Sannhetssøkeren

WASHINGTON: Invitasjonen sier at det dreier seg om et frokostmøte som skal samle inn penger til den episkopale veldedighetsorganisasjonen Samaritan Ministry i den amerikanske hovedstaden. Men allerede mens de 250 deltakerne får kaffe i koppen og croissant på tallerkenen, merker man at det er en stjerne i rommet.

En spinkel kvinne med kort, grått hår og sort drakt over en lilla skjorte med innebygd hvit krage går rundt til samtlige bord og hilser med et hjertelig smil og intenst blikk. Når hun litt senere går opp på talerstolen som dagens hovedtaler, reiser hele salen seg med en lang stående applaus – før hun har åpnet munnen. Når arrangementet er over, er det lang kø av folk som vil ta selfies, takke henne og gi et klapp på skulderen.

65 år gamle Mariann Budde har vært biskop i den episkopale kirkens bispedømme rundt Washington D.C. siden 2011, og hun er ikke fremmed for å heve stemmen mot det hun oppfatter som urett. Men 21. januar i år talte hun seg til internasjonal berømmelse, da hun under en gudstjeneste henvendte seg direkte til USAs gjeninnsatte president.

Hun ba Donald Trump vise nåde overfor immigranter og lhbt-personer. Noen syntes det var fantastisk. President Trump kalte henne avskyelig. Og flere mente hun hadde krysset grensen for hva man kan og bør si i en kirke.

Søker samling i en splittet nasjon

Men hva sier hun selv til kritikken om at hun talte presidenten midt imot?

– Var det det jeg gjorde? Hva gjorde jeg egentlig? Jeg ba ham – og oss alle – om å huske at mennesker ikke er kategorier man uten videre kan avskrive. At de er mennesker, og at de fortjener hans nåde som landets mektigste mann. Er det å tale ham imot? Er det å kritisere ham? Helt ærlig synes jeg det var et ganske pastoralt øyeblikk, sier biskopen.

Hun har lagt den obligatoriske «takk for at du kom»-buketten på bordet, og lokalet i Washington National Press Club er blitt helt tomt. Når hun møter Vårt Land er det med en blanding av et oppriktig ønske om å gi gode svar, og utålmodighet etter å komme videre.

Mariann Budde forstår og aksepterer at hele verden interesserer seg for henne. Men hun er også litt lei av det.

Og hun synes generelt det har vært for mye fokus på de få ordene hun rettet direkte til Trump, og for lite på det overordnede budskapet om å søke samling i en splittet nasjon. Det var dette som var utgangspunktet for prekenen som gikk verden rundt.

– Jeg tenkte mye over at mitt oppdrag var å lede en gudstjeneste med en bønn til Gud om å forene oss som land. Det var oppgaven. Og jeg var ganske nervøs, for vi hadde jo ikke gjort annet enn å motarbeide en slik forening. Det var det jeg ville snakke om. Og så nevnte jeg noen ting som presidenten ikke nødvendigvis omfavnet – i hvert fall ikke i sin innsettelsestale dagen før.

En stille bønn til presidenten om å vise nåde

– Men når du i prekenen din nevnte Trump så direkte og henvendte deg direkte til ham, var det ikke å skjemme ut et medlem av menigheten? Er det mulig å gjøre det?

– Synes du virkelig det?

Igjen vender biskopen spørsmålet direkte tilbake til journalisten.

– Når jeg taler i et bryllup, snakker jeg om kjærlighet og gir brudeparet noen ord med på veien. I en begravelse taler jeg om oppstandelsen og henvender meg til de sørgende. Og ved en avslutning fra presteseminaret snakker jeg om verdiene bak prestekallet, og sier noen ord til dem som skal ordineres. Her ble jeg invitert til å snakke om kristen enhet under en gudstjeneste i forbindelse med en presidentinnsettelse. Og jeg leverte en stille bønn til presidenten om å vise nåde, sier hun og forklarer sin tilnærming.

– Hvis han følte seg utstøtt, så kan jeg forstå det. Men han kunne også ha reagert på mange andre måter. Han kunne til og med bare ha ignorert meg. Men hva hadde han egentlig forventet? Nåden er, slik jeg ser det, et bibelsk – ikke politisk – begrep.

