«I dag får jeg lyst til å rope ut igjen: ‘Ikke rør!’»
Slik begynner et innlegg Heidi Halvorsen la ut på sin Facebook-profil denne helga.
Denne helga holdt den omstridte danske predikanten Torben Søndergaard en samling i pinsekirka Klippen i Sandnes. Hans organisasjon, The Last Reformation, oppfordrer til å leve et kristenliv slik det står beskrevet i Apostlenes gjerninger: helbrede syke, forkynne evangeliet og kaste ut demoner. Gjennom tre dager får deltakerne undervisning i hvordan leve som de første kristne. De får også mulighet til å praktisere det de har lært på gata, skrev Vårt Land i en reportasje fra arrangementet.
Det er dette som har fått Heidi Halvorsen til å grøsse. Hun er først og fremst glad for at hun ikke er til stede selv. Arrangementet minner henne om opplevelser med helbredelsesforsøk tidligere i livet. Hun har heller ikke noen tilknytning til Søndergårds virksomhet.
Halvorsen mistet synet da hun var mellom 28 og 30 år, da hun tilhørte en karismatisk sammenheng i Vestfold, og til stadighet opplevde at mennesker ba for at hun skulle få synet tilbake – uten at hun henvendte seg til dem, og av og til uten å spørre om hun ønsket det.
– Jeg blir veldig redd, og kjenner på ubehaget selv om jeg sitter mange mil unna, sier hun om arrangementet i Sandnes:
– Pulsen stiger og jeg begynner nesten å grine. Det sitter veldig kroppslig i, frykten for at noen vil kaste seg over meg.
Noen ganger har jeg hørt andre kristne si at det jeg opplevde ikke har vært greit, og det har vært så godt å høre
— Heidi Halvorsen
– Må si ifra
Da synet var i ferd med å forsvinne, kunne hun for eksempel oppleve å bli lagt hendene på under kirkekaffen, eller mens hun satt og spilte piano. Eller at hun gikk til forbønn om noe annet, men at det likevel ble bedt for at hun skulle bli helbredet fra øyesykdommen.
– I etterkant har jeg skjønt at dette var veldig ugreit.
I tillegg til at omtalen av Søndergaards arrangement vekker opp frykten i henne, blir hun sint.
– Men det er ikke på vegne av meg selv. Noen ganger har jeg hørt andre kristne si at det jeg opplevde ikke har vært greit, og det har vært så godt å høre. Så selv om dette ikke har noe med meg å gjøre, tenker jeg: Søren heller, noen må si ifra. Den som blir bedt for blir sittende igjen med svarteper hver gang bønnesvaret uteblir. «Synd for deg, da trodde du ikke nok».
En typisk innvending Halvorsen har hørt, er at «dersom vi ber for hundre mennesker og bare én blir frisk, er det uansett verdt det».
Spør heller som Jesus: Hva vil du jeg skal gjøre for deg?
— Heidi Halvorsen
– Da spør jeg: Er det det? Da skjønner man ikke kompleksiteten i det å leve med kronisk sykdom, for det krever mye bearbeidelse i etterkant hvis du utsetter deg for forbønn.
Hun understreker at hun ikke er noen motstander av forbønn på generelt grunnlag, og at hun fremdeles tror at Guds helbredelse er mulig.
Skjevt maktforhold
Halvorsen mener selve forbønnssituasjonen gir uttrykk for et skjevt maktforhold, i form av at det er vanskelig å si nei til å bli bedt for, særlig hvis du er kristen selv og kjenner til kristne sammenhenger.
– Dette er jo mennesker som sannsynligvis bare ønsker det beste for sine medmennesker, og hevder å ha opplevd at deres bønn har ledet til helbredelse.
– Ja, og jeg har vært i en del slike settinger hvor vi sier «nå skal vi ut», så jeg antar det nok er mange som bare gjør det fordi de har fått beskjed om det. Det er varsomheten i møte med menneskene jeg etterlyser.
Halvorsen forteller at selv om hun både har skrevet og snakket om erfaringene sine i flere år, har hun fremdeles ikke kommet dit at hun klarer å si nei dersom noen ønsker å be for henne.
– Mange hadde nok akseptert at jeg hadde gitt et nei, men jeg blir helt frossen og satt ut.
Så derfor oppfordrer hun til varsomhet:
– Hvis du tenker at du skal ut og be for folk på gata, husk at de du møter er sårbare mennesker, og at du sitter på makta, ikke dem, sier hun, og legger til:
– Spør heller som Jesus: Hva vil du jeg skal gjøre for deg? Og ikke nødvendigvis på vegne av Jesus, men hva kan du gjøre for den enkelte.
