«Ukrainsk!». «Nei, russisk!». «Hva med norsk?».
Spørsmålet er hvilket språk menighetsmøtet skal foregå på.
Det vesle, gamle bedehuset på Søreide i Bergen rister. Folk presser seg fram. Det hviskes og noen roper, men det er umulig å få med seg hvem. En dame mister sitt medbrakte brød i bakken.
I krise trekkes folk mot kirka, heter det, og for medlemmene i Kristi åpenbaringsmenighet, blir søndag 6. april intet unntak.
Medlemmer som kommer hver søndag, medlemmer som ikke har kommet på flere år, og helt nye medlemmer har dukket opp for å benytte seg av sin stemmerett. Hvorfor? Fordi det handler om Moskva.
På denne søndagen skal menigheten, som består primært av ukrainere, men som ble grunnlagt av hovedsakelig russere, stemme over om de skal forlate Moskva-patriarkatet, altså Den russisk-ortodokse kirke.
Mange av de nåværende medlemmene har engasjert seg i veldedig arbeid til støtte for Ukraina helt siden 2014. Samtidig er de underlagt Moskva-patriarkatet, som støtter Russlands krigføring i Ukraina.
---
Kristi Åpenbaringsmenighet
- Grunnlagt i 2004.
- De fleste av grunnleggerne var russere, men i dag er majoriteten av medlemmene ukrainere.
- Menigheten er viet til ære for Kristi dåp i Jordan.
- I 2016 kjøpte de Søreide bedehus fra Indremisjonsforbundet for 4,5 millioner kroner.
---
Mistenkt for spionasje
Det er en strålende solskinnsdag i Bergen. Lyset reflekterer i vannet og danner en pil fra Søreide bedehus til krigsskipene i Haakonsvern. Menighetens nærhet til Norges hovedmarinebase, har gjort at dem har blitt mistenkt for å drive spionasje, blant annet i en Dagbladet-artikkel. Menighetens daglige leder Dmytro Ostanin har benektet anklagene, men har sagt at han frykter det kan skje hvis menigheten ikke bryter ut av Moskva-patriarkatet.
Krigen har i lang tid vært et bakteppe for denne menigheten som består av både ukrainere og russere. Men under gudstjenesten, hvor det er både russere og ukrainere til stede, går ting rolig for seg, både for de som er inne i og utenfor bedehuset. Noen menn står ute ved bilene sine og spøker, kvinnene gjør det samme bare inne i gangen, og barna løper fritt rundt omkring ute.
Det er lite som vitner om at temperaturen snart skal øke. Men enkelte tegn, er det.
– Se her, sier Svitlana Bobrivnyk, som tar jakken til side for å avsløre en Ukraina-sløyfe som er festet på hjertesiden av genseren.
Det er stille før stormen, men stormen er på vei. For også ortodokse gudstjenester må ta slutt en gang.
Stappfullt
Møtet begynner og Søreide bedehus forvandles til noe som er forveksling lik en punk-konsert. Det er nærmest umulig å komme inn i bygget.
Når den viktige avstemningen endelig kommer, reises en armada av hender til overflaten. Det ikke lett å forstå at hendene sitter fast i menneskekropper, så tett som de står.
Øynene går mot tellekorpset og et betimelig spørsmål oppstår: Kan et korps bestå av kun to personer? Det er iallfall realiteten for de to stakkars sjelene som utgjør tellekorpset denne skjebnesvangre søndagen. Det skal bli en stressende dag på jobb, men én trygghet har korpset: Antall hender i været viser tydelig hvilken vei dette går.
Gir stemme til stilnet prest
Dagens stemme skal vise seg å bli like mye en stemme imot Moskva-patriarkatet som en stemme for menighetens daglige leder, Dmytro Ostanin.
Ukraineren Ostanin er fra de østlige områdene i Ukraina, og har uttalt seg kritisk om Russlands krigføring i Ukraina. Etter at han valgte å ikke lystre en ordre fra patriarkatet, fikk han våren 2024 sparken som forstander i menigheten. Sommeren 2024 ble han fratatt presterettighetene. Avgjørelsen ble velsignet av kirkesamfunnets øverste leder, patriark Kirill, mannen som har kalt den russiske krigføringen for «Guds under».