Snakket om verdighet, ærlighet, ydmykhet, nåde

Mariann Budde understreker at Trump selv takket ja til invitasjonen til Washington National Cathedral, og at han visste det var hun som skulle preke.

I motsetning til i 2017 ble det ikke stilt krav om at det ikke skulle være noen preken. På spørsmål om hun ikke er med på å bidra til det motsatte av forening, nemlig splittelse, kaller hun det rettferdig kritikk.

---

Mariann Budde

• Alder: 65 år.
• Biskop i det episkopale bispedømmet i Washington siden 2011. Den episkopale kirke er den anglikanske kirken i Amerika.
• Før hun ble biskop var hun rektor ved St. Johns Episcopal Church i Minneapolis i 18 år.
• Gift med Paul Budde, har to barn.
• Ble verdenskjent i januar i år da hun holdt en preken i forbindelse med innsettelsen av Donald Trump, og blant annet ba ham vise nåde overfor lhbt-personer og innvandrere i USA.
• Har skrevet flere bøker, blant andre How We Learn to Be Brave: Decisive Moments in Life and Faith (2023) og Receiving Jesus: The Way of Love (2019).

---

– Og det lever jeg med. Det er helt fair. Og det er noe jeg har tenkt mye på.

Svaret kommer langsomt. Biskopen tenker før ordene taler. Etter en lang pause legger hun til:

– Jeg føler virkelig ikke at det jeg sa var splittende. Men det faktum at det ble oppfattet slik, sier kanskje mer om hvor vi er som samfunn, enn om verdiene jeg forsøkte å uttrykke. Verdighet, ærlighet, ydmykhet, nåde – det var det jeg snakket om. Og hvis dét kan splitte folk … hva skal en budbringer av Jesu Kristi evangelium da gjøre? Hva skal jeg snakke om da? Helt ærlig – hva skulle jeg ha sagt? Da kunne jeg jo ikke si noe som helst. Og er dét troskap? Virkelig?

Her kommer ordene raskt og skarpt. Og med et lite fnis forteller biskopen at hun og mannen faktisk forsøkte å spørre ChatGPT om gode råd til hva man burde si i en preken for et nasjonalt publikum om å samle nasjonen. Hun sier at det faktisk var et imponerende forslag til en preken. Men den sa egentlig ingenting. Hun måtte bruke sine egne ord.

– Men jeg hører kritikken. Og det gjør vondt. Det gjør virkelig vondt.

Verdighet, ærlighet, ydmykhet, nåde – det var det jeg snakket om. Og hvis dét kan splitte folk … hva skal en budbringer av Jesu Kristi evangelium da gjøre?

Snever forståelse av frelsen

Det var på ingen måte gitt at det var her hun skulle ende opp. Hverken på en prekestol eller som sosiale medier-profilbildet til kristne over hele verden. Selv famlet hun i barndommen, i en splittet familie, etter både Gud og retning. Det innebar blant annet at hun i en periode var med i en evangelikal kirke – en kirkelig retning Donald Trump i dag henter mange av sine velgere fra.

– Jeg vil kalle det en fundamentalistisk kirke. De hadde en veldig snever forståelse av frelsen, av Bibelens ufeilbarlighet, og av kjønn – altså manns- og kvinneroller. Det var en veldig smal sti, forklarer hun.

Det er ikke de mest positivt beskrivelsene hun henter fram når hun beskriver sin barndoms menighet. Men det var her hun fant Jesus, som hun selv kaller det.

– Det var i en tradisjonell innbydelse til frelse da jeg var rundt 16. De elsket meg, tok imot meg og ble en slags erstatningsfamilie da min egen familie ikke hadde det så bra.

Kjærligheten fra menigheten var gjensidig.

– De var gode mennesker. Men det ga ikke mening for meg at stien skulle være så smal, og at Kristus skulle ha en så rigid forståelse av frelsen – og av hvem som er innenfor og utenfor.

