Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.»
Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det skriftene sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.
Joh 20,1–10
Tekstblikk: Maria gikk ikke hjem
Marianne Bjelland Kartzow, professor i Det nye testamente ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo
I motsetning til alle andre fortellinger om kvinnene ved den tomme grav, både dem vi har i NT og i andre tidlig-kristne kilder, lar Johannesevangeliet Maria Magdalena komme alene til graven. I noen tekster er det forskjell i navnene på kvinnene (Salome, Joanna, den andre Maria, Sara, Marta, eller enda flere ved navn Maria), men Maria Magdalena er alltid med. Hennes rolle var altså ubestridt, men den ble også brukt av dem som argumenterte mot kristendommen.
Kritikken lød: Hva slags type ny trosretning var dette, som til og med har en «hysterisk kvinne» som sitt første vitne? Det var ikke særlig troverdig, mente kritikerne, med åpenbar referanse til Maria Magdalenas ambivalente rykte.
Hos Johannes kommer bare Maria Magdalena til graven. Her gjelder ikke reglen om det måtte minimum tre vitner til for at noe skulle stadfestes i antikken. Dette kan være grunnen til at de andre evangeliene nevner tre kvinner. Som Lukas (24,10), selv om kjønns-stereotypiene slår inn og evangelisten forteller at disiplene ikke satte sin lit til dem, men trodde det de sa var «løst snakk» (Luk 24,11). Ingen tviler tilsvarende på Marias ord i Johannesevangeliet.
Hos Johannes initierer Marias vitnesbyrd en løpekonkurranse beskrevet i detalj, mellom to av de fremste disiplene. Den ene løper fortest, men den andre går først inn i graven. Det ble nok ikke fortalt slik fordi evangelisten var så opptatt av kondisjon eller løpeteknikk, men for å understreke Peters apostolisitet.
Etterpå gikk disiplene hjem (Joh 20,10). Men Maria Magdalena går ikke hjem. Selv om hun ikke fikk løpe om kapp med disiplene til graven, så er det hun som prater med to engler og deretter er den første til å møte den oppstandne (Joh 20,11). Dette gjenkjennelsens øyeblikk er en hovedscene i evangeliet. Hun ble kalt «apostola apostolorum», altså apostlenes apostel.
Prekenblikk: Påskemorgen begynner med et tap
Ingrid Brækken Melve, teolog, salmedikter og forfatter
Maria Magdalena går til grava mens nattemørket ennå har makten. Hun ser hullet i fjellet, den tunge steinen rullet til siden. Påskemorgen begynner med usikkerhet og forvirring, påskemorgen begynner med et tap. For det å ha ei grav å gå til, er for mange så vikig. Et sted å stelle, omsorgsfullt legge blomster ved. Selv om den døde ikke lenger er her, er han eller hun kanskje mer der, likevel, enn alle andre steder. Eller mindre ikke-der.
Og nå har Maria Magdalena mistet det eneste hun hadde å holde fast i, i denne sorgen.
Hvis påskeunderet hadde skjedd midt på dagen og tusen regnbuer sprang ut på himmelen, jorden ble dekket av liljer, og Jesus selv kom smilende og vinkende som en universets superstjerne, med en stor englehær rundt seg som blåste i basuner, hvis påskefortellinga gikk rett til den eksalterte grundtvigske gleden, hadde det kanskje ikke vært rom for tvil, der og da.
Men da regnbuene bleknet, og det igjen ble kveld – hva da? Påskemorgen jager ikke nattemørket bort, en gang for alle. Påskemorgen slukker heller ikke sorgen, for de fleste av oss skal stå gråtende ved flere graver gjennom livet.
Men vi er ikke overlatt til oss selv i mørket, det er i mørket det største underet skjer.
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Stordalen og Åste Dokka.
---