På møtet er Ostanin i sentrum av begivenhetene. Han deler ut sakspapirer, informerer, og oppklarer språklige forvirringer. Enda viktigere: Det er han som legger fram forslaget om å forlate Moskva-patriarkatet, et forslag han selv har forfattet.
«Solidaritet»
Underveis i møtet kan man se at Ostanin beveger seg lengre og lengre bakover mot altertavlen, mens motstanderne av hans forslag beveger seg lengre fram. De sistnevnte blir stadig varmere i trøyen når det kommer til å si hva de mener.
På et punkt kommer det to ukrainere inn bakdøra og stiller seg opp bak den daglige lederen Ostanin. De ser nesten ut som livvakter der de står bak ham. En av dem er ukraineren Roman Dobrovolskyi. Før møtet sa han ett enkelt ord til Vårt Land:
«Solidaritet».
Budskapet er noe flere ukrainere deler med Vårt Land før møtet begynner: De er her først og fremst for å vise solidaritet med Dmytro Ostanin.
Rungende applaus
Det krangles om prosess. Ett medlem mener at alle burde vise hva de stemmer ved håndsopprekning «sånn at vi kan se hvem som stemmer hva».
Ordstyrer for dagen, den norske advokaten Rune Valaker, plukker ut en side fra Einar Gerhardsen-boka og forklarer at det er kutyme i Norge å rekke opp hånda hvis man har en innvending mot et forslag, ikke at man må rekke opp hånda ved hver vedtektsendring man vil stemme for.
Men når det kommer til spørsmålet om Moskva-patriarkatet, skal rett være rett, vedkjenner Valaker:
– Det skal telles hvem som er for, så hvem som er imot.
Når avstemningen endelig kommer, stemmer medlemmet som ønsket håndsopprekning for å ikke forlate Moskva-patriarkatet. Han holder høyrehånda høyt til værs, mens han blir regelrett målt opp og ned av mannen som står ved siden av ham. Et mønster åpenbarer seg: De som er for å forbli en del av Moskva-patriarkatet, ser stoltest ut.
Etter flere runder med opptelling, blir resultatet klart. 135 mot 16 stemmer for å forlate Moskva-patriarkatet, eller «90 prosent flertall!» som en ukrainsk kvinne roper til Vårt Land når vi forlater bedehuset.
Menigheten forlater Moskva til lyden av rungende applaus. Men det er dem som ikke klapper.
– De stjeler vårt felles hus
En av dem som ikke klapper står helt fremst, øye til øye med ordstyrer Valaker og den ukrainske tolken ved siden av ham. «Monika», som ønsker å forbli anonym i frykt for å bli uthengt i offentligheten, har vært medlem av menigheten omtrent siden den ble grunnlagt i 2004.
– De stjeler vårt felles hus, sier hun til Vårt Land.
Hun er en av et knippe medlemmer som både før og etter avstemningen kritiserte stemmegivningsprosessen. Deres poeng er at det ikke ble utført en sjekk av hvem av de fremmøtte som faktisk var medlemmer.
– Kritikken er notert og vil bli protokollført, svarte Valaker.
– Dypt urettferdig
«Monika» påpeker at grunnleggerne av menigheten primært var russere og sier at medlemmer som har ønsket å være tilknyttet Moskva-patriarkatet har gitt mye penger til menigheten siden da, blant annet til kjøpet av Søreide bedehus, som ble kjøpt fra Indremisjonsforbundet i 2016 for 4,5 millioner kroner.
– Det er urimelig og dypt urettferdig at de som nylig har kommet til menigheten gjennom kollektiv beskyttelse nå skal kunne bestemme over et kirkebygg de ikke har vært med å etablere, sier hun, og legger til:
– Alle er hjertelig velkommen i menigheten, men eierskap handler om historikk og fellesskap over tid – ikke om geopolitiske skillelinjer.
– Medlemmer har dratt på grunn av presten
«Monika» er kritisk til Ostanins rolle i utviklingen av menigheten og nå bruddet med Moskva-patriarkatet. Hun sier at flere har forlatt menigheten de siste årene.