De kronet ham jo i praksis som vår åndelige leder – en som var innsatt av Gud for å gjøre det han mener er nødvendig. Det var veldig skremmende

Handler ut fra religiøse impulser

Da hun som 17-åring flyttet fra faren til moren, gjorde den evangelikale pastoren det veldig klart at unge Budde var i fare for å falle tilbake i synden hvis hun ble med i morens episkopale kirke. I dag sier hun at det var nettopp der hun møtte en pastor som åpnet opp verdensbildet – og «ga meg en mer raus forståelse av Guds kjærlighet».

Med det som bakgrunn synes biskop Budde det er vanskelig å forstå hvordan alle kristne kan lese den samme Bibelen, tro på den samme Gud og følge den samme Jesus.

– Det er et mysterium. Og slik har det vært siden apostelmøtet i Jerusalem. I den evangelikale kirken finnes det virkelig en helt annen forståelse og lesning av de hellige skriftene – og av Kristi vitnesbyrd. Religion blir ofte sammenfiltret med andre aspekter av menneskelivet. Vi handler ut fra religiøse impulser, men jeg tror ofte de også tjener andre formål. Den evangelikale kirken – å, jeg hater virkelig det begrepet, for det er så bredt – er blitt politisert, og den er så langt unna Jesu lære.

Biskop Budde tilhører dem som åpent stiller spørsmål ved om Donald Trump følger Jesus. Hun bemerker at selv noen av hans mest trofaste støttespillere sammenligner ham med den ikke-troende kong Kyros fra Det gamle testamente, som fungerte som et redskap for Gud.

Gud kan ha reddet Trumps liv

Tilbake til hendelsen som har brakt oss hit, grunnen til at vi snakker med en episkopal biskop i Washington D.C. – prekenen under innsettelsesgudstjenesten. Dagen før, selve innsettelsesdagen, hadde Budde fulgt med på hvert sekund av seremonien, og lyttet til alle talene. Hun så hvordan menneskene på scenen ba for og med presidenten.

– De kronet ham jo i praksis som vår åndelige leder – en som var innsatt av Gud for å gjøre det han mener er nødvendig. Det var veldig skremmende, og det traff meg i hjertet. Jeg sier ikke at det ikke var Gud som reddet livet hans, sier hun og henviser til hendelse under høstens valgkamp, hvor Trump kom relativt uskadet fra et attentatforsøk.

– Men om det faktisk var det, finnes det mange andre måter å uttrykke takknemlighet på enn å bruke det som en godkjenning av politikken hans.

Sannhet har trange kår i dagens USA

Mariann Budde synes det både er bekymringsfullt og krevende at kirken brukes som et politisk verktøy, og for å gi makt til mennesker som utnytter kirken og forvrenger budskapet dens.

– Det er gjort ganske effektivt. Kristen nasjonalisme er som bevegelse en enorm forvrengning av kristendommen, og det er pakket inn i et mytologisk narrativ om vår nasjons eksepsjonalisme og hvite menneskers privilegium. Det er kjettersk langt utover hva jeg kan rettferdiggjøre. Og det er farlig. Det tjener aldri menneskehetens beste. Det er virkelig hjerteskjærende.

Men til tross for biskopens uttalte ønske om å lytte, lære og samtale, er hun fortsatt ikke i tvil om at hun er i stand til å skille mellom hva som er rett og galt – selv om ordet sannhet har trange kår i dagens USA.

– Jeg tror sannheten er vanskelig å finne. Men når man vet at noe er sant, så vet man det. Det er for eksempel ikke sant at alle immigranter er kriminelle. Og det er heller ikke sant at alle transpersoner er farlige. Det er rett og slett ikke sant.

Hun trekker frem at de fleste immigranter er hardtarbeidende naboer som betaler skatt, og som får økonomien til å henge sammen.

– Det er et faktum. Kan jeg, som alle andre, bli offer for forvrengninger av sannheten? Ja, selvfølgelig. Det innrømmer jeg. Men når vi vet at noe er sant, er det viktig å si det. Akkurat som det er viktig å si ifra når vi hører noe som er uomtvistelig galt, sier hun, og viser til at Jesus ikke svarte da Pilatus spurte ham hva sannheten var.

