Han tok de tolv til side og sa til dem: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til folkeslagene og bli hånt og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han stå opp.» Men de skjønte ikke noe av dette. Meningen var skjult for dem, og de forsto ikke det han sa.
Lukas 18,31–34
Tekstblikk: Rammen for vårt håp
Karl Olav Sandnes, professor emeritus i Det nye testamentet ved MF vitenskapelig høyskole
Denne søndagen retter blikket mot påsken og Jesu vei til lidelse, død og oppstandelse.
Teksten er en av flere forutsigelser om det som skjer i påsken. Hos Lukas dreier det seg, foruten vår tekst, om 9,22 og 9,44–45. Med påskens forutsigelser går skriftene i oppfyllelse (jfr. Luk 24,25–27, 44–49).
«Oppfyllelsen» av skriftene er mer enn at profetord finner sin oppfyllelse i det som skjer i påsken. Påskens hendelser gir den fulle mening av hva skriftene samlet sett handler om. Perspektivet er større enn enkeltprofetier.
Teksten handler naturligvis om Jesu egen vei til Jerusalem – hans historie for oss! Men det er også en tekst om hva det er å være disippel og etterfølger av Jesus. Når Justin Martyr (ca. 160 e.Kr.) forteller om søndagsgudstjenestene i Roma, sier han at det leses fra «apostlenes beretninger» (= evangeliene) som følges av en tale som oppfordrer til «etterligning» av det som der sies. Med det er det sagt at fortellingene om Jesus også handler om oss.
Et ekko av samme måte å tenke om evangelienes lidelsesfortellinger på finner vi også hos Paulus: «Ha meg til forbilde slik jeg har Kristus som forbilde» (1 Kor 11,1). Nettopp Jesu lidelse og død til beste for andre står i fokus for det å etterligne Kristus (1 Kor 10,32–33, Rom 15,1–7, Fil 2,4–11). Også Jesu oppstandelse er et mønster for Kristus-troendes liv og håp.
Å høre Kristus til, er å praktisere både selv-oppgivelse og oppstandelse (Rom 6). Derfor er det neppe tilfeldig at søndagens tekst både i forkant (18,28–30) og etterkant (18,43) handler om å følge Jesus (gresk: akolouthein). Heller ikke er det tilfeldig at påskeforutsigelsen i 9,22 følges umiddelbart av Jesu ord om å ta opp sitt kors og følge ham (akolouthein) (9,23–24, jf. 14,27).
Jesu vei til Jerusalem er således både hans og vår. Påskens fortellinger om Jesu lidelse, død og oppstandelse angir også rammene for vårt liv som Kristus-troende og for vårt håp.
Prekenblikk: Nå går vi sammen
Åste Dokka, teolog og kommentator i Vårt Land
Se, vi går opp. Dette er mystiske ord for meg, i positiv forstand. Jesus sier ikke: Vil dere være med? Han sier ikke: Jeg har lyst til å gå! Nei, han sier: Se, vi går opp.
I det er to ting tatt for gitt. Det ene er at dette er noe som skal skje. Det er ikke valgbart, det er ikke resultat av Jesu vilje eller noens beslutning. Ingen blir spurt om de har lyst eller anledning, om det passer i deres plan eller livsprosjekt. Veien mot lidelse og død tar ikke slike hensyn. Den er sikker for alle mennesker: Våre kropper er skrøpelige og sårbare, vi skal dø, uansett hva vi måtte synes om det.
Det andre som tas for gitt, er dette: Det er et vi her. Vi går ikke alene på veien. Rundt oss, på alle kanter, kan vi se et helt faktisk skjebnefellesskap, for det er folksomt på utfartsårene. Vi går sammen. Man kan velge å lukke øynene for det, men vi går faktisk sammen likevel. Det er ingen skam i å trenge andre i vår siste time, selv Jesus gjorde det.
Og så er det mer. Det er noe som var skjult for disiplene, og skjult for de fleste av oss: Og den tredje dagen skal han stå opp.
Hans vei er vår vei. Nå begynner fasten, og i fastetida går vi dødens vei sammen. Men bortenfor dødens grense finnes noe mer, finnes en vår, et liv, en ny virkelighet, en påskedag for oss alle.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Caroline Stordalen og Åste Dokka.
---
