderer han.

Mer positiv til religion

Hadde Mímir Kristjánsson kunnet se seg selv som 38-åring, kan man lure på hva han hadde tenkt som tenåring. Rødt-profilen kommer nemlig fra en «veldig antikristen familie».

– Ikke bare at de ikke har trodd, men foreldrene mine har på en måte hata kirka og Gud og alt dets vesen.

– I tillegg har jeg jo vokst opp et sted hvor folk er veldig kristne (Stavanger, journ.anm.). Der var det forbausende mye misjonering på 90-tallet, til og med i den offentlige skolen.

Hver fredag hadde elevene på Eiganes skole samling med presten. Mange av lærerne ba morgenbønn for klassen. Og de sang for maten.

– Så det var veldig mye kristendom. Da jeg flytta til Oslo etter videregående, var jeg veldig sånn antikristen selv.

Kristjánsson var en slags kranglefant på det området, innrømmer han. Han likte å sette kristne på plass med vriene spørsmål. «Det ondes problem», for eksempel.

På samme tid begynte det å skje noe med kirka. Og samfunnet.

– Alle de kampene mot kirka, om likekjønnet ekteskap og sånn, de ble jo vunnet. Så til slutt stod jeg plutselig der og kjente at jeg savna litt kristen moral i samfunnet, sier han lattermildt.

– Så jeg har fått et økende og mer positivt forhold til religion. Men jeg tror jo ikke, da. Det må jeg understreke.

Ikke bare som litteratur

Sofie Marhaugs bakgrunn er heller ikke kristen. Men ikke like «anti» som Kristjánssons.

– Jeg har aldri hatt veldig sansen for en sånn militant ateisme. Jeg bare skjønner ikke hvorfor noen, hvis de ikke ikke tror på Gud, ikke-tror så veldig sterkt, sier Rødt-nestlederen.

Jeg skjønner ikke hvorfor noen ikke-tror så veldig sterkt

—  Sofie Marhaug

Hun er utdannet litteraturviter, og gikk inn i bibellesningen med et blikk på tekstene som både god litteratur, viktig kulturhistorie – og:

– ... for å prøve å være litt mer åpen for det som handler om teologi, da. Eller tro.

– Det er jo noen større spørsmål; hva det vil si å være menneske, hva er rettferdighet, hva er det gode, og finne det en Gud? sier Marhaug.

For en litteraturviter og hennes ikke-troende kjæreste er bibelprosjektet også en mulighet til å trenge inn i de eksistensielle spørsmålene gjennom den kristne tradisjonen.

– Det er ikke kun sånn: ‘Å, dette er et veldig interessant dokument, historisk og kulturelt’.

– Vi prøver også, i hvert fall litt, å ta det for det det er, en religiøs tekst.

---

Åpenbart

• Ukentlig samtalepodkast om tro, tvil, eksistens, fenomener og åndelighet.
• Programledere er religions- og featureredaktør Elise Kruse (i permisjon) og journalist Ruth Einervoll Nilsen.
• Gjester våren 2025 er blant andre Eric Tryland, Mímir Kristjánsson og Sofie Marhaug.
• Få med deg alle episodene her.
• Finnes på de fleste plattformer: Apple, Spotify, Acast osv.

---

En misforståelse

Litteraturviter Marhaug trekker også frem noe konkret og gøyalt hun tenker på når hun leser:

– Åja, dét uttrykket, det kommer herfra, liksom! Det skjer jo hele tiden når man leser Bibelen.

– Hvilke da, for eksempel?

– ‘Kaste perler for svin’, ‘skille klinten fra hveten’, ‘ramaskrik’ ... Og politikere er jo kanskje de som bruker sånne uttrykk aller mest. Og da er det veldig nyttig å prøve å forstå hva de har egentlig betydd. Ofte oppdager man jo at de kanskje ikke har betydd akkurat slik vi bruker dem.

Marhaug har et konkret eksempel. «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen (...)», står det i Johannes 8,7.

– Det er et uttrykk politikerne ofte bruker for å forsvare sine egne privilegier.

Nå har Rødt-politikeren særlig lagt merke til hvordan fortellingen avsluttes.

– At Jesus sier til slutt: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av». Og den siste setningen der, den hopper ofte politikerne over, syns jeg, når de skal liksom si sånn ‘alle er like dårlige, så vi kan ikke gjøre noe med disse systemene’. Punchlinen i den fortellingen er at du skal likevel gjøre noe med problemene, selv om du ikke skal bli steinet for å ha gjort noe galt først. Som jeg syns er en fin fortelling, sier Marhaug.

Jeg har fått et økende og mer positivt forhold til religion

—  Mímir Kristjánsson