Ba til Gud om ikke å kaste opp

I boken Hvordan vi lærer å være modige skriver biskop Budde om hvordan man gjennom tro og god dømmekraft kan bli den beste utgaven av seg selv. Om hvordan man kan finne de viktige øyeblikkene i livet. Men hun nøler litt når hun blir spurt om prekenen til Trump var et slikt øyeblikk.

– Den krevde i alle fall alt jeg hadde. Jeg ba til Gud om at jeg ikke skulle kaste opp på vei opp til prekestolen. Men jeg vet ikke om det var mitt øyeblikk. Jeg hadde fått en oppgave.

Allerede i juni fjor ble hun ringt av dekanen i kirken, som mente det var riktig at akkurat hun skulle holde prekenen.

– Han håpet selvfølgelig at jeg ville bli den første kvinnelige biskopen som prekte for en kvinnelig president – Kamala Harris.

Slik ble det ikke.

– Jeg gjorde mitt beste. Jeg følte at jeg måtte være tro mot min egen overbevisning og det jeg – ut fra mitt begrensede perspektiv – anser som Jesu kjernebudskap, og hva det betyr å ha et moralsk fundament i et demokratisk, pluralistisk samfunn. Og jeg var opptatt av å sørge for at enkelte følte seg sett. Vi har mange homofile, lesbiske og migranter i mitt lokalsamfunn, og det er jo dem jeg tjener. De skulle vite at jeg ser dem som de fantastiske menneskene de er.

Biskopen vil ikke være noens ikon

– Man snakker mye i USA om å skille stat og kirke. Men det betyr ikke at man skiller tro og politikk.

– Nei, det betyr bare at vi ikke har en statskirke. Og at jeg ikke kan være partipolitisk.

– Men du har altså ikke noe problem med å snakke politikk fra prekestolen?

– Det kommer an på hvordan man definerer politikk. Alt som har å gjøre med å organisere samfunnet til det felles beste, er jo et politisk spørsmål. Jeg uttrykker ikke støtte til kandidater. Men hvis jeg får folk til å tenke dypere over noe, så har jeg nådd målet med prekenen – selv om de avviser alt jeg sier.

Jeg ba til Gud om at jeg ikke skulle kaste opp på vei opp til prekestolen

– Men oppnådde du det du hadde satt deg fore?

– Nei, lyder det nølende svaret, sagt med en tone som nesten lyder sørgmodig. Så følger nok et motspørsmål til journalisten:

– Hva skulle det vært?

I stedet for å vente på svar, beklager biskopen seg.

– Jeg svarte nei altfor raskt. La meg si det på en annen måte, sier Budde, og tenker, lenge.

Alt vi hører er hissige bilhorn i Washingtons gater tretten etasjer lenger ned.

– I det meste av det jeg gjør, vet jeg ikke på forhånd hva frukten blir. Noen ganger gir jeg alt jeg har, og ser ingen resultater. Andre ganger rører jeg knapt en finger, og det får enorme konsekvenser. Men hvis jeg kan være en kilde til håp for noen som har mistet håpet, hvis jeg kan presentere et syn på kristendommen som for tiden ikke får særlig oppmerksomhet i vår offentlige samtale – med en ekte forståelse av Guds kjærlighet og medfølelse, og med Jesus som den frelser jeg ser ham som – da vil jeg fortsette å gå den veien. Det er noe jeg tror veldig sterkt på. Jeg ønsker ikke å være noens kjæledegge, eller å være et ikon, som en sa til meg i dag morges.

Måtte ha sikkerhetsvakter

Mariann Budde takker for seg, griper blomsterbuketten på bordet, reiser seg og setter kursen mot heisen. I tiden etter prekenen 21. januar ønsket hun ikke å gå ut alene.

Men nå føler hun ikke lenger at hun trenger sikkerhetsvakter. Hun spaserer alene nedover Washingtons F Street, som fører rett mot Det hvite hus. Ikke fordi hun har noe ærend der.

Hun skal bare hjem og forberede søndagens preken i en kirke i Maryland – en av de 86 kirkene i hennes bispedømme. Det er jobben hennes nå.