Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Det tror jeg ikke før jeg får se naglemerket i hendene hans og legge fingeren i det og stikke hånden i siden hans.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Kristus, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Johannes 20,24–31
Tekstblikk: Jesus kjennes igjen, men ikke uten endring
Karl Olav Sandnes, professor emeritus i Det nye testamentet ved MF vitenskapelig høyskole
Johannesevangeliet har mange gjenkjennelsestekster hvor Jesu identitet avdekkes. Det er en fortelling der det «midt iblant dere står en dere ikke kjenner» (1,26), men som evangeliet gjør kjent.
Søndagens tekst er den siste og avgjørende gjenkjennelsesscenen. Påskens «vi har sett Herren» (20,24) lyder fra disiplene, slik Maria sier i 20,18. Men begeistringen møtes med tvil av Tomas.
Påskefortellingene rommer mange emosjoner: glede, frykt, avvisning, overraskelse, forvirring, og også tvil (Matt 28,17 «men noen tvilte»). Det er flere slike tekster hvor Jesus viser seg etter oppstandelsen. Jesus kjennes igjen, men ikke uten endring.
I Joh 20,19 og 26 går Jesus gjennom stengte dører. Oppstandelsen er ikke å vende tilbake til alt slik det var. Oppstandelsen endrer og forandrer! Men noe forblir. Jesu sår er der fortsatt. De nevnes i 19,34–37 som resultat av nagler og spyd.
Nå blir sårene avgjørende for den tvilende Tomas. Sårene er blitt arr egnet til å vise og bekrefte hvem han snakker med. Johannes kaller dem nå på gresk typoi; «merker» eller kjennetegn». I det ordet ligger en fortolkning av sårene. Sårene karakteriserer Jesus og er blitt «typiske» for ham.
I norsk bibeltradisjon er v. 29 oversatt som et utsagn: «Fordi du har sett meg, tror du». Dette kan imidlertid være et mer utfordrende spørsmål i tråd med 4,48 («Uten at dere ser tegn og under, tror dere ikke»). Da blir det som om Jesus spør: «Tror du fordi du har sett meg?»
Uansett løfter siste del av v. 29 blikket mot en fremtid hvor vilkårene for å kjenne Jesus igjen er endret. Vv. 30-31 viser til evangeliet selv som et sted for gjenkjennelse, når Jesus selv ikke vil være blant dem eller kan tas på.
I evangeliet selv møter vi den sår-merkede oppstandne Jesus. En saklig parallell til denne teksten finner vi hos Lukas 24 (Emmausvandrerne). De kjente Jesus igjen da han brøt brødet og ga dem. Å kjenne igjen påskens Jesus, kommer alltid som gave. At Jesus i Joh 20,27 henvender seg så direkte til Tomas, er et uttrykk for det samme.
Prekenblikk: Å ønske å erfare at noe er sant
Lena Caroline Stordalen, prest og sjelesørger, Frogner menighet i Oslo
Tomas har fått tilnavnet Tvileren, selv om han ikke ber om noe annet enn det vennene hans allerede har fått oppleve: å få se Jesus, få sanse at han er der. Kanskje er likevel ikke navnet Tvileren så ille. De fleste kan kjenne seg igjen i det. Det er sjelden troen er fast og stabil hele livet.
En kveld, da jeg var seks år, hadde faren min akkurat sunget siste strofe av kveldssalmen da jeg begynte å gråte. Hvorfor? «Fordi jeg ikke kan se Jesus!» Pappa forsøkte å trøste meg. Han sa at det ikke er vanlig å se Jesus slik man ser et annet menneske, men at jeg selvsagt kunne be Gud om å få oppleve det likevel.
Det er menneskelig å ønske å se, høre, kjenne, erfare at noe er sant. Jeg har møtt flere som har konkrete opplevelser av Guds nærvær i sitt liv. Noen hadde kanskje ikke trodd uten disse erfaringene. Ikke alle har behov for dette. Også bibeltekster, liturgi, fellesskap, kirkens historie, teologiske refleksjoner, kirkemusikk og naturopplevelser kan gi erfaring som styrker troen. Vi trenger ikke det samme – men noe trenger vi for å støtte oss i troen. Hva er det som støtter din tro?
Tro er også tillit og håp. Å leve i verden, er å håndtere at tilliten blir utfordret når lidelsen rammer, krigen raser, og framtida er usikker. For en del av oss kan det hjelpe å lete etter det gode, etter Gud, i menneskene rundt oss, og i naturen som vi er en del av.
Mary Olivers dikt «On traveling to beautiful places» (A Thousand Mornings) slutter dystert, men jeg holder fast i starten:
«Every day I’m still looking for God / and I’m still finding him everywhere, / in the dust, in the flowerbeds. / Certainly in the oceans …»
---
Bibelbetraktninger
- Hver onsdag får du bibelbetraktninger for helga. De er skrevet ut fra søndagens tekster, hentet fra tekstrekkene som blant annet Den norske kirke bruker. Iblant er den gammeltestamentlige teksten i fokus.
- Tekstblikket gir fagkunnskap om bibelteksten, og er skrevet av en bibelviter. Prekenblikket angir noen punkter til inspirasjon for forkynnelse over teksten.
- Våre skribenter er: Ellen Aasland Reinertsen, Hans Johan Sagrusten, Hilde Brekke Møller, Marianne Bjelland Kartzow, Håkon Sunde Pedersen, Ole Jakob Filtvedt, Karl Olav Sandnes, Ingunn Aadland, Ingrid Brækken Melve, Lena Stordalen og Åste Dokka.
---