– Presten Dmytro Ostanins rolle burde vært å forene to brødrefolk – russere og ukrainere – som i dag står igjen i en smertefull og vanskelig situasjon. I stedet har han brukt sin stilling til å så mistillit og uro. Det er grunn til at så mange medlemmer har forlatt menigheten de siste årene.
«Monika» mener prester generelt burde holde seg unna politikk.
– Å blande politikk og religion i en så betent situasjon er som å hive bensin på bålet. Det skaper splittelse og sår, når vi egentlig burde stå sammen i bønn og fellesskap.
– Å blande politikk og religion i en så betent situasjon er som å hive bensin på bålet.
— «Monika», menighetsmedlem
– Nå er jeg fri
Vårt Land møter Ostanin for å konfrontere ham med uttalelsene til «Monika», men også for å høre hans reaksjon på bruddet. Salen er i ferd med tømmes og Ostanin har brukt tida etter møtet til å rydde opp i bedehuset. Han gir en siste beskjed til en frivillig om hvilken skuff noe skal ligge i. Idet hun forlater salen, er det som om lufta går ut av ham. Han plumper ned i en stol og puster ut.
Hans kollega, den bulgarske presten Fader Konstantin, smiler mens han ser like utmattet ut der han ser ut til å bruke prekestolen til å holde seg selv oppe. De ser på hverandre i lykkelig mistro. Smilene sier «Vi klarte det».
– Nå er jeg fri, sier Ostanin.
– Hvordan føles det?
Ostanin sier ingenting i en lang stund. Han bare nikker. Så sier han for seg selv:
– Jeg er veldig glad akkurat nå.
– Det er Russland som bruker kirken politisk
Ostanin tar til motmæle når han hører at «Monika» omtaler ham som for politisk.
– Enkelte prøver å gjøre kirken helt steril, som om vi ikke skal ha noen tanker om hva som skjer i verden. Samtidig er det jo Russland som bruker kirken politisk.
– Hvis vi som kirke spiser sammen med ukrainske flyktninger som sier at deres hus er blitt bombet av Russland, driver vi da med politikk? Kirken må ikke sitte stille når vonde ting skjer i verden. Kirken kommer med krisa.
Ostanin benekter at han driver tyveri av «et felles hus».
– Hvordan kan man si det? Det er menighetens eiendom. Vi kjøpte det for våre penger, sier noen. Men om vi skulle bruke kun penger fra giver eller kollekt til å kjøpe hus, skulle vi nedbetale i lån i cirka 20 år.
Ostanin blir provosert av kommentarene til «Monika» om flyktninger med kollektiv beskyttelse.
– Skal vi begynne å rangere folk? Skal vi plassere dem nederst de som sitter bakerst og har gitt ingenting fordi de ikke har penger. Kirken skal være åpen for alle. Den er også åpen for de som stemte imot forslaget i dag.
– Enkelte prøver å gjøre kirken helt steril, som om vi ikke skal ha noen tanker om hva som skjer i verden.
— Dmytro Ostanin, daglig leder i Kristi Åpenbaringsmenighet
– Vi er ikke de første, vi blir ikke de siste
– Håper du at du kan bli prest igjen nå, Ostanin?
– Ja, selvfølgelig tenker jeg på det. Å bli prest betyr å bli kalt. Det er noe ingen patriark kan ta vekk fra meg. Men vi får se. Hvis ikke, så har jeg fortsatt mye å gjøre.
Nylig ble det nyopprette Ukrainas ortodokse kirke i Norge medlem av Norges kristne råd. De håper å bli en paraplyorganisasjon for alle kommende ukrainsk-ortodokse medlemmer i Norge.
– Er tanken å hekte seg på dem?
– Det skal vi diskutere på et senere tidspunkt. Det viktigste nå var å forlate Moskva. Det skal bli opp til menigheten å velge. Hvis de vil til det serbiske patriarkat, ok. Hvis de vil til Konstantinopel, ok. Det er folket som velger.
Ostanin titter ut vinduet. Menigheten hans har blitt ikke bare den første russisk-ortodokse menigheten i Norge til å bryte ut av moderkirken. De er den første menigheten i Nord-Europa til å gjøre det.
– Vi er ikke de første, vi blir ikke de siste, sier Ostanin.